Høstmeditasjon

På vei opp mot Fagervann på nydelig sti

Høsten er her..Det er ingen tvil. Bladene begynner å falle av trærne, luften blir stadig skarpere og gjessene har flydd ut Oslofjorden i plogformasjon opp til flere ganger. Det er vemodig, men også godt på en måte. Nå gleder jeg meg mer og mer til årets NUC. Interessen er stor, vi har forberedt oss godt og løypa har blitt langt bedre enn fjorårets. Det blir en kraftprøve som langt fra alle deltakerne vil komme seg gjennom. Nok om det.
Mitt overskudd er definitivt tilbake etter flere måneder med tung motbakke. Nå kan jeg legge på mer mengde sakte, men sikkert. Kveldens tur gikk opp til Fagervann fra Hønefoten på min favorittsti gjennom furuskogen. Den er umerket og ikke lett å finne-heldigvis. Det er ro og fred her for et slitent hode. Motbakkene er gode oppover og kveldsola skjærer gjennom skogen. Det er godt å være til slike kvelder. Det er ikke behov for mer enn dette i livet. Et par løpesko, en fin sti og en flott kveld.

Snart er jeg inne på blåstien på toppen, flyr over myra og ned til bredden ved Fagervann. Herre min skaper. Det er helt stille i skogen, sola skinner og det er nesten vindstille.

Fagervann

Slike kvelder bytter jeg ikke med noe-ikke noe. Løpeturen går videre rundt Fagervann til stidele ved nordenden. En slurk vann, litt stille ettertanke ved bredden og så løper jeg videre mot Kamphaug. Skogen omslutter meg mer og mer og stillheten blir mer påtagelig. Jeg glemmer tid og sted og flyter nesten av gårde.

Stien mot Kamphaug

Etter mye stigning brekker det etterhvert nedover. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og trøkker på. Herlig å flyte over glatte steiner, røtter, søle og grass. Flyten er bedre enn på lenge.
Snart er jeg rett ovenfor Rundmyra og kan nyte utsynet ned mot Oslofjorden.

Utsyn mot Oslofjorden

Kamphaug er snart et faktum. Jeg sitter stille et øyeblikk ved stidelet og nyter et par minutter ro på grassbakken før løpeturen fortsetter ned mot Hønefoten. Det er litt opp og ned innledningsvis. Rotvelta ligger der som alltid ovenfor grusvegen som krysser blåstien.

Jeg trøkker på ned mot grusvegen, spotter en skogsmaskin som er i ferd med å rydde skog, nyter en siste slurk med vann før det brekker nedover og nedover. Her er det bare å nyte. Flyte nedover fort. Lene seg fren og trøkke på. En kjapp titt på klokka forteller meg at det går fort. Jeg er nede på 4 tallet over stein, røtter og bratt sti. Fabelaktig! Snart følger jeg bare rødstien mot Hønefoten. Den delere seg ved en stor maurtue og forsvinner inn i skogdypet. For den utålmodige som skal ha alt merket og servert er det frustrerende. For meg er det bare lekkert. Stien snevrer inn og går gjennom et skar, over et skogsparti og stupbratt ned til Hønefoten. Like etter er jeg fremme ved bilen.
En av årets beste løpeturer er over.

Nirvana i Maridalsalpene

Jin ved Mellomkollen

Livet kan ikke bli bedre. Fin sommerkveld, perfekt terreng, godt selskap, mye overskudd og friske bein. Løpenirvana!!

Undertegnede med overskudd som aldri før

Turen gikk fra Movatn opp til Tømte og videre til Mellomkollen. Videre travers gjennom naturreservatet på umerket sti forbi Midtkollen og frem til Gaupekollen. Avslutning bratt ned forbi Ramnagrø og til Movatn.
Herre min Gud for en herlig kveld. Jeg kan ikke minnes noe bedre enn dette. Overskuddet var tilbake igjen etter måneder og uker med tung motbakke, og det på en kveld med perfekte forhold og perfekt selskap. Vedlig glad for at Jin også hadde samme opplevelsen. Han var revitalisert etter et krevende ultraløp i Tyskland i helgen.
Etter en morsom oppstigning fra Movatn kom vi til Tømte Gård. Dette herlige stedet på toppen av verden.

Tømte Gård

Bakkene opp til Mellomkollen gikk lettere enn noengang tidligere og vi stod snart på toppunktet til Mellomkollen. Vi fortsatte frem til utsiktspunktet og nøt utsynet-det nest beste.

Utsynet fra Mellomkollen

Deretter begynte kremdelen av løpeturen-gjennom naturreservatet forbi Midtkollen og Gaupekollen.
Herre min skaper. Det er bare å nyte i fulle drag-nirvana for en terrengløper. Jeg burde ikke skrive om dette, men jeg klarer ikke å la være. Bjørneputten er som alltid en perle.

Bjørneputten

Vi passerer på en umerket sti langs Bjørneputten og dreier mer øst og ned til indre del av ryggen til Midtkollen. Det er bratt ned til lavpunktet, men herlig å bare trøkke på-fort!

Jin på vei ned bak Midtkollen

Veien går videre først sørover før vi dreier mer øst og bratt opp til Gaupekollen. Det er herlig å løpe her og vi er ganske alene-heldigvis. Utsynet fra Gaupekollen er det beste.

Utsyn fra Gaupekollen

Deretter er det nirvana for nedoverløping. Underlaget er svært teknisk til tider og det er nødvendig med fottøy med utmerket grep. Mine Innovate sko gjør jobben bedre enn alt annet jeg har prøvd og det er bare å lene seg fra og trøkke på. Det går svært fort nedover og før vi vet ordet av det står vi rett ved Ramnagrø. Vi trøkker på videre, men gjør et kort opphold for å nyte modne tyttebær-magisk!
Deretter er det inn i skogen, frem til veien og opp til utgangspunktet ved Movatn.
En løpetur som står til 10-noe vi begge er enige om. Sublimt er ordet!

Mylla dam-Skar, en sommeropplevelse i terrenget

Utsyn fra Roensæter mot Gjerdingen

Sommerdagen var bedre enn på lenge med sol og behagelig temperatur. Foran oss lå flere mil med terreng fullt av vakre inntrykk. Det er få ting i livet som kan måle seg med en hel dag i Nordmarka.
Det var fire av oss, Jin, Ninette, Martin og undertegnede som forventningsfulle gjorde oss klar ved damkrona på Mylla dam.

Jin, Ninette og Martin ved Mylla dam

Alle hadde sine målsettinger med dagens tur. Jin hadde behov for en lang treningstur som et ledd i oppkjøringen til et ekstremt løp ha skal delta i Italia litt senere i år-Tour des Geants. Les mer om det her: http://www.tordesgeants.it/ , Ninette ville bli litt mer kjent med årets NUC-løype og Martin har bestemt seg for å hente hjem beltespenna i årets NUC og hadde behov for mer treningstid i terrenget. Selv var jeg ute etter en lang dag i marka og for å sjekke ut en tanke jeg går litt svanger med-en 50 km løype i terrenget som et alternativ innenfor rammen av NUC.
Ferden gikk først mot Åssjøsætra over Fuglemyra. Starten er brutal-bakken er svært bratt og den varer en stund. Vel oppe flater det ut og det går greit fremover på et bløtt underlag. Snart ser vi Åssjøsætra fra nordøstsiden av Fuglemyra.

Åssjøsætra

Her er tredje sjekkpunktet for NUC. Løpeturen videre går opp mot Kollern. Det er flott terreng å løpe i og det har blitt noe tørrere siden jeg var her sist gang. Vi tar av løypa til NUC ved stidelet til Kollern og gir oss i veg mot toppen. Her er det viktig å passe på for å unngå feilløping. Av eller annen grunn er det lettere å løpe feil når flere løper sammen. Vi unngår det i denne omgang og passerer Kollernputtene på veien opp.

Kollernputtene

Snart er vi på toppen og nyter den flotte utsikten. På toppen er det sjekkpunkt for NUC.
Pausen blir kort og snart er vi på veg ned den bratte skråningen.

Ninette på vei ned fra Kollern

Vi passerer idylliske Gudbrandstjernet, et skogsrydningsfelt og er inne i skogen igjen. Etterhvert bærer det bratt ned til Kalvedalen hvor løypa til NUC fortsetter mot Tverrsjøstallen mens vi skal frem til Roensæter og inn på løypa til NUC igjen der. Roensæter er et idyllisk sted som-i likhet med mange andre, tilsvarende, steder jeg har løpt forbi i Nordmarka-virker forlatt og lite benyttet.

Ninette, Jin og Martin på sætervollen på Roensætra

Frem til nå har vi bare fulgt NUC-løypa i korte deler, men nå skal vi nyte den i fulle drag. Vi løper gjennom sætervollen, langs skigarden nedover og fortsetter videre ut i skogen mot Elgstøa. Det er fint skogsterreng og løpe i og vi passerer Elgstøa ikke lenge etter. Snart er vi fremme ved stidelet mot Katnoshøgda, passerer myra i Rankedalen og tar fatt på de seige stigningene til sjekkpunktet.
Løypa forsvinner inn i skogen, vi passerer den åpne lysningen hvor sjekkpunktet er og løper gjennom flott skogsterreng mot Katnosa gård.

Ninette på vei mot Katnos gård

Katnosa ligger speilblank på det som er en nydelig sommerdag i midten av august.

Katnosa

Over vannet kan vi se neste sjekkpunkt-Katnosdammen. Løpeturen fortsetter i løypa langs østbredden. Det er et skjønt sted og vi er ganske alene i skogen-faktisk har vi ikke sett noen siden vi skilte lag med drosjesjåføren på Mylla dam. Det blir en liten rast på Mylla dam før løpeturen fortsetter videre forbi Kjerkeberget og til Sandungen. Ninette har kartet i hånda under hele turen og blir godt kjent med NUC-løypa. Etter å ha tatt oss frem i eventyrskogen forbi Kjerkeberget står vi ved stidelet opp mot Kjerkeberget. Jin og Martin kvitte seg med litt overskuddsvann.

Vi løper ikke opp til toppunktet, men fortsetter videre ned mot Sandungen. På veien ned møter vi to personer på vei opp til Kjerkeberget. En vennlig sjel har vært i virksomhet med ljåen sin ved Sandungen gård slik at den siste biten på blåstien kan forløpe uten å trenge seg gjennom brenneneslekjerret som var her tidligere i år.
Sandungen passeres og vi tar fatt på en krevende, men flotte delen over mot Kikuttoppen. Det er fortsatt like mye vegetasjon som tidligere og utsynene er like flotte både øst- og vestover.
Vi dreier mer mot øst og nærmer oss Kikutoppen.

Jin, Ninette og Martin på vei mot Kikuttoppen

Vi er snart fremme på selve toppunktet og tar en liten rast, mens utsynet nytes. Det kreves endel teknikk for å løpe lange nedoverbakker og det er stadig nytt å lære. Løpeturen ned fra Kikuttoppen til Fyllingen gir gode muligheter til det. Det flater ut mot Damtangen hvor det er sjekkpunkt på NUC. Jeg benytter anledningen til å vaske føttene og sokkene. Vi fortsetter frem til Deledalsveien hvor vi forlater løypa og setter kursen mot Bjørnholt. Snart krysser vi damkrona og står like etter på tunet på Bjørnholt.

Damkrona ved sydenden av Bjørnsjøen

Det er åpen fortsatt på Bjørnholt og vi skeier ut med litt godt å bite i og en kaffekopp. Løpeturen videre går langs Gamle Nordmarksvei. Ninette får endelig sett hvor løypa går ned til Bjørnsjøhelvete og vi løper videre over til Kamphaug. Her takker GPS-klokka mi for seg-tom for strøm(dårlig batteri?). Siste delen av løpeturen går over mot Fagervann. Vi kjøler av beina i vannet og Jin får lyst til å kjøle ned mer enn bare beina.

Jin på svømmetur i Fagervann

Heretter bærer det nedover til stidele ned til Skar som er siste sjekkpunkt for NUC før målgang.

På vei ned fra Fagervann: Ninette, Jin og Martin

Etter stidelet går det også mye nedover, men stien er krevende med mye stein som kan være glatt og besværlig til og med uten at det spesielt vått ute. Det er i tillegg lett å være mindre oppmerksom på slutten av en lang treningstur eller et langt løp. Martin får et ublidt møte med bakken rett før Skar, men det går heldigvis bra. Det er en fornøyd gjeng som roer ned etter å ha avsluttet løpeturen på Skar. Distansen ble totalt ca 43 km.

Jin, undertegnede og Martin ved Skar

Siste del av Nordmarka Ultra Challenge

Kobberhaugen, første topp, 526 moh

I dag-søndag, 5 aug- var turen kommet til å ta opp igjen hansken fra sist torsdag hvor jeg avsluttet ved Deledalsveien etter å ha løpt gjennom løypa i årets NUC fra Roensætra-sjekkpunkt 11-38,1 km og 1.130 høydemeter fra start. Deledalsveien befinner seg mellom sjekkpunkt 17 Damtangen og sjekkpunkt 18 Kobberhaugene. Loggingen ble avsluttet ved stidelet på bildet under som befinner seg 1,7 km og 50 høydemeter etter sjekkpunkt 17 Damtangen.

Stidelet ved Deledalsveien, ca 380 moh

Det er alltid en avveining hvor jeg velger å starte løpeturen og i dag falt valget på Skar. Fra der løp jeg i NUC-løypa til stidele ovenfor Øyungen, ned til Øyungen og deretter vest for Øyungen og frem til grusvegen til Gåslungen. Deretter litt på grusveg mot blåstien forbi Rottungen og frem til Bjørnholt. Endelig over damkrona helt syd i Bjørnsjøen og opp til Deledalsveien som følges frem til stidelet på bildet ovenfor. Fra stidelet fulgte jeg løypa til NUC frem til målgang ved Skar.

Vel, det var en fin dag å løpe i skogen på og det var bare å ta frem forventningene ved starten på Skar leir. Av en eller annen grunn var beina blytunge allerede fra starten av, men slik er bare verden noen ganger :-). Til å begynne med løp jeg løypa til NUC i motsatt retning frem til sjekkpunkt Øyungen.
Først litt på grusveg og deretter ut i terrenget hvor verden er så mye bedre enn på grus. Det stiger jevnt på oppover.

På vei oppover

Underlaget er bestående av mye stein og endel vann, men stien er tydelig og grei. Snart er den siste, bratte mota der og jeg står ved stidelet som utgjør sjekkpunkt 22 Øyungen som er beliggende 1,7 km og 150 høydemeter fra starten.

Sjekkpunkt 22 Øyungen

Løpeturen videre går først ned til stidelet ovenfor damkrona ved sydenden til Øyungen. Det er greit å løpe nedover på det som tidligere var en fin sti, men som nå er skjemmet av hjulsporene til skogsmaskinen. Resultatet av dette finner vi i to solide stabler med tømmer like nedenfor.

På vei ned mot Øyungen

Snart er jeg ved stidelet som fører meg langs vestsiden av Øyungen. Som alltid er det flott å løpe her til tross for krevende underlag. Det er idyllisk langs vannbredden.

Vestsiden av Øyungen

Det er mye folk ved Øyungen og noen er ikke like nøye med å ta meg seg etterlatenskapene sine!

Hvem eier denne presenningen ????

Lenger inne påtreffer jeg en person som lar hundene sine springe løs. Enten svikter innsikten ift hvor galt dette er eller så gir vedkommende blanke. Resultatet er det samme. Løpeturen fortsetter innover og her og der ser jeg merkene til Halvtraveren som følger blåstien til ovenfor Hølbakk vika og deretter tar av på egen sti mot Øyungslivegen.
Det er svært vått underlag og sleipt så jeg tar det rolig langs innover.

Krevende underlag på en fin dag.

  Snart stiger det på vekk fra vannet og frem til rydningsfeltet ved Nygårdsbråten. Sola tar godt, men det bærer svakt nedover til stidelet ved grusvegen til Gåslungen.

Stidelet ved vegen til Gåslungen

Min ferd går på grusveg en liten bit frem til sydenden av Rottungen hvor jeg tar av på blåstien som går mot Bjørnholt. Ved stidelet står det to stisyklister som tydeligvis skal innover. Jeg tar av og løper i nordvestlig retning mot Bjørnholt. Denne blåstien er ny for meg. Utsynet over Rottungen er betagende.

Rottungen, ca 305 moh

Jeg tar en kort pause og nyter utsynet. Bak meg passerer stisyklistene. Det er imidlertid vått og møkkete og det går ikke lenge før jeg passerer dem på min vei oppover. Det stiger etterhvert bratt på mot Tiurleiksveien.

Mot Tiurleiksveien

Snart passerer jeg Tiurleiksveien og fortsetter videre oppover og gjennom furuskogen frem til blåstien kommer ut på Nordmarksvegen litt før Bjørnholt. Snart er jeg ved Bjørnholt og stidelet til Kobberhaugene.

Stidele ved Bjørnholt mot Kobberhaugene

Majoriteten av markabesøkende sykler åpenbart. Jeg treffer kun to som løper.
Ved Bjørnholt er det mange mennesker, men jeg blir fort alene når jeg fortsetter videre mot Deledalsveien. Ferden går først ned til og over damkrona i sydenden av Bjørnsjøen.

Damkrona

Denne veien skal jeg tilbake igjen når jeg kommer ned fra Kobberhaugene litt senere.
Det stiger bratt på mot Deledalsveien på et vått og sleipt underlag. Vel fremme på Deledalsveien etterfyller jeg vann og skvetter til idet en stisyklist kommer brasende ut på vegen fra stien ned fra Kobberhaugene-ufattelig at det går an å sykle ned der. Vegen er god å løpe på.

Deledalsvegen

Jeg er snart fremme ved stidelet hvor jeg avsluttet GPS-loggingen sist torsdag og tar fatt på stigningene mot Kobberhaugene. Det bærer bratt oppover og det er på tide å innta litt fast føde som idag består av WINFORCE sin gel. Det er den eneste jeg klarer å få ned og beholde uten å bli kvalm.
Vel oppe flater det litt og det bærer fremover på planker over et myrparti.

Myrparti øst for Glåmeputten

På andre siden av myra bærer det oppover igjen-denne gangen mot stidelet til Appelsinhaugen.
Det er åpent og fint skogsterreng å løpe i og jeg er snart fremme ved stidelet.

Stidelet mot Appelsinhaugen

Det bærer over mer myr og bratt opp til Appelsinhaugene. Jeg unner meg en avstikker fra blåstien til toppunktet.

Appelsinhaugen, 462 moh

Løypa tar seg frem videre mot Kobberhaugene og av en eller annen grunn går det først bratt ned før det igjen går opp til stidelet mot Kobberhaugene.

Stidelet mot Kobberhaugene

Det bærer bratt opp mot toppunktet. Etterhvert blir utsikten mot sør og vest stadig bedre.

På vei opp til Kobberhaugene

Snart jeg på det første toppunktet og unner meg en kort pause før løpeturen fortsetter til det andre toppunktet.

Østre Kobberhaugen, 517 moh

Jeg fortsetter nedover og frem til stidelet ned mot Bjørnholt.

Stidelet ned mot Bjørnholt

 Det er vått og sleipt nedover og jeg må ta det rolig nedover for å holde meg på beina. Litt nede i bakken åpner det seg opp og jeg får et flott utsyn nordover mot Kikutmassivet.

Kikutmassivet og Middagskollen

Snart krysser jeg Deledalsveien og fortsetter nedover der jeg kom opp.

Stidele ved Deledalsveien

Snart er jeg nede igjen ved damkrona. Det er stor vannføring ut av Bjørnsjøen gjennom demningen.

Jeg er snart fremme ved Bjørnholt og stidelet nedover blåstien langs Gamle Nordmarksvei.

Stidele ved Bjørnholt

Det blir snart velsignet rolig når jeg gir meg i kast med Gamle Nordmarks veg. Det ser ufremkommelig til å begynne med, men det blir snart fin blandingsskog å løpe i.

Gamle Nordmarks veg

Det bærer oppover og jeg er snart ute i lysningen hvor løypa går under høyspenttraseen. Det er store inngrep i terrenget etter linja ble lagt hit for over 50 år siden. Hva ville vært konsekvensen i dag dersom dette hadde vært et tema?

Høyspentlinja langs Bjørnsjøhelvete

Snart er jeg på høydebrekket og løper nedover igjen mot skogen. Kort etter står jeg ved dumpa hvor terrenget faller ned på begge sider normalt på løperetningen. Her tar NUC-løypa ned til høyre.

Blåstien med lavbrekket, NUC ned til venstre mot Bjørnsjøhelvete

Det bærer bratt nedover gjennom en frodig undervegetasjon. Først rett ned, deretter til venstre, ned igjen og så til høyre ned og bortover.

Parti fra stien på vei ned

Etter en stund skimtes brospennet mellom løvbladene.

Broa over Bjørnsjøhelvete

Like etter er jeg ved bro. Jeg unner meg turen over som hver gang er like spennende.

Broa fra motsatt side

Utsynet ned- og oppover er som alltid betagende fra broa.

Utsyn nedover fra broa

Jeg må videre og tar meg tilbake opp den umerkede stien og finner blåstien igjen. Ferden går videre langs løypa til NUC-langs blåstien mot Kamphaug.
Det er blandingsskog og godt underlag å løpe på frem til kryssingen av Nordmarksveien.

Stidelet ved kryssingen av Nordmarksveien

Løypa fortsetter videre nedover mot Kamphaug. Det er på tide med litt næringsinntak igjen og det passer godt å innta en gel mens jeg går raskt oppover stigningene vest for Kamphaugåsen.

Storhaugen, 421 moh

Bak meg kan jeg skimte Storhaugen som ligger like ved Bjørnsjøhelvete
Snart er jeg fremme ved stidelet som angir retning ned til Kamphaug og neste sjekkpunkt for NUC.

Stidele ned til Kamphaug

Her løper jeg ned til Kamphaug-til høyre- og returnerer for å fortsette mot Gåslungen-som er opp til venstre.

Kamphaug, ca 360 moh

Her er det sjekkpunkt for NUC, beliggende rett ved stidelet. Jeg unner meg en kort pust i bakken og nyter utsynet nedover. Snart er jeg på vei nordover igjen, passerer stidelet som angir retning mot Gåslungen og tar fatt på en liten stigning opp mot Kamphaugåsen. Vel oppe er det fint å løpe på svaberg og myr.

Over Kamphaugåsen

Det er et drøyt stykke over mot Gåslungen, men det er mange fine naturblikk-bl.a. idylliske Svarttjern rett etter kryssingen av Øyungslivegen.

Svarttjern, ca 330 moh

Snart er jeg fremme ved grusvegen til Gåslungen og har fullført rundturen når jeg passerer stidelet fra Øyngen. Like etter passeres Gåslungen gård på vei mot neste sjekkpunkt-Liggeren.

Gåslungen gård

En stigning og ned en liten bakke etterpå og så er jeg ved broen ovenfor Helvetesfoss. Underfundige navn stedvis i marka, men navnet sier vel litt om tidligere tiders strev med tømmerfløtingen her inne.

Helvetesfoss

Vegen stiger jevnt og trutt på. Det er varmt og godt vær og jeg kjenner at jeg har vært ute og løpt noen timer. Det er godt å sitte noen minutter i grasset ved sjekkpunktet på Liggeren. Utsynet mot Øyungen er fabelaktig.

Utsyn fra Liggeren

Øyungskollen til venstre og Øyungen ned til høyre. Det bærer nedover og videre langs østsiden av Øyungen i godt, løpbart terreng. Jeg påtreffer en mengde bærplukkere som leter etter modne bær. Jeg kommer brått på et par ved en bekkekryssing som ikke har øyne for annet enn seg selv. Det er lett å bli henført en slik vakker dag :-) Godt å se at det fortsatt finnes kjærlighet i verden.

Vakre Øyungen

Snart er jeg ved svabergene før damkrona og antall mennesker vokser i antall. Det har regnet mye og det må komme ut et sted-bl.a gjennom damluka ved Øyungen.

Øyungdammen

Jeg fortsetter mot neste sjekkpunkt som er beliggende ved stidelet ned til Skar. På veien passerer jeg tømmerstablene etter skogsmaskinens herjinger.

Det bærer oppover og snart er jeg fremme ved stidelet ned til Skar gjennom skogen på blåstien fra stidelet nedenfor Fagervann. Her blir det siste sjekkpunkt for NUC.

Sjekkpunkt 22 Øyungen

Nå er det 1,5 km igjen iflg skiltet-det er litt i underkant. Det bærer iallefall nedover på et noe krevende underlag med mye stein. Blåstien er imidlertid grei å følge og snart er jeg fremme ved grusvegen som følges noen hundre meter før jeg tar av til venstre på en liten sti og deretter frem mot porten ved Skar leir som er målgang for NUC.

Porten ved Skar leir

Løpeturen var fin, men krevende. Jeg mangler litt overskudd, men det retter seg vel. Fremover blir det to løpeturer pr uke hvorav en lang(den viktigste). Når overskuddet kommer tilbake øker jeg antall økter til 3. Jeg lytter til kroppen istedet for å planlegge.