Våt, våtere, våtest?

Vinteren har tatt en pause. November er tilbake igjen. Grå, mørk med korte dager. Dagslyset kom aldri helt i dag. Jeg satt og ventet på at det skulle komme, men plutselig gikk det opp for meg at bedre enn dette blir det ikke. Trøsten er at 1/4 av "vinteren" er omme. Det er bare 3/4 igjen før våren forhåpentligvis er tilbake igjen.
Jeg jobber alt for mye og det er lovlig langt mellom treningsøktene noen uker. Prisen som må betales er redusert løpeform. Heldigvis er grunnformen såvidt god at det tar relativt kort tid å "komme" tilbake. Av en eller annen grunn konluderte jeg med i morges at det måtte jobbes litt også i dag. Løpe-som allerede var på planen-kunne jeg gjøre litt senere. Dessuten var det lovet bedre vær ut på dagen ("latter"). Vel, følelsen av å befinne seg i en bunker forsvant aldri og jeg fikk etterhvert gjort det jeg skulle på jobben. Det var på tide å komme seg ut i skogen igjen. Endelig! Været var ikke blitt bedre, men betydelig verre. Akkurat nå sitter jeg med følelsen av å ha løpt sammenhengende i vått terreng i ukes, for ikke å si månedsvis, men slik er det bare.
Bilen ble parkert ved Hønefoten. Av en eller annen grunn er det mindre mennesker som tar ut i terrenget her enn på Skar og jeg vil ha mest mulig fred. I dag var det dessuten grisevær så muligheten var gode til å få seg en løpetur uten å dumpe borti andre. Slik ble det ikke. Jeg påtraff andre jevnt og trutt stort sett hele veien. Favorittstien-eller rettere, favorittbekken-tok meg oppover mot Fagervann.
Den byr på jevn og fin stigning hele veien. I mørke kan jeg egentlig følge bekkefaret og lyden av rennende vann-det er ikke mulig å ta feil med en smule stedssans.

Våt innledning

Innledningen var våt og det ble egentlig bare verre. Formen var redusert og det ble tungt å ta seg oppover bakken mot høydebrekket. Likevel, det var godt å være ute i skogen igjen. Skikkelig utstyr gjør verden litt lettere. Rett før kryssingen av myra før siste stigningen treffer jeg på noen som har forvillet seg ned på stien på vei nedover.

Våt myr

Jeg er oppe rett etter og tar meg frem over nok en myr og deretter ned til Fagervann. Det er is på vannet, men tykkelsen er relativt sparsom. Løpeturen langs østbredden forløper greit og jeg er snart fremme ved nordenden.

Fagervann

Skydekket ligger lavt og det regner tett. 2-4 grader kaldere og det hadde vært hvit, fast masse som ville ha lagt seg på bakken. Jeg nyter likevel utsikten over et vann som har vært mer innbydene tidligere. Det er rart å tenke på at for 3 mnd siden kom undertegnede, Ninette, Martin og Jin forbi her etter en lang løpetur fra Mylla. Jin hadde fortsatt krefter igjen til å ta seg en svømmetur. I dag hadde det blitt en krevende svømmeøkt.

Fagervann en varm lørdag i august

Det er mange gode minner fra løpeturer til dette vannet som ligger som en perle en halvtimes løpetur fra Maridalen. Best er det å starte fra Hønefoten, men det er fint også fra Skar. Jeg løper videre mot Kamphaug. Ikke lenge etter er det snøflekker både her og der. Løpeturen går gjennom det som best kan karakteriseres som en sump tidvis, men det er fint å være ute i skogen også i dag.

Mot Kamphaug

Jeg tar det veldig forsiktig over bekkekrysningene der det er lagt ut stokker. Treverket er glatt som såpe.

Tidvis er det bedre å løpe på siden av stokkene. Utstyrsmessig er det kun ull som duger på en dag som denne. Gore-Tex jakken er suveren og lua fra Lowe er uovertruffen. Beina blir våte, men med ull på er det til å leve med. Poenget er at en blir våt uansett. Det viktige er at vannet kommer ut igjen og at en klarer å holde en grei temperatur. Ull gir muligheten til det. Det går snart bratt ned og jeg løper i stien(bekken) ned til stidelet ved Kamphaug. Heretter blir jeg alene i skogen. Det er godt.
Jeg nyter partiet fra Kamphaug og nedover. Det er vått, sleipt og nydelig.
Skogsmaskinen har vært på ferde rett før kryssingen av veien til Øyungli. Landskapet er ikke til å kjenne igjen, men det er prisen som åpenbart må betales for "kultivering".
Snart er jeg fremme ved siste bekken før stien brekker kraftig nedover. Vading må til for å komme over. Jeg minnes tidligere når det knapt har vært vannføring her. Jeg unner meg en siste vannslurk før det bærer nedover for alvor.

Beina er litt stive og underlaget er sleipt, men det går likevel godt nede på 5-tallet nedover uten at jeg trøkker veldig mye på. Det er godt å ha så mange utfordringer fra underlaget at det krever mye konsentrasjon. Det får meg raskt inn i flytsonen og og dette partiet blir det beste på hele løpeturen.
Jeg slår inn på en umerket sti nederst, løper på følelsen og er snart nede ved bilen igjen ved Gamle Maridals vei. En flott, våt løpetur er over.

Natur i dvale

Øyungen

Når kjenner man egentlig et område godt? Er det når navn på steder sitter og det er mulig å finne frem også i mørket? Eller er det når man også kan finne frem utenom stier og er trygg på veivalg uansett sted i området? Uansett, jeg liker å bli kjent med et område. Vite litt om historikk, navn på steder og føle meg trygg når jeg løper gjennom området. Det som gir mest glede er når jeg treffer på de som er der hele tiden-24t i døgnet, hele uken og kanskje året rundt. Fuglene er mest hørbare. Dyr flest ser jeg stort sett bare spor av. De få gangene jeg treffer dem gir meg store naturopplevelser.
Løping gir meg stor glede, men bare i kombinasjon med tilstedeværelse i naturen. Høsten og vinteren er en rolig årstid hva angår dyreliv. De som er igjen har enten gått i dvale eller holder seg mest mulig i ro for å spare krefter. Elgen har nettopp vært gjennom en krevende periode ifm den årlige jaktperioden.
Snøen som falt i begynnelsen av uken er det bare rester igjen av. Igjen er det Skar leir som er mitt foretrukne utgangspunkt. Det er et godt sted. I dag står det mange biler her. Tirsdag kveld var jeg alene. Skoene kommer på, klokka finner meg og jeg tar fatt på de gode, seige stigningene mot stidelet ovenfor Øyungdammen som også utgjør siste sjekkpunktet under NUC.
Noen mennesker har dristet seg oppover på blåstien, men de forsvinner snart bak meg. Det er vått og sleipt oppover, men slike er det stort sett alltid på dette partiet. Noe av snøen ligger også igjen

Stidelet passeres etter 1,7 km, 15 minutter og 170 høydemeter uten at jeg har behøvd å anstrenge meg særlig mye. Formen er god, men dette blir en rolig økt.
Partiet ned mot Øyungen er mer teknisk enn det pleier med en del våt snø, mye vann, en del søle og generelt sleipt. Jeg prøver som alltid å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minimal bruk av energi. Snart står jeg ved stidelet og fortsetter langs østsiden av Øyungen. Tidsvis er stien nesten borte langs bredden pga store vannmengder, men slik er det bare.

Fortsatt dumper jeg borti noen mennesker som har forvillet seg inn også hit, men snart blir jeg helt alene. Ved Hølbakkvika improviserer jeg, tar av fra blåstien og løper oppover i terrenget i sørlig retning. Herlig å løpe utenom stien i terrenget. Det viser seg snart at området her er godt likt også av andre. Skogsmaskinen har forsynt seg grådig av det som måtte ha vært av trær. Jeg fortsetter oppover og blir snart belønnet med en flott utsikt mot Langvann i nordlig retning-første gangen jeg ser det vannet.

Snart blir jeg også rikelig belønnet for min tur ut i terrenget. I rester av det som er igjen av snøen finner jeg spor etter Nordmarkas konge-Elgen

Sporet er ikke gammelt. Det er morsomt å se slike tegn på liv i naturen og min løpetur har blitt minnerik. Det er fortsatt store lommer av skog igjen og forhåpentligvis nok plass slik at elgen får være i fred.
Etter å ha klatret over 400 meters merket og med kun en halv km igjen til Stutehaugen dreier jeg sørover og nedover igjen. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvor skogsmaskinen evner å ta seg frem. Imidlertid blir sporene dype der den har vært og ved en kryssing befinner jeg meg plutselig nede i en halvmeter med gjørme. En kort tur i bekken fjerner møkka og jeg står snart nede ved Øyunglivegen og kan bivåne resultatet av skogsmaskinen sitt arbeide i området.

Vel, etter å banket skoene tommer for rester fra skogen følger jeg vegen frem til stidelet som tar meg ut i terrenget igjen mot Gåslungen. Det er flott å løpe gjennom furuskogen, men det er ekstremt sleipt. Selv om jeg vanligvis er trygg på foten ligger jeg på bakken før jeg vet ordet av det. Jeg får tatt meg for med høyre hånda som heldigvis ikke blir skadet. Et hendelig uhell. Snart får jeg vakre Svarttjern på venstre side.

Underlaget består tidvis av myr og det er fortsatt litt frost igjen i bakken enkelte steder. Snart er jeg ute på veien mot Tømte som skal ta meg frem til Liggeren. Før det passerer jeg Rottungen.

Bakkene mot Liggeren er gode å bakse med og jeg står snart like ved tunet til Liggeren gård. Utsynet sørover er som alltid betagende. Øyungkollen gjemmer seg litt bak et slør av skodde.

Foran meg ligger mye god teknisk løping langs vestsiden av Øyungen og det er bare å nyte i fulle drag. Selv om beina er ørlite tunge i dag, går det forbausende bra. Jeg kobler ut tid og sted og konsentrerer om løpingen over røtter, stein, bekker, sørpe og myr. Før jeg vet ordet av det står jeg ved bredden rett ved Storholmen.

Storholmen skal være landfast over et stykke med torv som har satt seg fast. Selv har jeg ikke tatt meg over dit ennå, men det får jeg gjøre siden en gang. Det er godt å ha noe til gode. Jeg løper videre langs bredden og frem til damkrona. Som så ofte før blir det den østlige vegen som tar meg ned igjen til utgangspunktet. En våt, men flott løpetur er kommet til veis ende. Neste helg øker jeg lengden litt slik at jeg kommer opp i 4t.

Vinter

Vinterkveld i Maridalen

Brått var det slutt. Fra bar bakke til snøtungt terreng. Vinteren er her med full tyngde.
Likevel, det skal løpes også om vinteren. Løpeturen en snau uke siden skjedde på bar bakke. I dag tok jeg meg frem i 30-40 cm snø. Utrolig hvor mye snø det har kommet på kort tid.

Parkeringsplassen på Skar leir

Det er fortsatt litt lyst når bilen forlates ved 17-tiden. Jeg tar fatt på bakkene mot post 22 i NUC-løypa. Kort etter at jeg tar meg ut i terrenget er det på tide med en solid realitetsorientering. Det er en helt annen øvelse å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke. Likevel, det er god trening å løpe under slike forhold. Kvelden er flott med månen som skinner inn mellom treleggene.

Jeg har glemt hodelykta hjemme, men det er flott å løpe likevel. Det er en ubetinget fordel å ha løpt stien-som er fullstendig borte under snøen-tidligere. Jeg løper på følelsen oppover mot stidelet.
Det krever en helt annen teknikk å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke, men det kommer med litt mer trening. Mørket tiltar og snøen gjør det litt mer ugjenkjennelig, men jeg er snart ved den siste kneika og kort etter fremme ved post 22. Noen flere minutter enn normalt, men slett ikke mange.
Etter en kort teknisk stopp bærer det nedover mot Øyungen. Det har blitt enda mørkere og det er også teknisk krevende å løpe nedover i 40 cm snø av en eller annen grunn. Selv om jeg har løpt her mange ganger tidligere er det noe annet når snøen visker ut terrenget. Snart skal skiløperne råde grunnen her, men foreløpig må det mer snø til slik at fundamentet blir mer solid. Selv om det sikkert ville vært mulig å stå på ski her nå vil det være en ubetinget fordel med mer snø. Ved Øyungen har noen kjent sin besøkelsestid og hentet resten av tømmeret som lå igjen etter sesongens felling.
Det er stille ved foten av damkrona ved sørenden av Øyungen og godt å være til.

Ved Øyungen

Jeg har ikke sett et levende menneske på min kveldstur og tar fatt på siste etappen nedover langs østsiden av Skarselva. Månen skjærer inn og skaper en trolsk stemning på nedturen. Snart er jeg fremme ved Skar leir etter den første løpeturen i terrenget på snøføre.
Månen hilser blidt farvel idet jeg gjør meg klar til hjemturen utover Maridalen.

Godt begynt-ikke i nærheten av fullendt

Åssjøen

Humøret var godt når Jin og jeg var på vei nordover grytidlig i dag morges. Regn var det lovet, men hva gjør vel det for to garvede ultraløpere? Jeg så frem til en svært lang dag i skogen fra nord til sør, men slik skulle det ikke bli.Målsettingen var å løpe gjennom NUC-løypa på 82 km.
0815 tok vi fatt på stigningen fra starten på Mylla dam. Bakken er brutal, men vi klokket greit inn på Bislingsætra etter respektable 15 minutter. Terrenget var mettet av vann og mer kom fra oven, men det hadde jeg sortert ut fra hodet-det eneste jeg hadde i hodet var neste sjekkpunkt. Det var ekstremt sleipt og til og med jeg slet litt tidvis. På en lang tur som denne er det viktig å tenke helt frem ift tempo. I den krevende løypa som NUC er ligger en grei fart for min del på 5 km/t. Det pleier å være greit også for Jin-selv om han trives best på asfalt. Etterhvert ble det stadig klarere for meg at Jin hadde alvorlige problemer gjennom et ekstremt vått underlag.
Etter pasering Bislingsætra flater det ut og det går gjennom et myrpreget terreng før det bekker ned til Syljusæter. Vi klokker inn etter en strekktid på 35 minutter-noe som er helt i rute.

Syljusæter

Etter dette følger løypa en kjerreveg noen hundre meter før vi tar av mot Åssjøsæter opp en lang, bratt bakke. På toppen flater det ut og det går fremover i greit, åpent terreng-preget av mye myr. Det er svært bløtt og myrvannet er iskaldt. Min metode for å håndtere dette er ullsokker og jernvilje.
Jin sliter mer, mister følelsen i beina og må senke farten.
Det er i sannhet en våt dag. Løypa brekker etterhvert nedover mot Åssjøen og det går fremover i det som kun fortjener karakteristikken gjørmebad.
Vel, Åssjøsætra er et flott sted-lykkelig er den som kan få tilbringe tid her inne.

Åssjøsæter

Jeg klokker inn etter å ha brukt 35 minutter fra forrige sjekkpunkt og formen er fortsatt svært fin.
Jin kommer litt etterpå og vi fortsetter oppover mot neste sjekkpunkt-Trantjern.
Vi er ganske alene i skogen og det er bare fint. En bekymring jeg har er tåkedannelse. Det er en del av det i dag, men vi har blitt forskånet sålangt.
Det er litt fastere underlag opp mot vannskillet, men ned til Trantjern er det like krevende igjen.
Likevel klokker jeg inn etter 23 minutter-noe som er en helt grei strekktid under disse forholdene.
Mens jeg venter på Jin er det tid for å finne frem litt næring for inntak i bakken opp mot Kollern.
Gel fra Winforce er det eneste som duger. Jeg kombinerer med brødskiver, salte nøtter og energidrikk.
Vi tar fatt på bakken-som er lang og er snart oppe på platået. Det er et fantastisk sted, men utsynet i dag er ikke der. Kollernputtene er der som alltid og er betagende.

Kollernputtene

Selve toppunktet byr på en av de fineste utsyn i Nordmarka og med en høyde over havet på 688 meter er det få topper som kan måle seg med denne i Nordmarka. Jeg har vært her mange ganger og på slutten av barmarkssesongen er det alltid vemodig å tenke på at dette kanskje blir siste gangen jeg er her før vinteren kommer.

Kollern, 688 moh

Jeg blir stående og vente lenge på Jin på toppen. Vel fremme er Jin tydelig på at løping i myrvann ikke fungerer greit i dag og vil avslutte løpingen. Det er det ikke noe å gjøre med.
Vi fortsetter derfor ned til Kalvedalen, løper vegen til Mylla dam og videre ned til Grua.

Godt begynt, men ikke nærheten av fullendt.

For egen del blir det flere, lange turer om ikke lenge-for egen del.

Mørkeløping

Det er nesten mørkt når jeg snører på meg løpeskoene ved Hønefoten. Kvelden er fuktig-det henger tåkeskyer lavt over Maridalen. Jeg tar fatt på favorittstien oppover mot Båhusfjellet. Den er umerket og lite brukt. Det har regnet mye i det siste og bekkene er mange og breddfulle. Det er godt å løpe oppover. Hodelykta er klar, men jeg venter i det lengste før jeg slår den på.
Stien følger bekkefaret i lange strekk og jeg løper mer eller mindre i bekkefaret oppover. Skodda siger på dess lenger opp jeg kommer og lykta-som nå er kommet på-blir til mindre nytte. Jeg får bruk for min gode stedsans og løper mer eller mindre på følelsen oppover. Snart står jeg ved myrkryssingen før den siste kneika.

Tåka har blitt tettere og etter å ha lagt bak meg den siste kneika står jeg ved blåstien. Det er utforsvarlig å fortsette under disse forholdene og jeg følger blåstien nedover til Hønefoten igjen. Sikten er nede i 5 meter og det er svært krevende underlag. Flott trening, men jeg må redusere farten.
Det er likevel godt å løpe nedover i stupmørket. Jeg må nesten helt ned før tåka letter litt. Et godt råd: Dersom du ikke er kjent så ikke prøv tilsvarende øvelser. Det kan fort gå galt, men er du kjent og vet når forholdene er for ille til å fortsette så er dette en flott naturopplevelse. Jeg ankommer Hønefoten etter knappe 5km og 300 høydemeter og er knapt svett. Formen er svært god etter mange, gode bakkeøkter i Maridalen.

På kanten av vinteren

Helgeren

Sakte, men sikkert er høsten i ferd med å tape kampen for vinteren. Løvbladene er ikke lengre på trærne, men på bakken. Etter en del regnfall har det vært moderat med nedbør i det siste og det er relativt tørt i terrenget. Det er lenge siden korte ermer og korte tights var egnet som løpeantrekk. Det er langt som gjelder og hanskene må på. Lørdager er gode dager. De gir meg mer tid til rådighet. Tid som kan brukes til løping i vakker Nordmarksnatur. Med en tidligere start enn på ukedager skjer også løpingen i dagslys. Hodelykta er imidlertid nå blitt fast inventar i sekken.
Skar leir har vært et yndet og foretrukket startsted i en lengre periode nå. Det er 5 kjølige plussgrader og bitende vind når jeg tar fatt på bakkene til NUC-post 22. Etter en stor aktivitetsmessig belastning ifm NUC knyttet til utsetting og innhenting av poster kjenner jeg at kroppen gir beskjed på flere måter. Overskuddet er borte og fettputene under beina har åpenbart fått vel mye støt på for kort tid. Vel, slik er det. Kroppen tåler åpenbart mindre enn i unge år. Jeg satser imidlertid på at mange år ligger foran meg med fornuftig belastning.
Jeg får et fint utsyn mot Maridalsalpene på mitt første strekk,

Det er mange folk i skogen i dag og tidvis er det nesten som å være på Karl Johan! Heldigvis blir jeg alene etter passering Gåslungen. GPS-klokker er underlige vesener. Det som irriterer meg mest er batteritid-eller rettere-mangel på sådan. Tidligere i år kjøpte jeg en GF110. Den har 6-7t batteritid.
Samtidig har min gode, gamle GF 205 fått et svekket batteri og tiden er nå nede i 6t! Jeg gjorde kort prosess og gikk til innkjøp av en GF 910XT. Batteritiden her skal være 20t. Det bør være minimum. Det gir nødvendig handlingsrom for en ultraløper som trives med lange økter i terrenget.
Klokken er mer smekker enn GF 205 og fungerte bra på dagens testtur. Høydemåleren skal være barometrisk og det gir mer pålitelige høydedata. Neste helg skal hele NUC til pers og med en makstid på 18t vil jeg kunne klare å logge hele NUC i en økt. Jin blir med på det som blir årets ultraøkt. Ingen andre ultraløp i landet kan måle seg med denne løypa og jeg gleder meg som en unge til å kunne løpe selv gjennom hele løypa i en økt. Vel, nok om det.
En kort teknisk stopp på post 22-hvorfor skal alltid nye GPS-klokker være innstilt på etapper a 1km?
og så gikk det som skulle bli nok en fin tur videre.
Vestsiden av Øyungen er en perle-teknisk sti som på store deler tar seg frem nærmest i vannkanten.

 

Jeg kommer etterhvert i flytsonen og blir bare avbrutt når jeg passerer mennesker som har tatt turen inn hit. Det er vakkert her inne og jeg ser frem til mange turer her fremover-også i vinter.
Det er krevende underlag med mye teknisk sti i form av stein, røtter, glatte svaberg. På en skala fra 1 til 5 er det en god 4'er.

Gåslungen gård passeres-for et vakkert sted-og jeg tar fatt på bakkene mot stidelet der blåstien går mot Helgeren. Helvetesfoss er et yndet stoppested med vakre naturinntrykk.

Snart tar jeg fatt på den lange stigningen nordover forbi Helgerenhøgda. Det er godt å være i terreng som ikke er så ofte besøkt. Varden like før toppen av den første stigningen byr på et kjært gjensyn.

Det smeller skarpt fra et rifleskudd-kanskje er det en elg som har møtt sin skjebne. Jeg føler meg trygg på blåstien. Dessuten har jeg ikke pels og store ører. Det er stille i skogen-det er godt. Det er tidvis fine utsyn vestover. Jeg kjenner stadig mer igjen av stien siden jeg var sist ifm testløping for NUC. Det ble ikke NUC her, men terrenget er fint likevel. Snart får jeg et glimt av Helgeren-dette store vannet dypt inne i marka.

Den siste kneika før dammen i sørenden av Helgeren er der og jeg er oppe før jeg vet ordet av det.

Utsynet nordover er majestetisk. Helgeren er et flott vann som er godt tilstede i terrenget.

En kort titt på kartet og jeg er snart på vei mot stidelet som skal ta meg sørover over Gørjahøgda-et sted jeg aldri har vært tidligere. Spennende med nye steder :-)
Jeg følger grusvegen frem til stidelet og passerer en syklist på vei dit som titter forundret på meg.

Stidelet er anonymt der det står ved veikanten. Fra dette punktet skal jeg følge løypa til Nordmarkstraveren over Gørjahøgda og ned til grusvegen rett ovenfor Liggeren gård.
Stien er svært slitt på en del partier, men jeg er usikker på hvor mye den er brukt utenom løpet.
Jeg tar meg først frem over en liten kolle før stigningen mot Gørjahøgda begynner.

Det er lettløpt terreng og stigningen oppover er overkommelig. Det brekker snart nedover og jeg begynner å speide etter den forventende, fine utsikten. Den er ikke å finne langs blåstien, men det aner meg at det kan være åpne felter på vestsiden av stien-det er godt å ha noe å komme tilbake til siden.

Utsyn fra Gørjahøgda sørover

Etter en skytung dag så langt sprekker det inn noen solglimt som varmer sinnet mer enn kroppen.
Det går bratt nedover og snart passerer jeg grusvegen nederst i bakken, forlater løypa til Nordmarkstraveren og står snart på gårdstunet til Liggeren gård.

Det er et fredfullt sted og en av mine favoritter i Nordmarka. Utsynet sørover er vakkert-intet mindre.

Det er ikke lenger siden en tirsdag i denne uken siden jeg var her, men jeg gleder meg som en unge når jeg tenker på all den tekniske terrengløpingen som ligger og venter i skogdypet langs østbredden av Øyungen.
Den ene idyllen slår den andre ihjel etterhvert som jeg tar meg frem langs bredden av Gåslungen og Øyungen.

Damkroen ved Øyungen dam passeres og jeg løper nedover på grusvegen til Skar leir og bilen.
På veien ned løper jeg forbi noen mennesker med en løs hund som asolutt skal bort og hoppe på meg. Hvorfor i h... går det ikke an å ha hunden i bånd??
Jeg er glad i hunder, men er ikke interessert i at vilt fremmende utgaver av arten hopper opp når jeg løper. Vel, snart er jeg fremme ved bilen og kan se tilbake på en flott tur i skogen.

Senhøst ved Øyungen

Høsten er på hell. Bladene sitter ikke lengre på trærne-de er på bakken, gule, bløte og glatte. Skogen åpner seg opp, men skyggene blir lengre tidligere. Det er senhøst.
En ultralang lørdag på 8t sitter fortsatt litt i beina når jeg tar fatt på bakkene fra Skar til post 22 i NUC. Min favorittåpning akkurat nå. Jeg er tidligere ute i kveld, men det betyr ikke noe lenger. Bak i sekken ligger hodelykta. Jeg er vel forberedt på at ettermiddagen skal gå over til kveld.
Fortsatt er sola god og lyser opp de kjære Maridalsalpene.

En kort teknisk stopp ved post 22 og så er det nedover mot Øyungen. Underlig nok treffer jeg en person på vei oppover. Jeg hilser som jeg pleier, men får ikke noen respons.
Øyungen er snart der og skyggene er i ferd med å bli lange.

 

Vestsiden er svært teknisk i dag, med mye overvann, glatte røtter, sleipe svaberg og mørk skog. Fortsatt er det såvidt løpelyst, men lykta ligger klar i sekken. Jeg nyter løpingen, er nødt til å konsentrere maksimalt for å løpe med jevn fart og kommer snart i en fin flytsone. Snart er skogen bak meg, jeg løper over lysningen og ned til grusvegen som kommer fra Nordmarksveien.
Det er stille i skogen. På min ferd opp til Liggeren brytes stillheten av noen syklister.
Helvetesfoss er som alltid betagende.

Noen bakker til, en venstresving og så er avstikkeren til Liggeren gård der. Jeg har et ærend i kveld-i tillegg til en herlig løpetur. Siste post i årets NUC skal hentes inn-post nr 21 Liggeren. Den er fortsatt på plass og ligger snart trygt bak i sekken min. Utsynet sørover forteller meg at hodelykta må på.Jeg skimter Øyungen og vakre Øyngkollen, men skogen jeg skal ta meg frem i på østsiden ligger mørk og dyp. Årets første løpetur med hodelykt er et faktum og det er magisk langs østbredden. Jeg undres alltid over hvor annerledes terrenget er i mørket. Det blir enda viktigere å konsentrere om løpingen for å opprettholde flyten. Det går jevnt fremover og ved bunnen av en bratt skråning nyter jeg utsynet over et kveldstille vann. Lykta slås av og jeg nyter sillheten.

Øyeblikket er dyrebart og kjært. Kort etter passerer jeg en mann med sin hund som er på vei innover i mørket. Vi veksler noen ord. Han håper å finne kantareller når morgendagen er kommet. Jeg ønsker lykke til og løper videre. En stund etter har noen funnet kveldsroen ved bredden og sitter ved bålet.
Kvelden byr på et spenn av magi som må oppleves. Hodelykta er god å ha over glatte svaberg og sleipe røtter, men jeg er snart ved grusvegen ned til Skar. Så er det bratt nedover og jeg står snart ved bilen. En løpetur verd å minnes lenge er over.