Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen

Påsken lakker og lir mot slutten, men før den er over må jeg ha med meg årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er tredje utgaven dette året, og den seneste datomessig av de alle. I fjor gikk traversen med klokka siste dagen i mars, mens året før det gikk den mot klokka-som i år.
Fjoråret bød på en god del snø naturlig nok all den tid den gikk 3 uker tidligere enn årets. 2012-utgaven bød på langt mindre snø-2 uker tidligere enn årets utgave.
Les mer fra tidligere år her:

Påsketravers-2013

Påsketravers-2012

Rammene for årets påsketravers kunne ikke blitt bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelige 15 pluss. Snø ville det være noe igjen av fortsatt oppe i høyden-det visste jeg fra årets Maridalen Rundt. Les mer om den her: Maridalen Rundt-2014
Spørsmålet var hvor mye det ville være i toppområdet og hvor bæredyktig den ville være.
Det var godt å være tilbake igjen på Mobekken som var utgangspunktet og sluttpunktet for årets påsketravers.

.

Starten ved Mobekken

 Min løype i dag ville gå opp til Ramnagrø, videre på sti nordover på østsiden av Maridalsalpene, opp til Hansakollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellmkollen og retur til Mobekken. En runde på ca 10 km i særdeles krevende terreng med et betydelig antall høydemeter og med mye, uberørt natur.
Etter lange løpeturer både forrige dagen og dagen før det er beina litt stive, men det setter jeg på kontoen for uvesentligheter. Dagen er flott og jeg gleder meg som en unge til å komme opp til Kollene igjen. Innover den første biten som går på grusveg er det bare godt å være til.

Mot vegdelet til Burmavegen

Det går oppover naturlig nok-høydeforskjellen til Kollene er ca 300 meter. Snart er jeg fremme ved vegdelet.

Burmavegen til høyre, Mellomkollen til venstre

Jeg løper med unntak i de verste kneikene. Selv om beina er stive er formen på topp. Jeg følger Burmavegen noen hundre meter før jeg tar av på en umerket sti ved et informasjonsskilt. Her kan vi se at min travers vil i hovedsak gå i naturreservatet.

Så er det bratt oppover mot Ramnagrø. Jeg hadde nesten glemt hvor steilt terrenget er, men det gjør bare godt.

Mot Ramnagrø

De fleste som tar veien opp hit skal nok til Gaupekollen. Frem dit er det relativt grei sti-særlig i området rett ovenfor Ramnagrø hvor den følger en gammel, smal tømmerveg. Fremme på Ramnagrø har tiden stått stille siden jeg var her sist.

Ramnagrø

Min ferd videre går på en umerket stid på andre siden av tuftene. Den beste stien er imidlertid opp i venstre billedkant på an hylle i terrenget som gir utmerket atkomst til Hansakollen. Vel, jeg fortsetter videre og innledningsvis er det lite snø.

På sti nord for Ramnagrø

Det stiger mer på etterhvert og det som er en tydelig sti vanligvis blir mer og mer borte under råtten vårsnø. Lenger oppe unner jeg meg en avstikker ut på et utsynspunkt og får et fint overblikk mot Movann-Snippen området.

Utsyn mot Movann-Snippen

Litt lenger fremme forsvinner stien helt i en forsenkning i terrenget. Jeg bestemmer meg for å gjøre kort prosess og tar mot vest. Akkurat her er det stupbratt og det jeg driver med innledningsvis legger beslag på alt jeg måtte ha av klatreferdigheter. Jeg klemmer meg ned mot råttent gress og tar tak med begge hender mens jeg sakte, men sikkert vinner høyde mot Wittenbergkollen.

Oppover mot Wittenbergkollen

Her oppe er snølaget tykkere og snøen er relativt råtten. Maurtua dukker frem til en varmere årstid.

Det slutter aldri å overraske meg hvor mye daler og forsenkninger det er her oppe. Det som ser jevnt ut på tretoppene er alt annet en jevnt på bakkenivå. Der er imidlertid akkurat det jeg er ute etter.
Snart aner jeg tretoppene helt øverst og snart står jeg på Wittenbergkollen.

Wittenbergkollen, 519 moh

Hansakollen ligger lengre sør-noen hundre meter. Jeg løper nedover og finner bruddvis stien. Spor etter elg er det også her oppe.

Elg i skogen!

Jeg løper bortover i sørlig retning, men må gi opp å finne selve toppunktet til Hansakollen som ligger godt gjemt under snøen. Jeg dreier istedet mer østover og tar meg til sydenden av Sjuputtmyra. Det er en yndett, men farlig plett.

Sjuputtmyra

 Liv har gått med ved myrkrysinger tidligere, men midtpartiet er mulig å benytte-noe jeg selv gjorde for 2 år siden. Jeg river meg løs og fortsetter mot Gaupekollen som ligger like i nærheten. Uatsiktspunktet er beliggende noe sør for selve toppunktet, men byr på det som må være en av de fineste utsynene mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen

Min ferd går videre mot Midtkollen og nå kommer orienteringsferdighetene til heder og verdighet igjen. Stien er fraværende og det som måtte ha vært av tråkk på snøen er smeltet bort.
Det bærer først bratt nedover til dalen mellom Gaupekollen og Midtkollen.

Nedover fra Gaupekollen

Vel nede dreier jeg mot nord igjen for å komme inn til nordenden av Midtkollen. På vei inn unner jeg meg en kort matpause og nyter utsynet mot Midtkollen.

Midtkollen

Jeg skal lenger nordover og krysser myrpartiet rett sør for Svartvann lenger inne.

Jeg dreier svakt vestover og kommer til myra ved nordenden av Midtkollen. Her har det vært store krefter i sving. Et digert tre som jeg husker stod ved myrkanten her er meid rett ned.

Treets endelikt

Vanligvis går rota med, men her har åpenbart rotfestet vært godt og treet har knekt tvers av nederst. Bevare meg vel, vinden må ha vært kraftig! Jeg tar meg over myra og bratt opp og over til Bjørnputten.

Bjørnputten

Ikke mye som minner om vår her inne, men du verden så vakker det er. Jeg koser meg glugg ihjel.
Veien videre går langs vannkanten og videre opp og frem til Mellomkollen som ligger like i nærheten. Her er en annen av Oslo's fineste utsyn.

Utsyn fra Mellomkollen, 537 moh, mot Maridalen og Oslo

Det er vakkert her oppe og nå kommer jeg ikke lenger opp. Mellomkollen er det høyest beliggende punktet her inne. Myrpartiet mot utsiktspunktet er fortsatt dekket av snø.

Myra ved utsiktspunktet

Jeg velger retur som planlagt ned blåstien til Mobekken igjen.

Skiltet ved nordenden av myra anviser veg. Nå er det veldig greit å vite at det sitter et par med Innov-8 212 sko på beina. Maken til spikerfeste har jeg aldri opplevd. Det føles godt å vite at skoen gir godt feste nesten uansett underlag og jeg kan konsentrere meg om å trøkke på!
Først må det løpes rolig gjennom råtten snø innledningsvis. Lenger nede er våren og blåklokkene her:-)

Blåklokker i vårsola

Det blir så og si bart lenger nede og jeg trøkker skikkelig på! Riktig morsomt blir det der "stien" går i bekkefar og det er god vannføring blant stein og søle. Det krever full konsentrasjon for ikke å "gå på trynet". Du verden så morsomt :-)
Så er jeg nesten nede ved vegen til Mobekken igjen og her er våren virkelig kommet.

Så er jeg ute på grusvegen til Mobekken, passerer vegdelet til Burmavegen og løper rolig nedover til Mobekken og bilen igjen.
Årets påsketravers var morsom og gikk på mye råtten snø. Det er bare å glede seg til neste år.
Fasit er ca 2t løpetid, 10 km og ca 500 høydemeter.

Vårtur i Østmarka

Drettvannet, 254 moh

Hvite flekker på løpekartet er godt å ha. En av mine er Østmarka. Med unntak av et besøk på Ramstadslottet 15 år tilbake var Østmarka terra incognita for undertegnede før dagens løpetur. Det er et knakende godt utgangspunkt for en flott løpetur. Kombinert med fint vær lå forholdene vel til rette for fine løpeopplevelser.
Min innfallsvinkel var en runde på 30 km med start og slutt på samme sted-som ble Krokhol.
Fra Krokhol gikk turen til Skjelbreia, Vangen, Røyrivannskoia, Sotua, nordenden av Sør-Elvåga, Sandbakken og deretter Krokhol. En fin runde på 30 km og 900 høydemeter i flott skogsterreng.

Parkeringsplassen på Krokhol var tom for biler når jeg ankom ved 9-tiden. Terrenget er relativt åpent de første 3-400 hundre meter av løypa før den stikker inn i skogen mot Skjelbreia. Nordavinden var lei og kom meg relativt fort igang. På Krokhol er det av alle ting en golfbane. Med en kraftige vinden som var her i dag, stiller jeg meg tvilende til fornuften i det å spille golf i dag.

Golfbanen på Krokhol

Kort tid etter er heldigvis skogen der og vinden forsvinner mellom de treleggene. Blåstien mot Skjelbreia går i en nordøstlig retning og alle som har løpt i Østmarka vet hva det innebærer-på tvers av høydekotene, men hva gjør vel det? Dagen er min og skogen er flott.

På vei mot Skjelbreia

Etter noen dager med inaktivitet protesterer kroppen voldsomt mot denne endringen i fysisk aktivitet. Slik er det alltid, men det er like interessant hver gang å registrere at det skjer-kroppen får finne seg i dette, noe annet valg har den ikke med 29 km igjen. Ikke lenge etter passerer jeg idylliske Paddetjernet.

Paddetjernet

Tro det eller ei, men det blir enda mer kupert når jeg nærmer meg Tømmerås. I et stidele er det faktisk mulig å ta en avstikker opp til selve toppunktet på Tømmerås. Mitt valg blir å løpe videre uten avstikkeren og det burde jeg ikke gjort. Det hadde vært morsomt med et besøk til et utkikkspunkt, men jeg får ha dette til gode til en annen gang-det er ikke siste gang jeg løper her. Etter Tømmerås går det nedover mot Skjelbreia. Jeg har ikke sagt det, men underlaget har vært relativt fuktig så langt.
Rett før timen er der løper jeg forbi Skjelbreia og fortsetter mot Vangen.

Skjelbreia

Vegen på bildet kommer fra Krokhol og hadde vært et lettere alternativ å løpe, men ikke så spennende! Det er på tide med matinntak. Rutinen er enkel: 1 brødskive hver time supplert med 1 boks med Red Bull en halv time etter. Det holder meg i gang lenge..
En kort bit på grusveg og deretter ut i terrenget igjen mot Vangen. Brødskiva smaker godt og enda er det hele 4t igjen av løpeturen. Det er velsignet stille i skogen-jeg har ikke truffet et menneske, og bedre kan det ikke bli. En stund etter krysser jeg vegen(til Vangen) og fortsetter på rødstien mot Vangen. På vei dit passerer jeg vakre Kjermostjernet.

Kjermostjern

Jeg er snart fremme ved Vangen og skogens ro tar seg en liten pause. Her er det "fullt hus", men stedet er idyllisk nok. Heldigvis skal jeg bare passere på min vei mot Tonevatnet som er neste delmål.

Vangen

Ellers må vel Vangen fortjene betegnelsen knutepunkt i marka. Stidelet forteller om mange valgmuligheter til mange, fine steder i skogen.

Stidele ved Vangen

Min ferd går i nordlig retning-mot Tonevatnet. Kroppen har forøvrig resignert og innfunnet seg med at det skal løpes i dag. Det er mao ingen grunn til å yte mer motstand, men innfinne seg med at jeg har bestemt at det skal løpes 30 km i dag :-).
Terrenget åpner seg litt mer opp, men fortsatt løper jeg i skog med relativt lite utsyn. Det er kanskje slik det er i Østmarka-mye skog og noen, få utsiktspunkter som stikker over skogkronene.
Jeg husker ennå med glede det flotte utsynet fra Ramstadslottet. Ved bredden av Tonevatnet er det mer åpent og nordavinden får igjen mer tak. Min løpetur går videre mot Røyrivannskoia og blåstien stiger bratt på forbi Vesle Tonekollen. Det er på tide med mat igjen og det passer fint å spise på vei oppover brattmota. Her er jeg inne ved vestgrensen til Østmarka Naturreservat. Med unntak av noen skiløyper og enkelte, umerkede stier ser dette ut til å være et rimelig, uberørt område. Min tid strekker ikke til en tur inn dit i dag, men jeg skal garantert tilbake igjen hit og inn i området.

Vestgrensen til naturreservatet

Etter en kraftig stigning ved Vesle Tonekollen bærer det nå bortover og nedover igjen-mot Røyrivannskoia. Det er stille og rolig i skogen og med unntak av noen som kommer i motsatt retning er jeg ganske alene her inne.

Mot Røyrivannskoia

Jeg passerer de første 10 km og begynner å nærme meg Røyrivannskoia. Stedet er lett tilgjengelig fra Losby via en grusveg og jeg møter mange som har tatt turen inn hit i det fine været.

 

Røyrivannskoia

En jeg treffer er i ferd med å gjennomføre noe som heter "Store Losby runden"..uten kart. Han lurer på om han er på rett vei. En kort titt på kartet og noen råd om veien videre får han forhåpentligvis trygt videre. Selv undres jeg alltid på hvorfor mange som ferdes i naturen ikke tar med kart og kompass. Selv drar jeg aldri ut uten-tom i områder hvor jeg er godt kjent.
Turen blir fattigere uten og så er det et avgjørende verktøy for å finne frem!
Vel, jeg tar meg opp på grusvegen som går nordover mot Losby. Min plan er å løpe til Sotua og skjære østover mot nordenden av Sør-Elvåga.
Det er idyllisk langs vannet Fløyta og Mønevannet. På Tangen-som ligger på landtungen mellom vannene er det kanskje noen som tilbringer tid også i dag?

Tangen

Selv er jeg fornøyd med å konstatere at løpeformen er bedre enn på lenge. Med unntak av bratte kneiker løper jeg ultra-rolig det meste av tiden. På lengre løpeturer har det vært et tempo på 12, men jeg ser nå at det krabber nedover mot 10. Det tar jeg som et godt tegn. Kunsten er å ligge i aerob sone hele tiden og passe på næringsinntaket. Ved Sotua er "alle" ute. Selv skjærer jeg ut i terrenget igjen i vestlig retning mot nordenden av Sør-Elvåga. Opp den bratte kneika mot vannet Fiskelause er det på tide med mer mat igjen. Vel opp flater det mer ut og jeg tar meg greit frem på grusvegen som går vestover. Underveis passerer jeg nordenden av det flotte vannet Drettvannet.

Drettvannet, 254 moh

Vannet er reserve-drikkevannskilde for Lørenskog kommune, og navnet Drett betyr vistnok dritt. Forstå det den som kan :-) Vel, det bærer opp en liten, bratt kneik og jeg er snart fremme ved stidelet som skal ta meg til nordenden av Sør-Elvåga. Mens jeg løper kan jeg ikke unngå å tenke på at det er veldig godt tilrettelagt med klopper og våte partier i store deler av løypa mi i dag. Det gjør turen litt mindre våt-selv om den ble våt nok.

Rene parken!

Underveis på partie mot nordenden av Sør-Elvåga er det mange stideler. Kartet i hånda mi-for meg som ikke har vært her før-supplert med enkel orientering, blir viktige verktøy for å finne veien trygt frem.

Stidele ved Skytten

Etter Skytten kan jeg snart ane at et stort vann ligger på min venstre side. Broen over vannet er flott beliggende.

Broen over ved nordenden av Sør-Elvåga

Utsynet sørover over vannet er flott og jeg unner meg det.

Sør-Elvåga: Utsyn sørover

Det er vakkert her inne og jeg må nesten rive meg løs. På min vei til nordenden av Sotåsen får jeg et ustyn nordover over Nord-Elvåga. Her blåser det stikker og strå.

Nord-Elvåga: Utsyn nordover

Vel fremme ved stidelet kan jeg konstatere at jeg så langt på min løpetur har løpt østover, nordover og vestover. Det gjenstår å løpe sørover for å komme tilbake til utgangspunktet-Krokhol igjen.

Stidele mot Sandbakken

Det bærer bratt oppover og jeg benytter igjen anledningen til å fylle på med mer mat. Løpt tid passerer 4t og jeg kjenner at det fortsatt er godt med krefter igjen. Etterhvert åpner skogen seg mer idet furua tar mer og mer over og føler meg hensatt til Sørmarka igjen.

På vei mot Sandbakken

Det blir mer folksomt igjen. Jeg treffer flere løpere som kanskje har sitt utgangspunkt lenger vest. Jeg løper jevnt hele tiden og snart er jeg på tunet på Sandbakken. Her er det enda mer folksomt-kanskje ikke så rart med bilvei inn.

Sandbakken

Kartet må studeres nøye igjen. Jeg skal pense meg inn på en rødsti som skal ta meg forbi Tømmerholt, over Stormyr og frem til Krokhol. Det er enkel orientering og jeg er snart på vei oppover på det som er en veldig løpbar sti.

På vei mot Stormyr

Løpeturen går gjennom skogen og frem til stidele ved vegen fra Krokhol.

Stidele ned til Krokhol

Så er det bare sjarmøretappen igjen. Det går nedover og litt bortover og vel fremme igjen på parkeringsplassen på Krohol kan jeg konstatere at min bil har fått selskap av flere.

Fasit er rett i underkant av 30 km og rett i overkant av 5t med ca 900 høydemetre.
Det er sjelden jeg har vært så fornøyd etter en løpetur i skogen og jeg kommer snart tilbake igjen til Østmarka.

Fornøyd løper

Maridalen Rundt

Mellomkollen, 537 moh

Tradisjoner er fint å ha. Det å løpe Maridalen rundt er kanskje i ferd med å bli det. Årets tur fant sted på samme dato som fjorårets:  Maridalen Rundt-2013
Selv om det var mye snø igjen i terrenget var det mindre totalt sett i år enn i fjor. Eksempelvis kunne vi løpe blant skiløpere mellom Sandermosen og Kjelsås i fjor, mens det i år var mer eller mindre bart.
Det var lenge siden jeg hadde vært i Maridalen og lengselen var stor. Sørmarka er grei nok, men Maridalen og Nordmarka stiller i en egen klasse.
Forholdene i dag var greie nok, men det var litt kjølig innledningsvis. Det retter seg med å være bevegelse hele tiden.

Starten ved Brekke

Min plan var som i fjor å løpe med Brekke som utgangspunkt, til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, over Kamphaug, forbi Fagervann, til Øyungen, rødstien til Tømte gård, opp til Mellomkollen, ned mot Mobekken, men over mot Snippen, Sandermosen, Kjelsås og retur til Brekke. En runde på ca 30 km og ca 1.000 høydemeter. Mao årets første, skikkelige løpetur med av litt lengde.

Mot Ullevålsæter

Sekken er på ryggen og det er litt uvant all den tid jeg løper altfor sjelden med sekk. Det er imidlertid nødvendig når mat og drikke skal medtas. Så er det viktig med disiplin ift matinntak-her må jeg sparke meg selv bak hele veien slik at jeg får i meg mat og drikke.
Terrenget er bart og fint innledningsvis, men snøen melder sin ankomst mer og mer etterhvert som jeg beveger med oppover mot Ullevålsæter.

Snø på stien mot Ullevålsæter

Jeg koser meg glugg ihjel på vei oppover i skogen. Det er altfor lenge siden jeg var her sist og det er mange, gode minner fra uttallige løpeturer her. Snart er jeg fremme på grusvegen som går til Ullevålsæter. Her er det lite som minner om skiløype.

"Skiløype" rett før Store Åklungen

Min ferd går videre og jeg skjærer nedover mot Skjærsjødammen. Det blir et gledelig gjensyn.
Vannet er tappet mye ned og det har sammenheng med at man bygger ny rørgate for kraftstasjonen.

Skjærsjøen, 255 moh

I fjor var det fortsatt is på vannet. Jeg fyller på med mer mat mens jeg fortsetter videre over damkrona og frem til blåstien mot Kamphaug. Det blir mer snø, men den er hard og grei å trå på.
Vel fremme på Kamphaug kan jeg konstatere at også her er det mindre snø enn i fjor.

Kamphaug, stidele

Min ferd går videre i høyre billedkant over mot Fagervann. Etter en liten gjestevisitt av Sola er det nå mer disig, men det er fortsatt greit sikt. Jeg tar fatt på de voksne stigningene som skal ta meg over åsen til Øyungen. Rundemyra passeres etter en liten stund.

Rundemyra

I dette området finnes det mange fine, umerkede stier å løpe på, men først må snøen bort. Jeg tar meg videre oppover og innover i den tette skogen som er her oppe. Det er fortsatt mye snø her, men heldigvis er den hard slik at den bærer greit. Likevel er det myke partier innimellom.
Snart jeg ved nordenden av Fagervann, dette nydelige vannet dypt inne i skogen.

Fagervann, 416 moh

I fjor kom vi over isen fra mottsatt ende av bildet-det var ikke mulig i år. Etter mye stigning skal jeg nå ned til Øyungen-som også er et vakker vann og lettere tilgjengelig enn Fagervann.

Nedover mot Øyungen

I forkant av dagens løpetur har jeg lagt bak meg en litt roligere uke treningsmessig enn vanlig. Det skyldes en "vondte " i setepartiet av alle ting. Jeg merket noe som kjentes som begynnelsen på en strekk under en løpetur på tirsdag. Den har vært med meg helt frem til i dag. Sist gang jeg opplevde noe lignende var på høsten i 2010 når jeg løp Ultrabirken. Mer om det løpet her:
UltraBirken 2010

Det var en flott løype med start i Rena og mål på Lillehammer. I dag er begge deler i Lillehammer og det løpes en runde på snaufjellet. Etter min mening er derved løype-og løpet-langt mindre tiltrekkende. Vel nok om det..
Jeg ankommer Øyungen og her er det straks mer folksomt som ventet. Damkrona er også ombygget og løsningen er faktisk blitt bra.

Øyungdammen

Jeg løper over til østsiden og tar meg frem til rødstien som går mot Kalvsjøen. Brødskiva smaker godt når jeg tar fatt de seige stigningene mot Tømte gård. Det er en typisk rødsti med mye myr, men heldigvis er det endel snø igjen her inne.

Det er faktisk kun et drøyt år siden jeg var sist-da i februar. Da hadde jeg en av de fineste skiturene jeg noengang har hatt. Les mer om det her: Sublim kveldstur på ski
Det går oppover og bortover og snart møter jeg blåstien som kommer fra Liggeren gård. Jeg tar av mot Tømte gård.

Mot Tømte gård

Vel, det går oppover og snart jeg fremme på gårdstunet-en fredet plett.

Tømte gård

Det er ikke slutt på høydemetrene ennå. Mellomkollen befinner seg enda høyere opp en Tømte gård.
Stien starter like ved.

Stidele mot Mellomkollen

Mot Mellomkollen er det like mye snø som i fjor, men igjen er den fast og fin. Terrenget her inne er fabelaktig. Synd det er litt dårlig sikt her i dag.

Mot Mellomkollen

Selve toppunktet er anomymt beliggende litt inne i skogen og du må vite om det for å stedsbestemme det. Blåstien passerer rett over.

Mellomkollen, 537 moh

Godt å være tilbake igjen. Mesteparten av høydemetrene er derved unnagjort, ca halvparten av distansen med et tidsforbruk på 3t(jeg bruker 2t på neste halvpart). Jeg løper videre og frem til myra som ligger ved utsiktspunktet. Det er tett tåke og sikten er fraværende. Jeg løper derfor videre på blåstien som tar meg nedover mot Mobekken og Snippen. Mye nedfall av tre og snø gjør nedturen krevende, men spennende.

På vei ned fra Mellomkollen

Minnesmerket til Bernhar Herre passeres og jeg gjør som alltid holdt her.

Minnesmerket til Berhard Herre

Turen går videre nedover og underlaget er krevende, men givende. Godt at jeg skodde meg med Innov 212. De er knallgode hva angår feste til underlaget. Det blir mindre snø etterhvert og snart er jeg på vegen fra Mobekken og tar av mot Snippen i vegdelet.

Vegdele til Snippen

En kort stund går det oppover igjen og det er på tide med mer næring. Idag har jeg vært disiplinert og fulgt planen hva angår næringsinntak. Det gjør det lettere å ta seg frem etterhvert som timene blir flere. Kort etter møter jeg et rådyr som åpenbart foretrekker vegen fremfor terrenget. Det blir var meg og forsvinner raskt i skogen.
Så er det siste biten i skogen, litt opp og frem så er jeg ved bebyggelsen ovenfor Snippen. Det går nedover og så tar jeg fatt på sjarmøretappen-Greveveien og vegen fra Sandermosen til Kjelsås.

Greveveien

Også her var det snø i fjor, men nå er det mer eller mindre bart. Lenger nede stryker jeg inn i skogen igjen for å ta meg frem til Sandermosen stasjon via en snarveg. Kort etter passerer jeg bebyggelsen ved stasjonen og løper videre mot Kjelsås gjennom skogen.
Nå får jeg betalt for å ha vært disiplinert med næringsinntaket hele vegen. Det er en knapp time igjen og jeg løper hele vegen inn. I fjor var det mye tyngre pga slurv med næringsinntaket.
Maridalsvannet kommer til syne etterhvert og utsynene er slett ikke verst.

Maridalsvannet mot nord

Ifjor var det is på vannet. Nå er det isfritt. Snart er jeg ved nordenden og tar fatt på de siste bakken til Brekke hvor bilen venter meg. Jeg klokker inn rett i overkant av 5t etter å ha tilbakelagt rett i underkant av 30 km og 900 høydemeter i det som i ca 20 km av løypa må karakteriseres som krevende underlag. Det er på nivå med fjorårets prestasjon og det er godt å konstatere at formen er på samme nivå. Vondten i setepartiet plaget meg heller ikke.