På kanten av vinteren

Helgeren

Sakte, men sikkert er høsten i ferd med å tape kampen for vinteren. Løvbladene er ikke lengre på trærne, men på bakken. Etter en del regnfall har det vært moderat med nedbør i det siste og det er relativt tørt i terrenget. Det er lenge siden korte ermer og korte tights var egnet som løpeantrekk. Det er langt som gjelder og hanskene må på. Lørdager er gode dager. De gir meg mer tid til rådighet. Tid som kan brukes til løping i vakker Nordmarksnatur. Med en tidligere start enn på ukedager skjer også løpingen i dagslys. Hodelykta er imidlertid nå blitt fast inventar i sekken.
Skar leir har vært et yndet og foretrukket startsted i en lengre periode nå. Det er 5 kjølige plussgrader og bitende vind når jeg tar fatt på bakkene til NUC-post 22. Etter en stor aktivitetsmessig belastning ifm NUC knyttet til utsetting og innhenting av poster kjenner jeg at kroppen gir beskjed på flere måter. Overskuddet er borte og fettputene under beina har åpenbart fått vel mye støt på for kort tid. Vel, slik er det. Kroppen tåler åpenbart mindre enn i unge år. Jeg satser imidlertid på at mange år ligger foran meg med fornuftig belastning.
Jeg får et fint utsyn mot Maridalsalpene på mitt første strekk,

Det er mange folk i skogen i dag og tidvis er det nesten som å være på Karl Johan! Heldigvis blir jeg alene etter passering Gåslungen. GPS-klokker er underlige vesener. Det som irriterer meg mest er batteritid-eller rettere-mangel på sådan. Tidligere i år kjøpte jeg en GF110. Den har 6-7t batteritid.
Samtidig har min gode, gamle GF 205 fått et svekket batteri og tiden er nå nede i 6t! Jeg gjorde kort prosess og gikk til innkjøp av en GF 910XT. Batteritiden her skal være 20t. Det bør være minimum. Det gir nødvendig handlingsrom for en ultraløper som trives med lange økter i terrenget.
Klokken er mer smekker enn GF 205 og fungerte bra på dagens testtur. Høydemåleren skal være barometrisk og det gir mer pålitelige høydedata. Neste helg skal hele NUC til pers og med en makstid på 18t vil jeg kunne klare å logge hele NUC i en økt. Jin blir med på det som blir årets ultraøkt. Ingen andre ultraløp i landet kan måle seg med denne løypa og jeg gleder meg som en unge til å kunne løpe selv gjennom hele løypa i en økt. Vel, nok om det.
En kort teknisk stopp på post 22-hvorfor skal alltid nye GPS-klokker være innstilt på etapper a 1km?
og så gikk det som skulle bli nok en fin tur videre.
Vestsiden av Øyungen er en perle-teknisk sti som på store deler tar seg frem nærmest i vannkanten.

 

Jeg kommer etterhvert i flytsonen og blir bare avbrutt når jeg passerer mennesker som har tatt turen inn hit. Det er vakkert her inne og jeg ser frem til mange turer her fremover-også i vinter.
Det er krevende underlag med mye teknisk sti i form av stein, røtter, glatte svaberg. På en skala fra 1 til 5 er det en god 4'er.

Gåslungen gård passeres-for et vakkert sted-og jeg tar fatt på bakkene mot stidelet der blåstien går mot Helgeren. Helvetesfoss er et yndet stoppested med vakre naturinntrykk.

Snart tar jeg fatt på den lange stigningen nordover forbi Helgerenhøgda. Det er godt å være i terreng som ikke er så ofte besøkt. Varden like før toppen av den første stigningen byr på et kjært gjensyn.

Det smeller skarpt fra et rifleskudd-kanskje er det en elg som har møtt sin skjebne. Jeg føler meg trygg på blåstien. Dessuten har jeg ikke pels og store ører. Det er stille i skogen-det er godt. Det er tidvis fine utsyn vestover. Jeg kjenner stadig mer igjen av stien siden jeg var sist ifm testløping for NUC. Det ble ikke NUC her, men terrenget er fint likevel. Snart får jeg et glimt av Helgeren-dette store vannet dypt inne i marka.

Den siste kneika før dammen i sørenden av Helgeren er der og jeg er oppe før jeg vet ordet av det.

Utsynet nordover er majestetisk. Helgeren er et flott vann som er godt tilstede i terrenget.

En kort titt på kartet og jeg er snart på vei mot stidelet som skal ta meg sørover over Gørjahøgda-et sted jeg aldri har vært tidligere. Spennende med nye steder :-)
Jeg følger grusvegen frem til stidelet og passerer en syklist på vei dit som titter forundret på meg.

Stidelet er anonymt der det står ved veikanten. Fra dette punktet skal jeg følge løypa til Nordmarkstraveren over Gørjahøgda og ned til grusvegen rett ovenfor Liggeren gård.
Stien er svært slitt på en del partier, men jeg er usikker på hvor mye den er brukt utenom løpet.
Jeg tar meg først frem over en liten kolle før stigningen mot Gørjahøgda begynner.

Det er lettløpt terreng og stigningen oppover er overkommelig. Det brekker snart nedover og jeg begynner å speide etter den forventende, fine utsikten. Den er ikke å finne langs blåstien, men det aner meg at det kan være åpne felter på vestsiden av stien-det er godt å ha noe å komme tilbake til siden.

Utsyn fra Gørjahøgda sørover

Etter en skytung dag så langt sprekker det inn noen solglimt som varmer sinnet mer enn kroppen.
Det går bratt nedover og snart passerer jeg grusvegen nederst i bakken, forlater løypa til Nordmarkstraveren og står snart på gårdstunet til Liggeren gård.

Det er et fredfullt sted og en av mine favoritter i Nordmarka. Utsynet sørover er vakkert-intet mindre.

Det er ikke lenger siden en tirsdag i denne uken siden jeg var her, men jeg gleder meg som en unge når jeg tenker på all den tekniske terrengløpingen som ligger og venter i skogdypet langs østbredden av Øyungen.
Den ene idyllen slår den andre ihjel etterhvert som jeg tar meg frem langs bredden av Gåslungen og Øyungen.

Damkroen ved Øyungen dam passeres og jeg løper nedover på grusvegen til Skar leir og bilen.
På veien ned løper jeg forbi noen mennesker med en løs hund som asolutt skal bort og hoppe på meg. Hvorfor i h... går det ikke an å ha hunden i bånd??
Jeg er glad i hunder, men er ikke interessert i at vilt fremmende utgaver av arten hopper opp når jeg løper. Vel, snart er jeg fremme ved bilen og kan se tilbake på en flott tur i skogen.