Senhøst ved Øyungen

Høsten er på hell. Bladene sitter ikke lengre på trærne-de er på bakken, gule, bløte og glatte. Skogen åpner seg opp, men skyggene blir lengre tidligere. Det er senhøst.
En ultralang lørdag på 8t sitter fortsatt litt i beina når jeg tar fatt på bakkene fra Skar til post 22 i NUC. Min favorittåpning akkurat nå. Jeg er tidligere ute i kveld, men det betyr ikke noe lenger. Bak i sekken ligger hodelykta. Jeg er vel forberedt på at ettermiddagen skal gå over til kveld.
Fortsatt er sola god og lyser opp de kjære Maridalsalpene.

En kort teknisk stopp ved post 22 og så er det nedover mot Øyungen. Underlig nok treffer jeg en person på vei oppover. Jeg hilser som jeg pleier, men får ikke noen respons.
Øyungen er snart der og skyggene er i ferd med å bli lange.

 

Vestsiden er svært teknisk i dag, med mye overvann, glatte røtter, sleipe svaberg og mørk skog. Fortsatt er det såvidt løpelyst, men lykta ligger klar i sekken. Jeg nyter løpingen, er nødt til å konsentrere maksimalt for å løpe med jevn fart og kommer snart i en fin flytsone. Snart er skogen bak meg, jeg løper over lysningen og ned til grusvegen som kommer fra Nordmarksveien.
Det er stille i skogen. På min ferd opp til Liggeren brytes stillheten av noen syklister.
Helvetesfoss er som alltid betagende.

Noen bakker til, en venstresving og så er avstikkeren til Liggeren gård der. Jeg har et ærend i kveld-i tillegg til en herlig løpetur. Siste post i årets NUC skal hentes inn-post nr 21 Liggeren. Den er fortsatt på plass og ligger snart trygt bak i sekken min. Utsynet sørover forteller meg at hodelykta må på.Jeg skimter Øyungen og vakre Øyngkollen, men skogen jeg skal ta meg frem i på østsiden ligger mørk og dyp. Årets første løpetur med hodelykt er et faktum og det er magisk langs østbredden. Jeg undres alltid over hvor annerledes terrenget er i mørket. Det blir enda viktigere å konsentrere om løpingen for å opprettholde flyten. Det går jevnt fremover og ved bunnen av en bratt skråning nyter jeg utsynet over et kveldstille vann. Lykta slås av og jeg nyter sillheten.

Øyeblikket er dyrebart og kjært. Kort etter passerer jeg en mann med sin hund som er på vei innover i mørket. Vi veksler noen ord. Han håper å finne kantareller når morgendagen er kommet. Jeg ønsker lykke til og løper videre. En stund etter har noen funnet kveldsroen ved bredden og sitter ved bålet.
Kvelden byr på et spenn av magi som må oppleves. Hodelykta er god å ha over glatte svaberg og sleipe røtter, men jeg er snart ved grusvegen ned til Skar. Så er det bratt nedover og jeg står snart ved bilen. En løpetur verd å minnes lenge er over.