Det er nesten mørkt når jeg snører på meg løpeskoene ved Hønefoten. Kvelden er fuktig-det henger tåkeskyer lavt over Maridalen. Jeg tar fatt på favorittstien oppover mot Båhusfjellet. Den er umerket og lite brukt. Det har regnet mye i det siste og bekkene er mange og breddfulle. Det er godt å løpe oppover. Hodelykta er klar, men jeg venter i det lengste før jeg slår den på.
Stien følger bekkefaret i lange strekk og jeg løper mer eller mindre i bekkefaret oppover. Skodda siger på dess lenger opp jeg kommer og lykta-som nå er kommet på-blir til mindre nytte. Jeg får bruk for min gode stedsans og løper mer eller mindre på følelsen oppover. Snart står jeg ved myrkryssingen før den siste kneika.
Tåka har blitt tettere og etter å ha lagt bak meg den siste kneika står jeg ved blåstien. Det er utforsvarlig å fortsette under disse forholdene og jeg følger blåstien nedover til Hønefoten igjen. Sikten er nede i 5 meter og det er svært krevende underlag. Flott trening, men jeg må redusere farten.
Det er likevel godt å løpe nedover i stupmørket. Jeg må nesten helt ned før tåka letter litt. Et godt råd: Dersom du ikke er kjent så ikke prøv tilsvarende øvelser. Det kan fort gå galt, men er du kjent og vet når forholdene er for ille til å fortsette så er dette en flott naturopplevelse. Jeg ankommer Hønefoten etter knappe 5km og 300 høydemeter og er knapt svett. Formen er svært god etter mange, gode bakkeøkter i Maridalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar