Farvel til Grønliåsen

Utsyn fra toppen av Grønliåsen mot vest

Snart er det over..Etter over 3 år med gleder gjennom alle årstider forlater jeg denne kjære samboeren som har gitt meg så mange løpsgleder gjennom alle årstider og fra tidlig morgen til sen kveld.
Dette flotte landskapsrommet som til tross for sin noe begrensede utstrekning rommer så mye og som har gitt meg så mange løpsopplevelser.
Snøpulsing i en kald, men vakker og åpen skog i begynnelsen av året.

Flotte skiturer i løysløypa en sen vinterkveld i februar.

Håp om varmere årstider i flotte bakkedrag i mars.

Defintivt vår i april

På postjakt i mai

På sommerstier i juni

Møte med rådyr i juli

Flotte høstkvelder i august

 Løpegleder i September

Senhøst i oktober

Tidlig vinter i november

Kalde og flotte desemberdager ved vintersolhverv

Et knippe minner blant mange, andre tallrike under uttallige løpeturer på denne flotte åsen som har vært min nabo i over 3 år. Om en knapp uke flytter jeg sydover til Larkollen. Der blir nærheten til sjøen et stikkord for fremtidige løpeturer, men Grønliåsen kommer jeg aldri til å glemme.

Vinter..omsider

Utsyn fra Grønliåsen mot vest

Vinteren har sakte, men sikkert fått et stadig bedre feste-selv om det mangler litt mer snø før jeg og andre kan finne frem skiene. For ganske nøyaktig 1 år siden hadde jeg den første skituren langs sørenden av Mylla-les mer her: http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/12/endelig-vinter.html
Akkurat nå er det for lite snø også her oppe, men jeg håper det blir litt mer de kommende dagene slik at skiene kan finnes frem.
Med vinteren kommer også et treningsprogram med langt mer styrke for min del. Parallelt reduserer jeg omfanget av løpingen og legger inn skiløping(når snøen forhåpentligvis kommer).
Pr nå er det 2-3 løpeøkter og 2 økter med styrketrening pr uke. I ukene blir det kun korte løpeøkter i mørket på min gode nabo Grønliåsen. Søndagen blir det tid til litt mer og jeg starter alltid dagen med en litt lengre løpeøkt på Grønliåsen eller andre steder i Sørmarka. Det å kunne snøre på seg skoene og bare løpe rett ut i skogen er herlig. På en kort stund er verden helt annerledes.

Sørmarka ved Slettåsen

Denne, flotte åsryggen strekker seg 2-3 km i en nord-sør retning og har en bredde på 0,5-1 km. Med unntak av noen få merkede stier(blå og røde) er det et uttall av umerkede stier som alle er mine favoritter. Etter å ha løpt på kryss og tvers i snart 1,5 år begynner jeg å bli rimelig godt kjent, men det er heldigvis ennå steder jeg ikke har vært også her. Det å være kjent med terrenget og spille på lag med det under løpeturen gjør løpeturen god. Det er også en forutsetning for å kunne løpe på umerkede stier i stummende mørke. Mørke kombinert med litt tåke gjør at det går mer på følelser noen ganger, men jeg finner alltid veien.

Gjeddetjern, Sørmarka, med litt is på seg

Lite snø gjør at det fortsatt er greit å løpe i terrenget her. Jeg bruker alltid de samme skoene som ellers i året. Jeg ser ingen grunn til å kjøpe dyre sko med pigger for å bruke de få dagene det er ekstra ille med is-det er det som regel aldri ute i skogen. Bortkastede penger. Når snøen tar over og gjør løping umulig tar jeg skiene frem. Skiløypa går 20 m unna døra mi. Det ligger en flott skiløype som sporsettes så snart det er nok snø og lys er det frem til 23 om kvelden. Intet slår en kveldstur på ski. I fjor var det dessverre kun en kort periode med tilfredstillende forhold her, men flott så lenge det varte. http://jannicke-athletics.blogspot.no/2014/01/skilping-pa-drstokken.html

Grønliåsen, sørvest

Løpeturen i dag tidlig ble også fin. Knappe 11 km på 1,5t i terrenget er en god start på dagen. På vei nedover stien avslutningsvis måtte jeg også nedpå med rompa, men det hører med.

Grønliåsen, nordøst

Så langt i år har jeg tilbakelagt ca 1.940 km og vært fysisk aktiv i drøye 330 t. Det har mao vært et godt treningsår for meg, men det får jeg si mer om siden.
I morgen er det vintersolverv og da blir dagene igjen lengre. Her jeg sitter er det allerede begynt å skumre over åsen på utsiden.

O-løpetur på Grønliåsen

Grønliåsen er et herlig sted på jorden og jeg er velsignet med å ha den liggende på dørstokken min. Denne åsen som er 2-3 km lang og vel 1 km bred er flott stykke natur som gir uendelige muligheter for løpeturer i terrenget. Årvisst henger Hauketo IF ut orienteringsposter i bolker på 10 og opp til 40.
Med de 10 første postene klare var det ingen grunn til å vente. Orienteringskartet gir meg full oversikt over mesteparten av åsen. Min tilnærming er å løpe til postene i stigende nr-rekkefølge.
Første posten befinner seg helt nordvest like ved Burud.  Kartet-som er i langt større målestokk enn jeg vanligvis bruker-er litt uvant å bruke, men det går seg til ila runden.
Jeg løper litt for langt på kjerreveg før jeg tar av-skulle tatt av på en sti litt tidligere. Posten ligger litt bortgjemt i nærheten av bekken.

Post 1 ved Burud

Jeg stempler og løper tilbake på kjerrevegen og opp ut i terrenget igjen oppover mot neste post. Denne skal ligge ved en skrent ikke langt unna Oldtidsveien ved Bjørnerud. Her har jeg vært en del ganger tidligere, men må lete før jeg finner posten som er plassert avsjenert fra stien.

Post 2 ved Bjørnerud

 Det bærer videre mot neste post som ligger lenger østover i nærheten av Bjørndal gård. Dette er faktisk ganske morsomt. Kombinasjonen av mental og fysisk aktivitet er utmerket. Detaljrikdommen er kjennetegnet ved orienteringskartet og jeg velger å benytte meg av stiene som er inntegnet som hovedmetoden for å finne frem. Det bærer innover på god sti.

Mot post 3

Høydekurvene er også til hjelp. En ekvidistanse helt ned på 2m er det mulig å ha et greit forhold til. Neste post skal ligge i en grop, men er enkel å finne ved kanten av et dyrket område.

Post 3

Post 4 ligger noen hundre meter lenger sør ved en skrent. Jeg velger å løpe på nedsiden av det dyrkede området. Akkurat her har jeg ikke vært tidligere.

Mot post 4

Terrenget stiger på, men det er fortsatt krefter i den gamle skrotten. Snart er jeg neste post som også er grei å finne.

Post 4

Neste post ligger enda lenger sør på åsen og enda nærmere der jeg bor. Kartet angir stiene godt og jeg skjærer inn i skogen igjen for å komme opp til lysløypa som jeg følger noen hundre meter før jeg løper inn igjen i litt tettere skog. Posten ligger litt bortgjemt, men ikke langt unna en av rødstiene som går over Grønlisåen. Snart finner jeg den.

Post 5 ved Sæterbråten skole

Neste post ligger enda lenger sør og lenger opp i høyden. Den skal ligge i et søkk og akkurat i det området er det litt tettere skog enn vanlig på åsen. Jeg orienterer meg ved hjelp av hovedstiene, men må løpe litt frem og tilbake før jeg finner posten.

Post 6..litt bortgjemt

Morsomt at jeg må slite litt for å finne posten. Det gjør det mer spennende. Det er 4 poster igjen hvorav neste er nesten på toppen av åsen. Her har jeg vært noen ganger tidligere og bruker litt kart og stedsans for å finne post 7 som er enkel å finne.

Post 7

Nå skal det vise seg å bli langt mer krevende. Neste post ligger på vestsiden av åsen som er større, har mer høydeforskjell og flere høydenivåer. Jeg velger å skjære rett ned fra punktet der blå- og rødstien møtes og krysser rett nord for et myrparti. Snart er jeg på et lite høydedrag og nedenfor faller terrenget svakt. Like i nærheten skal posten ligge i en grop. Innledningsvis ser jeg litt på stiene på kartet og bruker litt stedsans. Posten finner jeg ikke. Jeg løper litt lenger sør, men det blir feil for her stiger terrenget på igjen. Jeg løper tilbake og skjærer litt ned og løper bortover litt for å se om jeg finner posten. Ikke tale om! Jeg bestemmer meg for å gå mer grundig til verks og bruke stiene konsekvent for å orientere meg. Jeg løper tilbake til det lille høydedraget og følger stiene som er anvist på karte til jeg kommer like i nærheten av der posten skal være. Så blir jeg løpende litt parallellt på høydekurvene inntil jeg ser noe som minner om en liten forhøyning rundt det som viser seg å være en grop. Nede i gropa er posten. Du verden! Den var godt gjemt, eller er det bare mine orienteringsferdigheter som er høyst elementære?

Post 8, godt gjemt :-)

Post nr 9 skal ligge mer mot nord igjen og lenger nede høydemessig. Klok av skade velger jeg å følge stiene konsekvent og tar meg nedover på en sti jeg stykkevis har vært på tidligere. Snart finner jeg posten som er beliggende på en ruin-som jeg ikke har sett før.

Post 9, litt enklere å finne :-)

Siste post legger mot nordvest og lenger nede. Den er relativt grei å finne mellom to lave høyder.

Post 10, ved Langhagan

Så er en av de morsomste løpeturen jeg har hatt på lenge snart over. Du verden hvor spennende det var å løpe rundt og tidvis føle at jeg ikke helt mestrer det jeg holder på med. Det er bare å glede seg til de neste 10 postene kommer ut om noen uker.
Løpeturen ble på drøye 10 km og jeg brukte litt over 2t i et flott terreng.

Vinterløping

Vintersolverv-Sørmarka

"Vinteren" gir så langt gode muligheter for løping i terrenget i lavlandet. Jeg griper muligheten begjærlig, men savner også muligheter for skiløping i nærområdet. En krevende jobbhverdag medfører at jeg bruker mulighetene for trening i nærområdet. Godt da at Sørmarka ligger like ved dørstokken og jeg er nærmeste nabo til en flott åsrygg-Grønliåsen-som strekker seg såvidt over i Akershus. Selv om jeg har løpt på åsen mange ganger slutter jeg aldri å bli forundret over hvor mange stier som finnes her.

Stemningsbilde fra Grønliåsen

Favorittvarianten min hva angår løpeturer er å bestemme løypa underveis. Forleden dag ble jeg lei av stier og strøk rett oppover i lyngen til toppen av åsen. Fantastisk god styrketrening og bakse oppover i ulendt terreng med solid innslag av lyng og sleip ur. Vel oppe er det rett ned på andre siden og nordover igjen før jeg stuper inn i mørke skogen og tar meg opp igjen til åsryggen igjen. Her må klatreferdighetene tas i bruk. Ryggen krysses før jeg løper kjapt videre nedover i stupbratt terreng som avsluttes helt nederst med litt klatring igjen. Hvem har bestemt at løping kun skal bestå av forutsigbart underlag? Du verden hvor moro det er å prøve helt nye varianter.

Fra Grønliåsen

På en annen løpetur hadde jeg en bestemt oppfatning av hvor jeg befant meg og var på vei hen. Stor var overraskelsen når jeg etterhvert kom over i ett område på åsen jeg ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Nye stier dukket opp og jeg måtte ta i bruk det lille jeg har av orienteringsferdigheter for å navigere meg inn på trygg grunn igjen-utrolig morsomt.

Ellers er det ikke til å komme bort i fra at det er mørkt om dagen. Akkurat nå er det også vått, men likevel fint. Godt å løpe langs stier jeg har løpt på en del ganger på dagtid. Stedssansen sikrer at jeg løper riktig også å skumring og tett mørke. Skogen blir veldig annerledes i mørke og spennende.
I kveld løp jeg inn helt nederst på åsryggen og fulgte blåstien et stykke oppover. Rett før jeg krysser lysløypa blir jeg var en bevegelse på venstre side. Et rådyr var på vei nedover på kryssende kurs og jeg har blitt enda en naturopplevelse rikere.

November blues

Lykken er...

Å komme tidlig hjem en flott høstdag

Å kjenne forventningen i kroppen før løpeturen starter

Å føle at jobbedagen forsvinner i takt med løpestegene

Å sanse nærværet av skogen når den omslutter deg

Å merke at bakken blir borte i takt med tiltagende skumring

Å føle at en sliten kropp våkner til liv

Å hilse på månen som kneiser på himmelen

Å kjenne seg alene i en stadig mørkere skog

Å kjenne at kroppen beveger seg i ett med terrenget

Å komme hjem etter å vært i ett med naturen


..det er lykke

Skaulangs

Oldtidsveien

Et par sko, løpelyst og en skog som ligger på dørstokken. Hvem trenger mer enn det?
Skog som omslutter meg når jeg løper inn i den uten samtidig å være for påtrengende. Skog som er åpen, inviterende, men samtidig lett avvisende og utfordrende. Litt dårlig form og bekymringer forsvinner som dugg for solen når jeg omfavnes av treleggene.
Form er en mystisk faktor som aldri slutter å forundre meg. Lite aktivitet gir dårlig form mens for mye aktivitet gir sliten kropp som igjen resulterer i dårlig form. Unntaksvis har jeg hatt opplevelsen av god form. Når jeg tenker meg om skjer gjerne det i perioder med lite mengde, men med marginalt mindre frekvens på økter. I forkant har gjerne både mengde og høydemetre vært betydelig større.
Kunsten må være å balansere belastningen ift det man prøver å oppnå av treningsmål. Personlig ender jeg gjerne opp med for mye belastning.
Lørdag var formen god. Jeg suste avgårde mot Bjørnerud på rødstien mot nordenden av dette flotte området som bærer navnet Grønliåsen. Min målsetting med denne økten var en kort langtur( ca 1,5t og 12-14 km) i terreng. Samtidig ville jeg også bli bedre kjent i området. Når er man egentlig godt kjent? Spiller det noen rolle? Jeg trives best når jeg kan løpe på nye stier, men samtidig også nyte kjente stier.
Grønliåsen byr på gode vekstforhold for furu og gir dermed en åpen og lys skog-grana er nesten fraværende på åshøyden, men dukker opp der vegetasjonsdekket øker i tykkelse-gjerne ned i sidene.

Jeg finner et slags endepunkt på rødstien og følger rødstien sørover en liten bit mot Prinsdal.
Det blir for mye trafikk her så jeg skjærer mot øst og opp i terrenget igjen og tilbake til blåstien som følger Oldtidsveien sørover mot Fløisbonn. Det stiger jevnt, men sakte og sikkert oppover på svabergene. Svabergene, ja. Kan det være årsaken til en øm skinnlegg? Den høyre protesterer litt så i dag(søndag når dette skrives ble det kun en gåtur med litt løping for å roe abstinensen).
Jeg finner rytmen og klatrer rolig oppover. Dagen er herlig, sol, varm med litt vind. Etterhvert flater det ut og jeg følger høydedraget forbi toppunktene Grønliåsen og Tårnåsen. Snart er jeg fremme på Hellerasten. Veien krysses og jeg fortsetter mot Fløisbonn. Snart dukker bebyggelsen opp i skogkanten. Så nært, men samtidig så fjernt. Med ett  står jeg på en asfaltert plass bak et bygg og speider lettere forvirret etter grusvegen som skal ta meg østover igjen.
Vegen lokaliseres på sørsiden av bygningen og jeg løper rolig videre i østlig retning. Dette er terra incognita for meg og det er like morsomt hver gang. Samtidig har jeg ikke helt avgjort hvor løpeturen går videre og det er enda mer morsomt. De beste løpeturene starter med en vag ide og tar form etterhvert. Jeg løper bortover grusvegen, sjekker ut rødstien i nordlig retning, setter en strek over den og løper videre. Snart går det en sti nordover opp en bratt ås. Den er så fristende at jeg gir etter og løper inn- og oppover. Skogen omslutter meg igjen som en gammel og kjær venn og jeg føler meg hjemme. Stien er tydelig og fører meg frem til en slags hytte i skogen.

Hvem bruker denne mon tro? Stedet er åpenbart i bruk.
Vel, av større interesse er å finne stien videre. Den er der-på nordsiden av hytten-ikke fullt så tydelig, men mer en tydelig for meg. Så er det bare å nyte, være tilstede på stien, i skogen, høre pusten, kjenne kroppen som jobber. Det blir varmt og t-skjorta henges i beltet. Sola skjærer inn mellom treleggene. Herre min skaper-bedre enn dette går det nesten ikke an å ha det. Andre enn meg trives her-jeg finner flere poster etter Skautraver'n

Stiene blir utydelige, deler seg og jeg løper videre ut i terrenget. Det bærer bratt ned i en forsenkning og opp en skråning. Jeg orienterer meg tilbake til stien og står plutselig på veien fra Hellerasten.

Av en eller annen mystisk grunn er jeg så og si alene i skogen og det er bare fint. Løpeturen går videre østover før jeg tar rødstien tilbake til Bjørndal.
Ikke lenge etter står jeg på dørstokken igjen etter 13 km og 350 høydemetre. Flottere skog skal jeg lete lenge etter!

Nye stier, nye opplevelser

På Grønliåsen

Ro og fred er blitt mangelvare i dagens samfunn. Livskvalitet har lett for å bli kvantifisert-gjerne materielt. Den fellen er lett å havne i. Å bli moden handler også om å oppnå et mer reflektert syn på hva som virkelig betyr noe i livet. Det å bo i umiddelbar nærhet til naturen i rolige omgivelser har blitt mer og mer viktig for meg. Faktisk så viktig at jeg har flyttet ut av Oslo sentrum hvor jeg har bodd de siste 12 årene og ut til Bjørndal-beliggende helt syd i Oslo.
Det er farlig langt fra Nordmarka og Maridalen, men de er begge kun en kort kjøretur unna. Dessuten kan jeg se begge i horisonten fra terrassen min.
Det er fredelig her og jeg nyter fraværet av trafikkstøy, byggebråk og helgestøy. Skogen er svært tett på. Fra terrassen ser jeg åsryggen-Grønliåsen-med fin furu- og løvskog som strekker seg flere km fra nord til sør. Skogen er kun et par minutters løpetur unna-herlig!
Den siste uken har jeg blitt mer kjent i nærområdet og Grønliåsen er et herlig stykke skog. Det er kupert terreng, men høydeforskjellene er mindre enn der jeg har pleid å løpe tidligere.
Finnes det noe flottere enn å knyte på seg skoene og løpe ut fra dørstokken og være ute i skogen etter kun få minutter, dukke inn i skogen og løpe gjennom treleggene.

På rødstier i Bjørndal

Skjære gjennom lyngen, stoppe opp litt i bratte nedoverløpninger, trekke pusten i krappe moter og nyte synet av flotte utsyn-alt dette byr Grønliåsen på.

Utsyn mot Bunnefjorden og Nesodden

Jeg har bodd her knappe 2 uker og trives som fisken i vannet. Og, det beste av alt, jeg har ennå ikke engang begynt å løpet østover-inn i Østmarka som ligger og lokker like i nærheten.
Store deler av stien over Grønliåsen følger en av Oldtidsveiene som gikk inn til Oslo. Denne vegen går gjennom Oppegård og over åsryggen.

Løpeturene har blitt lenger og lenger og dagens tur gikk til Fløysbonn med retur over åsen til utgangspunktet-dørstokken min hjemme.
Været har blitt skiftende etter en knakende fin sommer. Fortsatt er det varmt, men det regner tidvis. I dag var regnet kombinert med tordenvær. Jeg fikk det som så ut som et "værvindu" tidlig kveld, men Eva var ikke lenge i paradis. På vei sørover "datt" det ned, men temperaturen var til å leve med. Det som var mer skummelt var tordenværet. Jeg talte sekunder mellom glimt og skrall og tidvis virket det som jeg løp rett i "uløkka". Trøsten var at jeg befant meg i litt lavere terreng.

På vei mot Fløysbonn

Det knappeste var ca 1 km, men så gled uværet unna meg. Det regnet likevel "katter og kaniner", men av en eller annen grunn var det en fin opplevelse. Noe av grunnen var sikkert at jeg befant meg på ukjente stier og da trives Jannicke. Jeg ankom Fløysbonn og dreide nordover igjen. Stien vant høyde sakte, men sikkert og snart var jeg tilbake igjen på "snaufjellet". Regnet var avtakende, men jeg var søkkvåt for lenge siden-herlig!
Langs stien løper jeg også forbi gravrøyser flere steder.

 

Snart er jeg på toppunktet som er relativt udefinerbart. Stien knekker sakte nedover. Jeg følger rødstien nedover. Det er lite tegn til vilt i skogen, men jeg har vært her kun få ganger så jeg ser forhåpenligvis mer siden.
Jeg gir meg over til stien, finner en god rytme og nyter løpeturen over svabergene.

Jeg når grusstien ved lavpunktet og dreier sørover igjen. Drøyt 1 km senere er jeg ved dørstokken igjen. En bedre start enn dette kunne jeg ikke fått.