Terrengtur i Nordmarka

Rast ved Storhaugen-Bjørnsjøhelvete

Et flott vårvær over grensen til sommer, gir en god anledning til å ta naturen i bruk på barmark igjen. Dagens tur ga et fint tverrsnitt av de sydlige delene av Nordmarka. Fra Skar, over Kamphaug til Bjørnholt, gjennom Bjørnsjøhelvete, frem til Aurtjørn, forbu Ullevålseæter og ned til Sognsvann.
Det er fortsatt en del snø igjen i terrenget, men det var også lengre partier som var helt snøfrie. Nord for Fagervann og frem til Kamphaug ligger det fortsatt en del snø og partiet fra Bjørnsjøhelvete og frem til Ullevålsæter var svært fuktig. Kombinasjonen av kald snø og kaldt myrvann var akkurat det akillesene mine hadde behov for. Jeg tok meg frem ved en blanding av lett løping og rask gange. Jeg merket lite til skaden i akillesen og fikk faktisk løpt endel. En fin dag i nydelig natur.

Øyungen

Utsikt fra Kamphaug mot sør

På vei innover i Maridalen var sola nesten fraværende og jeg fryktet en overskyet dag. Bussen var tom utenom meg selv. Vel fremme på Skar gikk ferden raskt innover mot Øyungen langs grusvegen. Stigningen oppover er relativt brutal tidvis, men det gikk godt. Underlaget var svært fuktig og hadde lengre partier med snø. Etter drøye 2,5 km var jeg fremme ved Øyungen . Det er en idyllisk plass og jeg delte den kun med noen vadefugler og noen frosker som kravlet seg utover isen. Hvorfor i all verden gjorde de det? Kan frosker svømme? Jeg håper det. Øyungen er regulert og steindammen som utgjør holder vannet tilbake er et mektig syn. Langs østsiden av vannet er det flott terreng og turen frem til Liggeren er en av mine favoritter. I dag hadde jeg imidlertid andre planer og ferden gikk videre oppover mot Fagervann. Skogen omslutter meg etter hvert som høydemetrene overvinnes en etter en. Fra stidele til Skar går det bratt ooppover og her har sola ikke fått leke seg særlig mye. Snøen ligger halvmeter tykk over stien og jeg tar meg frem med lempe. Etter en stund aner jeg et høydebrekk og kort etter ligger Fagervann der. Det er lett å skjønne hvorfor vannet bærer et slikt navn. Det er et idyllisk lite sted midt inne i skogen. Her er det noen som har skjønt nettopp dette og åpenbart tilbragt natten under åpen himmel ved vannet. Det må være en fin opplevelse å tilbringe natten ved vannkanten. Det bærer videre inn i mørke skogen inn igjen. Snøen er høyst tilstedeværende, men det er fint å gå. Skydekket begynner å sprekke opp og jeg aner strimer av sol som borer seg vei ned gjennom trekronene-det er godt å være til.

Restene av vinterens skiløype nedover mot Kamphaug

Utsikt mot sør fra Bjørnsjøhelvete

En stund etterpå åpner landskapet seg og jeg er fremme ved nedstigningen til Kamphaug. Utsikten sørover er praktfull. Like praktfullt er det ikke på den gamle boplassen Kamphaug. Her har det vært bosetning i hundervis av år helt frem til 1967. I 1989 brant imidlertid hovedbygningen ned og da benyttet noen foretaksomme mennesker anledningen og rev de øvrige bygningene også. Det må ha vært et fint sted, plassert ved Gamle Nordmarksveg og med nærhet til Skjærsjøen. Desverre ble stedet liggende i en bakevje når den nye veien fra Hammeren ble langt i en annen trase. I dag står kun tuftene igjen og minner om fordums storhet. Stien tar meg nordvestover mot Bjørnholt. Det er et flott terreng. Etter en stund slår stien følge med skiløypa. Jeg husker ennå skituren ned her i vinter. Det var en flott nedfart etter litt krevende terreng i forkant. Nå er det lite som minner om skiløype. Solen har virkelig tatt tak og det er faktisk godt og varmt. Overtrekksjakken finner plassen sin i sekken. Fremover mot Bjørnholt er det tydelig at også andre setter pris på området. Elgen liker seg tydeligvis godt her. Det er rester av avføring en rekke steder fremover mot Bjørholt. Avføringen er ganske karakteristisk-nærmest ferdig pelletert. Det er godt å se at naturen er full av liv. Snart krysser jeg veien fra Hammeren og begynner på partiet langs østsiden av Bjørnsjøhelvete mot Bjørnholt. Etter en kort stund åpner landskapet seg og utsikten nordover og sørover ligger rett foran meg. Det er et flott landskap, men inntrykket ødelegges litt av kraftlinjen som skjærer gjennom landskapet. På de høyeste partiene føles det nesten som om jeg stanger hodet i kraftledningene. Det kan ikke være sunt å tilbringe mye tid i nærheten av slike installasjoner som generer såvidt mye elektromagnetisk stråling. Duren er tydelig tisltedeværende og jeg er glad for å legge litt mer avstand til ledningene. Det er tid for en matpause og det finnes ikke noe bedre sted enn dette med utsikt over Bjørnsjøhelvete. Skiløypa fra vinterens turer kan jeg skimte på motsatt side av skaret og den er et sørgelig syn med lange partier uten snø.

Demningen øverst i Bjørnsjøhelvete

Kun merkingen minner om vinterens muligheter

Songsvann

Etter en god rast er det på tide å legge bak seg resten av stien mot Bjørnholt. En kort stund etter er jeg fremme og kan begynne letingen etter nedstigningen til demingen som utgjør reguleringen av Bjørnsjøen. Det er et idyllisk lite sted nede i bunnen av skaret og jeg deler det kun med et par stokkender som skotter litt overrasket på meg idet jeg tar meg frem langs stien mot damkronen. Etter at de har konkludert med at mine hensikter er edle roer de seg og tar seg tilbake til bredden igjen. Demingen er et syn i seg selv. En interessant konstruksjon med et stort innslag av tre. Det må glede enhver damingeniør med nostalgiske anlegg. Veien videre gir meg to alternativer. Jeg kan følge en blåmerket sti som er lagt nord for skiløypa eller jeg kan følge skiløypa. Jeg velger det siste grunnet I en god porsjon nysgjerrighet ift hvordan skiløypa tar seg ut i vårlige omgivelser. Det er ikke et vakkert syn. Det er nærmest en liten vei som baner seg frem i landskapet. Det eneste positive må være at alle som går på ski samles langs en løypa og gir stor grad forutsigbarhet for dyrelivet og redusert belastning på terrenget. Det er nesten ikke snø igjen og traseen er våt. Åpenbart har man lagt løypa over partier som er lite farbare på andre tider enn på vinteren. Det er et stort innslag av myr helt frem til Aurtjørn. Myrvannet er kaldt og avkjøler føttene min godt-det gjør godt for begge akillesene. Samtidig er underlaget mykt og gjør det lett å løpe. Eneste reservasjonen jeg har er løping i motbakke. Det gjør jeg ikke ennå. Turen mot Aurtjørn vekker gode minner fra vinterens skiturer. Det er en flott skiløype, men en krevende løype å ta seg frem til fots i. Rundt Aurtjørn er det i overkant vått og idet jeg aner grusvegen fra Ullevålsæter til Blankvann er jeg rask med å ta i bruk vegen. Etter noen stigninger er jeg fremme ved Ullevålsæter. Det er mange andre som har tatt turen opp hit denne fine fredagen. Tunet foran hytta er fullt i det flotte solskinnet. Min ferd går videre langs 50 km traseen til skiløpet i Holmenkollen. Det bærer bratt opp og frem forbi Lorttjern. Etter det går det stort sett en veid nedover. En løper med forstand på kvalitetstrening kjemper seg tålmodig oppover noen voksne stigninger mens jeg passerer nedover mot Songsvann. Etter noen km er bredden av Songsvann der. Vannet har fortsatt litt is på seg, men det er vakkert rundt vannet. Jeg tar meg tid til å nyte utsikten før det bærer rundt sydenden av vannet og frem til kiosken som utgjør endepunktet for turen.