Vårtur i Østmarka

Drettvannet, 254 moh

Hvite flekker på løpekartet er godt å ha. En av mine er Østmarka. Med unntak av et besøk på Ramstadslottet 15 år tilbake var Østmarka terra incognita for undertegnede før dagens løpetur. Det er et knakende godt utgangspunkt for en flott løpetur. Kombinert med fint vær lå forholdene vel til rette for fine løpeopplevelser.
Min innfallsvinkel var en runde på 30 km med start og slutt på samme sted-som ble Krokhol.
Fra Krokhol gikk turen til Skjelbreia, Vangen, Røyrivannskoia, Sotua, nordenden av Sør-Elvåga, Sandbakken og deretter Krokhol. En fin runde på 30 km og 900 høydemeter i flott skogsterreng.

Parkeringsplassen på Krokhol var tom for biler når jeg ankom ved 9-tiden. Terrenget er relativt åpent de første 3-400 hundre meter av løypa før den stikker inn i skogen mot Skjelbreia. Nordavinden var lei og kom meg relativt fort igang. På Krokhol er det av alle ting en golfbane. Med en kraftige vinden som var her i dag, stiller jeg meg tvilende til fornuften i det å spille golf i dag.

Golfbanen på Krokhol

Kort tid etter er heldigvis skogen der og vinden forsvinner mellom de treleggene. Blåstien mot Skjelbreia går i en nordøstlig retning og alle som har løpt i Østmarka vet hva det innebærer-på tvers av høydekotene, men hva gjør vel det? Dagen er min og skogen er flott.

På vei mot Skjelbreia

Etter noen dager med inaktivitet protesterer kroppen voldsomt mot denne endringen i fysisk aktivitet. Slik er det alltid, men det er like interessant hver gang å registrere at det skjer-kroppen får finne seg i dette, noe annet valg har den ikke med 29 km igjen. Ikke lenge etter passerer jeg idylliske Paddetjernet.

Paddetjernet

Tro det eller ei, men det blir enda mer kupert når jeg nærmer meg Tømmerås. I et stidele er det faktisk mulig å ta en avstikker opp til selve toppunktet på Tømmerås. Mitt valg blir å løpe videre uten avstikkeren og det burde jeg ikke gjort. Det hadde vært morsomt med et besøk til et utkikkspunkt, men jeg får ha dette til gode til en annen gang-det er ikke siste gang jeg løper her. Etter Tømmerås går det nedover mot Skjelbreia. Jeg har ikke sagt det, men underlaget har vært relativt fuktig så langt.
Rett før timen er der løper jeg forbi Skjelbreia og fortsetter mot Vangen.

Skjelbreia

Vegen på bildet kommer fra Krokhol og hadde vært et lettere alternativ å løpe, men ikke så spennende! Det er på tide med matinntak. Rutinen er enkel: 1 brødskive hver time supplert med 1 boks med Red Bull en halv time etter. Det holder meg i gang lenge..
En kort bit på grusveg og deretter ut i terrenget igjen mot Vangen. Brødskiva smaker godt og enda er det hele 4t igjen av løpeturen. Det er velsignet stille i skogen-jeg har ikke truffet et menneske, og bedre kan det ikke bli. En stund etter krysser jeg vegen(til Vangen) og fortsetter på rødstien mot Vangen. På vei dit passerer jeg vakre Kjermostjernet.

Kjermostjern

Jeg er snart fremme ved Vangen og skogens ro tar seg en liten pause. Her er det "fullt hus", men stedet er idyllisk nok. Heldigvis skal jeg bare passere på min vei mot Tonevatnet som er neste delmål.

Vangen

Ellers må vel Vangen fortjene betegnelsen knutepunkt i marka. Stidelet forteller om mange valgmuligheter til mange, fine steder i skogen.

Stidele ved Vangen

Min ferd går i nordlig retning-mot Tonevatnet. Kroppen har forøvrig resignert og innfunnet seg med at det skal løpes i dag. Det er mao ingen grunn til å yte mer motstand, men innfinne seg med at jeg har bestemt at det skal løpes 30 km i dag :-).
Terrenget åpner seg litt mer opp, men fortsatt løper jeg i skog med relativt lite utsyn. Det er kanskje slik det er i Østmarka-mye skog og noen, få utsiktspunkter som stikker over skogkronene.
Jeg husker ennå med glede det flotte utsynet fra Ramstadslottet. Ved bredden av Tonevatnet er det mer åpent og nordavinden får igjen mer tak. Min løpetur går videre mot Røyrivannskoia og blåstien stiger bratt på forbi Vesle Tonekollen. Det er på tide med mat igjen og det passer fint å spise på vei oppover brattmota. Her er jeg inne ved vestgrensen til Østmarka Naturreservat. Med unntak av noen skiløyper og enkelte, umerkede stier ser dette ut til å være et rimelig, uberørt område. Min tid strekker ikke til en tur inn dit i dag, men jeg skal garantert tilbake igjen hit og inn i området.

Vestgrensen til naturreservatet

Etter en kraftig stigning ved Vesle Tonekollen bærer det nå bortover og nedover igjen-mot Røyrivannskoia. Det er stille og rolig i skogen og med unntak av noen som kommer i motsatt retning er jeg ganske alene her inne.

Mot Røyrivannskoia

Jeg passerer de første 10 km og begynner å nærme meg Røyrivannskoia. Stedet er lett tilgjengelig fra Losby via en grusveg og jeg møter mange som har tatt turen inn hit i det fine været.

 

Røyrivannskoia

En jeg treffer er i ferd med å gjennomføre noe som heter "Store Losby runden"..uten kart. Han lurer på om han er på rett vei. En kort titt på kartet og noen råd om veien videre får han forhåpentligvis trygt videre. Selv undres jeg alltid på hvorfor mange som ferdes i naturen ikke tar med kart og kompass. Selv drar jeg aldri ut uten-tom i områder hvor jeg er godt kjent.
Turen blir fattigere uten og så er det et avgjørende verktøy for å finne frem!
Vel, jeg tar meg opp på grusvegen som går nordover mot Losby. Min plan er å løpe til Sotua og skjære østover mot nordenden av Sør-Elvåga.
Det er idyllisk langs vannet Fløyta og Mønevannet. På Tangen-som ligger på landtungen mellom vannene er det kanskje noen som tilbringer tid også i dag?

Tangen

Selv er jeg fornøyd med å konstatere at løpeformen er bedre enn på lenge. Med unntak av bratte kneiker løper jeg ultra-rolig det meste av tiden. På lengre løpeturer har det vært et tempo på 12, men jeg ser nå at det krabber nedover mot 10. Det tar jeg som et godt tegn. Kunsten er å ligge i aerob sone hele tiden og passe på næringsinntaket. Ved Sotua er "alle" ute. Selv skjærer jeg ut i terrenget igjen i vestlig retning mot nordenden av Sør-Elvåga. Opp den bratte kneika mot vannet Fiskelause er det på tide med mer mat igjen. Vel opp flater det mer ut og jeg tar meg greit frem på grusvegen som går vestover. Underveis passerer jeg nordenden av det flotte vannet Drettvannet.

Drettvannet, 254 moh

Vannet er reserve-drikkevannskilde for Lørenskog kommune, og navnet Drett betyr vistnok dritt. Forstå det den som kan :-) Vel, det bærer opp en liten, bratt kneik og jeg er snart fremme ved stidelet som skal ta meg til nordenden av Sør-Elvåga. Mens jeg løper kan jeg ikke unngå å tenke på at det er veldig godt tilrettelagt med klopper og våte partier i store deler av løypa mi i dag. Det gjør turen litt mindre våt-selv om den ble våt nok.

Rene parken!

Underveis på partie mot nordenden av Sør-Elvåga er det mange stideler. Kartet i hånda mi-for meg som ikke har vært her før-supplert med enkel orientering, blir viktige verktøy for å finne veien trygt frem.

Stidele ved Skytten

Etter Skytten kan jeg snart ane at et stort vann ligger på min venstre side. Broen over vannet er flott beliggende.

Broen over ved nordenden av Sør-Elvåga

Utsynet sørover over vannet er flott og jeg unner meg det.

Sør-Elvåga: Utsyn sørover

Det er vakkert her inne og jeg må nesten rive meg løs. På min vei til nordenden av Sotåsen får jeg et ustyn nordover over Nord-Elvåga. Her blåser det stikker og strå.

Nord-Elvåga: Utsyn nordover

Vel fremme ved stidelet kan jeg konstatere at jeg så langt på min løpetur har løpt østover, nordover og vestover. Det gjenstår å løpe sørover for å komme tilbake til utgangspunktet-Krokhol igjen.

Stidele mot Sandbakken

Det bærer bratt oppover og jeg benytter igjen anledningen til å fylle på med mer mat. Løpt tid passerer 4t og jeg kjenner at det fortsatt er godt med krefter igjen. Etterhvert åpner skogen seg mer idet furua tar mer og mer over og føler meg hensatt til Sørmarka igjen.

På vei mot Sandbakken

Det blir mer folksomt igjen. Jeg treffer flere løpere som kanskje har sitt utgangspunkt lenger vest. Jeg løper jevnt hele tiden og snart er jeg på tunet på Sandbakken. Her er det enda mer folksomt-kanskje ikke så rart med bilvei inn.

Sandbakken

Kartet må studeres nøye igjen. Jeg skal pense meg inn på en rødsti som skal ta meg forbi Tømmerholt, over Stormyr og frem til Krokhol. Det er enkel orientering og jeg er snart på vei oppover på det som er en veldig løpbar sti.

På vei mot Stormyr

Løpeturen går gjennom skogen og frem til stidele ved vegen fra Krokhol.

Stidele ned til Krokhol

Så er det bare sjarmøretappen igjen. Det går nedover og litt bortover og vel fremme igjen på parkeringsplassen på Krohol kan jeg konstatere at min bil har fått selskap av flere.

Fasit er rett i underkant av 30 km og rett i overkant av 5t med ca 900 høydemetre.
Det er sjelden jeg har vært så fornøyd etter en løpetur i skogen og jeg kommer snart tilbake igjen til Østmarka.

Fornøyd løper