Pinsekos i Maridalsalpene

Utsyn fra Mellomkollen på en litt overskyet lørdag

Langtur sist søndag ga noen dager med restitusjon før belastningen kunne økes igjen.
Løpeturen fra Mobekken til Mellomkollen og tilbake igjen er min ukentlige bakketrening. Den byr på ca 4 km motbakke med ca 380 høydemetre og 4 km nedoverbakke med like stort høydetap.
Sist uke gikk jeg opp i rask gange og klokket inn etter 46 min-returen gikk på 25 min.
Denne bakken blir min treningsbakke til ..ja..snøen kommer?
Den kloke tilnærming i motbakkeløping skal visst være å løpe under terskel hele tiden. I en lang bakke kan det være vanskelig å velge den rette belastning til enhver tid.
Min målsetting med å trene i denne bakken er å øke muskulær løpestyrke. Bedre løpetider i bakken får bli et hyggelig bi produkt.
Stigningsgraden er grei nok-rett i underkant av 10 % i gjennomsnitt, men bakken er lang og har mange interessante partier. Innledningsvis er det drøye 1,5 km med grusløping på veg-lite spennende, men naturen rundt er fin innerst i Maridalen.

Vegen deler seg etter knappe 1,5 km og den til venstre går til Mellomkollen. Etter noen hundre meter til er det endelig ut i terrenget. Stien oppover er tydelig nok og stigningen er moderat til å begynne med, men etter noen hundre meter til kommer en skikkelig brattmote.
I dagens økt (lørdag) løper jeg i rolig tempo(sub 7) innover og går kun i de to verste kneikene på det innledende vegpartiet. Brattmota rett etter det går jeg opp.

Første brattmota, juni 2013

 Det flater ut en kort stund og innerst før det kommer en kort bratt kneik løper jeg over noen titalls meter meter med glatt stein som underlag i et bekkefar. Underlig nok føles det bedre å løpe enn å gå over-forstå det den som kan.Så flater det ut frem til stidele ned til Vaggestein og Skar

Stidele, fra juni 2013

Skiltet forteller oss at vi har tilbakelagt 2,5 km fra Mobekken og at det er 1,5 km igjen. Det stemmer sånn høvelig. Mora begynner like etter stidele idet det kommer en styggbratt kneik som også er av litt lengde. Det er imidlertid mye å glede seg over på vei oppover-utsikten mot Gaupekollen er flott stedvis.

Utsyn mot Gaupekollen, juni 2013

Stien er god oppover til tross for brattheten. Det er kjempemoro å løpe ned, men krever god teknikk.
Når det flater ut får vi et flott utsyn mot Maridalen.

Maridalen og Oslo, juni 2013

Det kommer noen småkneiker til, men det største er den jeg har lagt bak meg. I dag går jeg brattkneikene opp og løper på flatene(noen av de minst utfordrende stigningene løper jeg også).
Jeg må nok tilstå at belastningen bringer meg over terskel-iallefall føles det slik, men det er da en nyttig erfaring. Når det gjenstår 3-400 meter kommer den siste, ikke så lange, styggbrate kneika.
Den første delen har et underlag av steinblokker. Lenger oppe blir det mer vegetasjon. Her er det mulig å ta en "snarvei" ut til endepunktet, men jeg jukser ikke og følger blåstien helt opp.

Øvre del av den siste, bratte kneika-juni 2013

Stidelet opp gir anvisning ut til utsiktspunktet som også er endepunktet for min klatretur opp. Det bærer over myrflatene til bolten på utsiktspunktet. Jeg klokker inn på rett i underkant av 39 min(7 min kjappere enn sist uke). Utsikten er som alltid magisk her oppe.

Utsyn fra utsiktspunktet på Mellomkollen

Fremover blir det en økt i uken i denne bakken. Min tilnærming er å øke omfanget av løping, men samtidig holde belastningen nede slik at perioden over terskel blir så liten som mulig. Etterhvert må rundetiden opp gå ned.
Vel så viktig er løpeturen ned. Her er poenget å løpe hurtig, men med god teknikk. Det kan være krevende nok-iallefall etter klatreturen, men det er litt av poenget. Selv synes jeg det er herlig å trøkke på nedover. I dag blir rundetiden ned 23 min-mot 25 min sist gang. Det er jeg fornøyd med.
Frem og tilbake på 1t og 2 min denne gang mot 1t og 11 min sist gang.