Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen

Påsken lakker og lir mot slutten, men før den er over må jeg ha med meg årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er tredje utgaven dette året, og den seneste datomessig av de alle. I fjor gikk traversen med klokka siste dagen i mars, mens året før det gikk den mot klokka-som i år.
Fjoråret bød på en god del snø naturlig nok all den tid den gikk 3 uker tidligere enn årets. 2012-utgaven bød på langt mindre snø-2 uker tidligere enn årets utgave.
Les mer fra tidligere år her:

Påsketravers-2013

Påsketravers-2012

Rammene for årets påsketravers kunne ikke blitt bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelige 15 pluss. Snø ville det være noe igjen av fortsatt oppe i høyden-det visste jeg fra årets Maridalen Rundt. Les mer om den her: Maridalen Rundt-2014
Spørsmålet var hvor mye det ville være i toppområdet og hvor bæredyktig den ville være.
Det var godt å være tilbake igjen på Mobekken som var utgangspunktet og sluttpunktet for årets påsketravers.

.

Starten ved Mobekken

 Min løype i dag ville gå opp til Ramnagrø, videre på sti nordover på østsiden av Maridalsalpene, opp til Hansakollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellmkollen og retur til Mobekken. En runde på ca 10 km i særdeles krevende terreng med et betydelig antall høydemeter og med mye, uberørt natur.
Etter lange løpeturer både forrige dagen og dagen før det er beina litt stive, men det setter jeg på kontoen for uvesentligheter. Dagen er flott og jeg gleder meg som en unge til å komme opp til Kollene igjen. Innover den første biten som går på grusveg er det bare godt å være til.

Mot vegdelet til Burmavegen

Det går oppover naturlig nok-høydeforskjellen til Kollene er ca 300 meter. Snart er jeg fremme ved vegdelet.

Burmavegen til høyre, Mellomkollen til venstre

Jeg løper med unntak i de verste kneikene. Selv om beina er stive er formen på topp. Jeg følger Burmavegen noen hundre meter før jeg tar av på en umerket sti ved et informasjonsskilt. Her kan vi se at min travers vil i hovedsak gå i naturreservatet.

Så er det bratt oppover mot Ramnagrø. Jeg hadde nesten glemt hvor steilt terrenget er, men det gjør bare godt.

Mot Ramnagrø

De fleste som tar veien opp hit skal nok til Gaupekollen. Frem dit er det relativt grei sti-særlig i området rett ovenfor Ramnagrø hvor den følger en gammel, smal tømmerveg. Fremme på Ramnagrø har tiden stått stille siden jeg var her sist.

Ramnagrø

Min ferd videre går på en umerket stid på andre siden av tuftene. Den beste stien er imidlertid opp i venstre billedkant på an hylle i terrenget som gir utmerket atkomst til Hansakollen. Vel, jeg fortsetter videre og innledningsvis er det lite snø.

På sti nord for Ramnagrø

Det stiger mer på etterhvert og det som er en tydelig sti vanligvis blir mer og mer borte under råtten vårsnø. Lenger oppe unner jeg meg en avstikker ut på et utsynspunkt og får et fint overblikk mot Movann-Snippen området.

Utsyn mot Movann-Snippen

Litt lenger fremme forsvinner stien helt i en forsenkning i terrenget. Jeg bestemmer meg for å gjøre kort prosess og tar mot vest. Akkurat her er det stupbratt og det jeg driver med innledningsvis legger beslag på alt jeg måtte ha av klatreferdigheter. Jeg klemmer meg ned mot råttent gress og tar tak med begge hender mens jeg sakte, men sikkert vinner høyde mot Wittenbergkollen.

Oppover mot Wittenbergkollen

Her oppe er snølaget tykkere og snøen er relativt råtten. Maurtua dukker frem til en varmere årstid.

Det slutter aldri å overraske meg hvor mye daler og forsenkninger det er her oppe. Det som ser jevnt ut på tretoppene er alt annet en jevnt på bakkenivå. Der er imidlertid akkurat det jeg er ute etter.
Snart aner jeg tretoppene helt øverst og snart står jeg på Wittenbergkollen.

Wittenbergkollen, 519 moh

Hansakollen ligger lengre sør-noen hundre meter. Jeg løper nedover og finner bruddvis stien. Spor etter elg er det også her oppe.

Elg i skogen!

Jeg løper bortover i sørlig retning, men må gi opp å finne selve toppunktet til Hansakollen som ligger godt gjemt under snøen. Jeg dreier istedet mer østover og tar meg til sydenden av Sjuputtmyra. Det er en yndett, men farlig plett.

Sjuputtmyra

 Liv har gått med ved myrkrysinger tidligere, men midtpartiet er mulig å benytte-noe jeg selv gjorde for 2 år siden. Jeg river meg løs og fortsetter mot Gaupekollen som ligger like i nærheten. Uatsiktspunktet er beliggende noe sør for selve toppunktet, men byr på det som må være en av de fineste utsynene mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen

Min ferd går videre mot Midtkollen og nå kommer orienteringsferdighetene til heder og verdighet igjen. Stien er fraværende og det som måtte ha vært av tråkk på snøen er smeltet bort.
Det bærer først bratt nedover til dalen mellom Gaupekollen og Midtkollen.

Nedover fra Gaupekollen

Vel nede dreier jeg mot nord igjen for å komme inn til nordenden av Midtkollen. På vei inn unner jeg meg en kort matpause og nyter utsynet mot Midtkollen.

Midtkollen

Jeg skal lenger nordover og krysser myrpartiet rett sør for Svartvann lenger inne.

Jeg dreier svakt vestover og kommer til myra ved nordenden av Midtkollen. Her har det vært store krefter i sving. Et digert tre som jeg husker stod ved myrkanten her er meid rett ned.

Treets endelikt

Vanligvis går rota med, men her har åpenbart rotfestet vært godt og treet har knekt tvers av nederst. Bevare meg vel, vinden må ha vært kraftig! Jeg tar meg over myra og bratt opp og over til Bjørnputten.

Bjørnputten

Ikke mye som minner om vår her inne, men du verden så vakker det er. Jeg koser meg glugg ihjel.
Veien videre går langs vannkanten og videre opp og frem til Mellomkollen som ligger like i nærheten. Her er en annen av Oslo's fineste utsyn.

Utsyn fra Mellomkollen, 537 moh, mot Maridalen og Oslo

Det er vakkert her oppe og nå kommer jeg ikke lenger opp. Mellomkollen er det høyest beliggende punktet her inne. Myrpartiet mot utsiktspunktet er fortsatt dekket av snø.

Myra ved utsiktspunktet

Jeg velger retur som planlagt ned blåstien til Mobekken igjen.

Skiltet ved nordenden av myra anviser veg. Nå er det veldig greit å vite at det sitter et par med Innov-8 212 sko på beina. Maken til spikerfeste har jeg aldri opplevd. Det føles godt å vite at skoen gir godt feste nesten uansett underlag og jeg kan konsentrere meg om å trøkke på!
Først må det løpes rolig gjennom råtten snø innledningsvis. Lenger nede er våren og blåklokkene her:-)

Blåklokker i vårsola

Det blir så og si bart lenger nede og jeg trøkker skikkelig på! Riktig morsomt blir det der "stien" går i bekkefar og det er god vannføring blant stein og søle. Det krever full konsentrasjon for ikke å "gå på trynet". Du verden så morsomt :-)
Så er jeg nesten nede ved vegen til Mobekken igjen og her er våren virkelig kommet.

Så er jeg ute på grusvegen til Mobekken, passerer vegdelet til Burmavegen og løper rolig nedover til Mobekken og bilen igjen.
Årets påsketravers var morsom og gikk på mye råtten snø. Det er bare å glede seg til neste år.
Fasit er ca 2t løpetid, 10 km og ca 500 høydemeter.