Maridalen Rundt

Mellomkollen, 537 moh

Tradisjoner er fint å ha. Det å løpe Maridalen rundt er kanskje i ferd med å bli det. Årets tur fant sted på samme dato som fjorårets:  Maridalen Rundt-2013
Selv om det var mye snø igjen i terrenget var det mindre totalt sett i år enn i fjor. Eksempelvis kunne vi løpe blant skiløpere mellom Sandermosen og Kjelsås i fjor, mens det i år var mer eller mindre bart.
Det var lenge siden jeg hadde vært i Maridalen og lengselen var stor. Sørmarka er grei nok, men Maridalen og Nordmarka stiller i en egen klasse.
Forholdene i dag var greie nok, men det var litt kjølig innledningsvis. Det retter seg med å være bevegelse hele tiden.

Starten ved Brekke

Min plan var som i fjor å løpe med Brekke som utgangspunkt, til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, over Kamphaug, forbi Fagervann, til Øyungen, rødstien til Tømte gård, opp til Mellomkollen, ned mot Mobekken, men over mot Snippen, Sandermosen, Kjelsås og retur til Brekke. En runde på ca 30 km og ca 1.000 høydemeter. Mao årets første, skikkelige løpetur med av litt lengde.

Mot Ullevålsæter

Sekken er på ryggen og det er litt uvant all den tid jeg løper altfor sjelden med sekk. Det er imidlertid nødvendig når mat og drikke skal medtas. Så er det viktig med disiplin ift matinntak-her må jeg sparke meg selv bak hele veien slik at jeg får i meg mat og drikke.
Terrenget er bart og fint innledningsvis, men snøen melder sin ankomst mer og mer etterhvert som jeg beveger med oppover mot Ullevålsæter.

Snø på stien mot Ullevålsæter

Jeg koser meg glugg ihjel på vei oppover i skogen. Det er altfor lenge siden jeg var her sist og det er mange, gode minner fra uttallige løpeturer her. Snart er jeg fremme på grusvegen som går til Ullevålsæter. Her er det lite som minner om skiløype.

"Skiløype" rett før Store Åklungen

Min ferd går videre og jeg skjærer nedover mot Skjærsjødammen. Det blir et gledelig gjensyn.
Vannet er tappet mye ned og det har sammenheng med at man bygger ny rørgate for kraftstasjonen.

Skjærsjøen, 255 moh

I fjor var det fortsatt is på vannet. Jeg fyller på med mer mat mens jeg fortsetter videre over damkrona og frem til blåstien mot Kamphaug. Det blir mer snø, men den er hard og grei å trå på.
Vel fremme på Kamphaug kan jeg konstatere at også her er det mindre snø enn i fjor.

Kamphaug, stidele

Min ferd går videre i høyre billedkant over mot Fagervann. Etter en liten gjestevisitt av Sola er det nå mer disig, men det er fortsatt greit sikt. Jeg tar fatt på de voksne stigningene som skal ta meg over åsen til Øyungen. Rundemyra passeres etter en liten stund.

Rundemyra

I dette området finnes det mange fine, umerkede stier å løpe på, men først må snøen bort. Jeg tar meg videre oppover og innover i den tette skogen som er her oppe. Det er fortsatt mye snø her, men heldigvis er den hard slik at den bærer greit. Likevel er det myke partier innimellom.
Snart jeg ved nordenden av Fagervann, dette nydelige vannet dypt inne i skogen.

Fagervann, 416 moh

I fjor kom vi over isen fra mottsatt ende av bildet-det var ikke mulig i år. Etter mye stigning skal jeg nå ned til Øyungen-som også er et vakker vann og lettere tilgjengelig enn Fagervann.

Nedover mot Øyungen

I forkant av dagens løpetur har jeg lagt bak meg en litt roligere uke treningsmessig enn vanlig. Det skyldes en "vondte " i setepartiet av alle ting. Jeg merket noe som kjentes som begynnelsen på en strekk under en løpetur på tirsdag. Den har vært med meg helt frem til i dag. Sist gang jeg opplevde noe lignende var på høsten i 2010 når jeg løp Ultrabirken. Mer om det løpet her:
UltraBirken 2010

Det var en flott løype med start i Rena og mål på Lillehammer. I dag er begge deler i Lillehammer og det løpes en runde på snaufjellet. Etter min mening er derved løype-og løpet-langt mindre tiltrekkende. Vel nok om det..
Jeg ankommer Øyungen og her er det straks mer folksomt som ventet. Damkrona er også ombygget og løsningen er faktisk blitt bra.

Øyungdammen

Jeg løper over til østsiden og tar meg frem til rødstien som går mot Kalvsjøen. Brødskiva smaker godt når jeg tar fatt de seige stigningene mot Tømte gård. Det er en typisk rødsti med mye myr, men heldigvis er det endel snø igjen her inne.

Det er faktisk kun et drøyt år siden jeg var sist-da i februar. Da hadde jeg en av de fineste skiturene jeg noengang har hatt. Les mer om det her: Sublim kveldstur på ski
Det går oppover og bortover og snart møter jeg blåstien som kommer fra Liggeren gård. Jeg tar av mot Tømte gård.

Mot Tømte gård

Vel, det går oppover og snart jeg fremme på gårdstunet-en fredet plett.

Tømte gård

Det er ikke slutt på høydemetrene ennå. Mellomkollen befinner seg enda høyere opp en Tømte gård.
Stien starter like ved.

Stidele mot Mellomkollen

Mot Mellomkollen er det like mye snø som i fjor, men igjen er den fast og fin. Terrenget her inne er fabelaktig. Synd det er litt dårlig sikt her i dag.

Mot Mellomkollen

Selve toppunktet er anomymt beliggende litt inne i skogen og du må vite om det for å stedsbestemme det. Blåstien passerer rett over.

Mellomkollen, 537 moh

Godt å være tilbake igjen. Mesteparten av høydemetrene er derved unnagjort, ca halvparten av distansen med et tidsforbruk på 3t(jeg bruker 2t på neste halvpart). Jeg løper videre og frem til myra som ligger ved utsiktspunktet. Det er tett tåke og sikten er fraværende. Jeg løper derfor videre på blåstien som tar meg nedover mot Mobekken og Snippen. Mye nedfall av tre og snø gjør nedturen krevende, men spennende.

På vei ned fra Mellomkollen

Minnesmerket til Bernhar Herre passeres og jeg gjør som alltid holdt her.

Minnesmerket til Berhard Herre

Turen går videre nedover og underlaget er krevende, men givende. Godt at jeg skodde meg med Innov 212. De er knallgode hva angår feste til underlaget. Det blir mindre snø etterhvert og snart er jeg på vegen fra Mobekken og tar av mot Snippen i vegdelet.

Vegdele til Snippen

En kort stund går det oppover igjen og det er på tide med mer næring. Idag har jeg vært disiplinert og fulgt planen hva angår næringsinntak. Det gjør det lettere å ta seg frem etterhvert som timene blir flere. Kort etter møter jeg et rådyr som åpenbart foretrekker vegen fremfor terrenget. Det blir var meg og forsvinner raskt i skogen.
Så er det siste biten i skogen, litt opp og frem så er jeg ved bebyggelsen ovenfor Snippen. Det går nedover og så tar jeg fatt på sjarmøretappen-Greveveien og vegen fra Sandermosen til Kjelsås.

Greveveien

Også her var det snø i fjor, men nå er det mer eller mindre bart. Lenger nede stryker jeg inn i skogen igjen for å ta meg frem til Sandermosen stasjon via en snarveg. Kort etter passerer jeg bebyggelsen ved stasjonen og løper videre mot Kjelsås gjennom skogen.
Nå får jeg betalt for å ha vært disiplinert med næringsinntaket hele vegen. Det er en knapp time igjen og jeg løper hele vegen inn. I fjor var det mye tyngre pga slurv med næringsinntaket.
Maridalsvannet kommer til syne etterhvert og utsynene er slett ikke verst.

Maridalsvannet mot nord

Ifjor var det is på vannet. Nå er det isfritt. Snart er jeg ved nordenden og tar fatt på de siste bakken til Brekke hvor bilen venter meg. Jeg klokker inn rett i overkant av 5t etter å ha tilbakelagt rett i underkant av 30 km og 900 høydemeter i det som i ca 20 km av løypa må karakteriseres som krevende underlag. Det er på nivå med fjorårets prestasjon og det er godt å konstatere at formen er på samme nivå. Vondten i setepartiet plaget meg heller ikke.