Travers i Maridalsalpene

Ved Bjørnputten

Umerkede stier jeg ikke har løpt på tidligere er ren nytelse. Heldigvis er jeg overbevist om at det ennå finnes mange der ute. Noen av dem er i Maridalsalpene. Dette herlige området som er urørt av menneskehender. Der naturen får råde mer eller mindre på egenhånd. For en naturinteressert er dette som å komme til himmelen. Roen senker seg med en gang samtidig som jeg stadig overraskes over hvor ulik naturinntrykket er sammenlignet med kultivert natur.
Sett på litt avstand ser kanskje ikke Maridalsalpene særlig imponerende ut, men bak trekronene skjuler det seg mange høydemetre i dype daler, skar og stupbratte sider. Det er relativt enkelt å logge 60 høydemeter pr 1000 meter lengde, og det er på et krevende underlag.
Mer eller mindre hvor jeg snur og vender på det er det brutalt opp dersom jeg vil opp på kollene. Det er imidlertid en åsrygg som byr på en mer jevn stigning i retning Mellomkollen, men da må umerkede stier følges. Spennende!
Bilen parkeres på Mobekken og jeg følger grusvegen en liten bit innover før jeg skjærer inn i skogen og krysser elva.

Det går bratt oppover mot åsryggen på silkemyk skogbunn av fin mose.

 

Jeg er snart oppe på åsryggen og som ventet finner jeg en umerket sti der oppe som tar meg videre i nordlig retning. Den kommer sannsynligvis fra Laulund. Den er ikke mye brukt og vil sannsnyligvis gro igjen dersom ikke ferdselen tar seg opp.

Det er varmt, stien er myk og god å løpe på, skogen er åpen og fin-det er optimale løpeforhold for en dedikert terrengløper. På min vei innover passerer jeg noen gamle tufter med fint utsyn over et myrområde.

Det stiger på og jeg står snart på hovedstien fra Vaggestein. Jeg følger denne mot blåstien til Mellomkollen mens jeg prøver å finne en sti som kan ta meg oppover mot Furumokollen. Det lykkes ikke og jeg tar fatt på blåstien oppover. Her har jeg stort sett kommet i motsatt retning og det gir et annet perspektiv å løpe i andre retningen. Snart er jeg ved stidelet til Skar og Tømte.

Ferden går videre oppover og jeg får snart fint utsyn mot Gaupekollen.

Lenger opp er det også fine utsyn mot Maridalen og Oslo.

Jeg vekselvis løper og går oppover i de bratte motene. Som vanlig tar jeg en kort stopp ved minnesmerket til Bernhard Herre.

Snart er det bare den siste bratte mota som i tillegg har et svært krevende underlag igjen.

Så er det rakt over myra og frem til toppunktet. I dag er det folk her og utsynet kan ikke nytes som vanlig. Jeg slår av en kort prat og løper videre på den umerkede stien forbi Midtkollen og frem til Gaupekollen. Det går bratt ned til Bjørneputten. Her er det stille og det er lett å finne roen i slike, fredefulle omgivelser.

Jeg bruker litt tid mens jeg tar meg rundt vannet. Dette er noe av det fineste Nordmarka kan by på og jeg har ennå til gode å dumpe borti særlig mange andre her inne-takk og pris for det.
Det går bratt opp og like bratt ned til myrpartiet nord for Midtkollen.
En fugl lager et lurveleven når jeg ankommer. Den er åpenbart bekymret for noe-kanskje den har egg eller unger å ta se av.

Løpeturen går videre mot Gaupekollen. Først over noen myrpartier og dernest bratt opp til utsiktspunktet.

Jeg ankommer toppunktet-fortsatt ledig i beina og kan se utover Maridalen.

Utsikten er sublim. Jeg unner meg noen minutter mens den nytes. Løypa er ikke fastsatt på forhånd. Slik blir løpeturen best-når den skapes etter hvert. Jeg løper nedover mot Ramnagrø og tar kort etter av og passerer Syvpyttmyra på min vei mot Hansakollen.

 

Myra er todelt og det er mulig å passere på midten. Det øvrige må en holde seg unna dersom livet er kjært. Liv har gått med her tidligere.
Jeg løper mot Hansakollen og får etterhvert større utfordringer med å finne frem enn jeg forventet. En frodig undervegetasjon gir et litt ugjenkjennelig terreng. Etter noen tid finner jeg toppunktet som er godt skjult inne blant skogkroene.

Nå skal jeg nedover og søker å finne veien jeg har kommet opp tidligere. Terrenget er nesten ikke til å kjenne igjen med all undervegetasjonen. Det viser seg at jeg kommer ned litt for langt inne eller for langt ute ift hhv min vanlig ankomst tidligere og en umerket sti som får nedover i østlig retning.
Det er krevende terreng, men storslått og vakkert.

Tidvis minner nedfarten om klatring, men som forventet ankommer jeg stien til Ramnagrø.

 

Kort passerer jeg tuftene på Ramnagrø, følger tømmerveien en liten bit og dreier av på en umerket sti ned til blåstien mot Movatn. Så er det strake vegen på grus ned til Mobekken og parkeringsplassen der bilen står tålmodig og venter. En knakende, fin løpetur er dessverre over.