Sommermodus

Til tross for ekstrem arbeidsmengde prioriterer jeg løpetrening og jeg logger ca 35 km pr uke i terrenget. Jeg merker på kroppen at overskuddet mangler fullstendig og det er ingen god følelse. Jeg har ingen annen forklaring enn at jobbelastningen stjeler mye av kreftene. Det er forøvrig intet problem å øke mengden, men jeg vil ikke. Årsaken til at jeg ikke vil er ikke latskap, men klokskap.
Føttene forteller meg at fettputene er litt overbelastet og jeg vil ikke komme i en situasjon med en skade som setter meg ut av spill i 3 mnd med påfølgende 3 mnd opptrening. Både i 2011 og 2012 var det dumskap og ikke klokskap som bragte meg ut i et skadeuføre som ødela begge sesongene. I 2011 var det løperkne og i 2012 var det fettputene. Jeg vil ikke dit igjen så da får jeg lytte nøye til hva kroppen forteller meg å prøve og korrigere kursen underveis. Det som er avgjørende på sikt er å trene jevnlig og moderat. Tiden får vise om jeg lykkes.
Til tross for at konkurranser overhodet ikke vekker min interesse lenger er det også her et unntak som bekrefter regelen-XREID. Løpet som går tvers over Hardangervidda. Det byr på det som faktisk er det eneste som trigger meg fortsatt-naturopplevelser. Med kun 50 deltakere og 150 km løype så blir det vel strekk i feltet. Forhåpentligvis ser jeg lite til andre deltakere.
Treningsturene mine foregår med Maridalen som utgangspunkt-dette herlige stedet som en gavmild skaper har gitt en bortskjemt samling mennesker i gave rett ved Norges hovedstad.
Lillomarka er en perle og mye tid er brukt her. En løpetur på kvelden bragte meg opp til en av dalens beste utsikter-fra Barlindåsen.

Maridalsvannet i bakgrunnen

Løpeturen nytes best på umerkede stier og jeg deler en del av dem med stisyklistene. Jeg er imponert av den andelen som tar turen over Barlindåsen og ned den bratte nordenden. Her det også elg-sporene er mer enn tydelige. Det er en vakker rygg som heldigvis er lite besøkt.
En fordel med Maridalen at dersom jeg skal ut i terrenget så må jeg alltid mye opp-det blir en del høydemeter ut av løpeturen. Ekstremvarianten er Maridalsalpene-innerst i dalen. En lørdag for noen uker siden bragte meg ut på en skikkelig runde. Noen av kollene er ekstremt vanskelig å lokalisere når undervegetasjonen er mest utvokst. Hansakollen brukte jeg ekstra tid på denne gangen.

Hansakollen

Rart å tenke på at dette er et toppunkt, men det er det. Utsikten mangler fullstendig, men det er styggbratt nedover.
Kamphaugåsen er en morsom ås. For meg er det en betegnelse på alt som befinner seg over Hammeren og øst for Nordmarksveien, frem til Øyungen. Løpeturen i dag ble en fin runde med hyggelig gjensyn med mange steder. Bekken fra Horndalskulpen er alltid hyggelig å se.

Horndalskulpen er en fredet plett som åpenbart er lite besøkt.

Kamphaug er et sted jeg alltid kommer tilbake til-et sentralt sted for all ferdsel.

Så løper jeg videre på Gamle Nordmarksvei. Jeg gir plass til en stisyklist på den smale vegen og fortsetter over mot Gåslungen. Det er fin furuskog vel oppe på flatene.

Det er supert å løpe her oppe. Jeg finner gode linjer og trives. Skoene som nylig ble innkjøpt fungerer godt. Svarttjern er også et idyllisk tjern inne i skogen.

Jeg fortsetter videre langs vestbredden av Øyungen som er nedtappet som følge av byggearbeider på dammen.

Høyden som er tapt skal gjenvinnes og vel så det i stigningen mot Fagervann. Jeg spotter en stisyklist lenger opp som på imponerende vis tar seg oppover de bratte motene.
Fagervann er kort og godt fagert.

Fra sørenden av Fagervann

Jeg løper videre langs vestbredden, opp bakken og ned på en umerket sti til Hønefoten.

Det er flott furuskog og det går bratt nedover. Stien er mer enn tydelig, men åpenbart lite benyttet.
Du må vite om den for å finne den. Det er de beste stiene.