På kryss og tvers i Lillomarka

Føtter er et nødvendig onde for å komme frem, men også en kilde til bekymring. Under føttene har vi alle noe som heter fettputer som strekker over fotens lengde og demper støt når foten lander på bakken. Når de blir overbelastet gjør det vondt bak i hælen. I alvorlige tilfeller er det umulig å løpe. Dette fenomenet fikk meg til å instille løpingen i 3 mnd og besøke manuellterapeuten min flere ganger ila denne perioden. Skaden ble jeg fri, men jeg merker symptomene når jeg løper for mye. Dette er en del av årsaken til at jeg løper mye i terrenget. Det er ikke å spøke med. I alvorlige tilfeller kan foten ikke brukes uten betydelige smerter. Det er mao viktig å lytte til føttene. Det er frustrende å kjenne at formen begynner å komme tilbake sakte, men sikker og så kommer også symptomene på en begynnende skade å melde seg. Noen ganger har jeg lyst til å skrike, men det hjelper jo ikke. Rasjonell tenkning må til for å håndtere dette såvel som alt mulig annet. Medisinen er enkel-redusert omfang av løping. Jeg er ikke interessert i lengre skadeavbrekk igjen. Jeg har fått ødelagt både 2011 og 2012 sesongen pga dette. Nå får jeg ta dette rolig og forsiktig. Forhåpentligvis lar det seg gjøre å løpe og øke mengdene over tid.
Idag hentet jeg et par nye sko på postkontoret. Denne typen her:

Inov-8 Ladies Roclite 275 GTX

Det er Gore-Tex sko-jeg foretrekker vanligvis åpne sko, men jeg fikk lyst til å prøve disse.
1025 NOK levert fra England(Prisen i Oslo er ca 1.600 NOK).
 Første turen ut fikk de i dag-gjennom Lillomarka. Jeg skal prøve skoene over tid, men førsteinntrykket etter løpeturen idag er middels feste, lite stabilitet, middels demping(-), god løpefølelse, men langt fra tette.

Movatn var startpunktet som vanlig og bakkene til Sinober er fortsatt tunge, men stadig lettere.

Mot Burås

Det er tørrere underlag enn jeg kan huske på lenge. Kvelden er var og god-det er bortimot optimale løpeforhold. Burås passeres og jeg jobber meg metodisk oppover mot Ormetjern.

Ormetjern

En liten bakke til, over høyden, ned til grinda og opp bakken til Sinober. Tid for en kort pust i bakken. Geitene er kommet ut og beveger seg uforstyrrelig inne i inngjerdingen. De lar seg overhodet ikke affisere av meg-morsomme skapninger.

Jeg løper videre sørover og løpeturen går først til Holåsen hvor jeg skal nyte en av Lillomarkas beste utsyn-kanskje bare overgått av Barlindåsen. Jeg finner etterhvert gode løpelinjer og kommer i en jevn rytme. Snart passerer jeg en imponerende maurtue.

Snart er jeg fremme ved Holåsen og kan nyte utsynet vestover mot Nordmarka.

Jeg blir sittende og nyte kveldsstunden noen minutter. Det er magisk ute i skogen og her er det heldigvis sjelden jeg treffer andre.
Så er det ned til stidelet og her skal jeg ut på en helt ny sti for meg. Den tar meg vestover forbi Veitjern til stien som kommer fra Granberget. Det går etterhver styggbratt ned i Grytedalen og nesten like bratt opp igjen. Like etter får jeg Veitjern på høyre hånd-idyllisk vann.

Så dreier jeg som planlagt inn på stien fra Granberget og får snart smukke Karusputten på venstre hånd. Flyten er god og jeg fyker nedover svabergene mot veien fra Sandermosen-kun avbrutt av noen slurker vann i fristende bekker. Så er det transportetappe resten av veien forbi Monsetangen og frem til bilen ved Kjelsås. Føttene? Joda, jeg kjenner litt til de omtalte vondtene og føttene skal få hvile litt noen dager. Skoene var jevnt gode. Festet var godt(ikke som 212, men dog..) Stabiliteten var sånn der og demping kan du bare glemme.
Løpteturen? Knakende fin.