Nedre Svartkulp

Vårbekk

Nedre Svartkulp..Hvor i allverden er det? Jeg er glad og lettet over at det fortsatt er steder i Nordmarka jeg ikke har vært. Heller ikke i min levetid kommer jeg til å rekke over alt. Det er heller ingen min målsetting å gjøre nettopp det. Avgjørende er kvaliteten på opplevelsene knyttet til det å være tilstede i naturen.
Overgangsperiodene er spennende faser hvor naturen skifter karakter. Jeg har langt fra vært bevisst på nettopp det. Det er all mulig grunn til å rette på det. Dette året har den sene våren "tvunget" meg ut i nettopp overgangsperioden rett og slett fordi våren har vært uvanlig sen og jeg har vært utålmodig etter å "komme i gang" i terrenget.
Så har det også skjedd mye i april. På min vei oppover Nordmarksveien er det stort sett bart.

Jeg tar det med ro oppover og kroppen føles lett og fin til tross for tredje dagen på rad med løping og mange høydemetre(kanskje nettopp derfor?). Det er varmt ute og godt å løpe. Rett før Skjærsjøen tar jeg av og løper videre oppover mot Nedre Svartkulp. Hvorfor akkurat opp dit? Jeg har aldri vært der tidligere. Er ikke det god grunn nok til å avlegge stedet et besøk? Kanskje jeg bare vil ha gleden av å løpe videre oppover på veien jeg har krysset så mange ganger på min vei opp og ned fra Kamphaug?
Det blir mer snø når jeg vinner mer høyde, men det byr på lite problemer.

Stidelet ved vegen jeg har krysset så mange ganger

Så er jeg over i Terra Incognita. Godfølelsen er tilstede i kroppen. Hva ligger og venter rundt neste sving? Over neste bakketopp? Veien er fint etablert i terrenget og det stiger jevnt på oppover. Det flater etterhvert ut og jeg tar meg frem til endepunktet. Her forsvinner et tråkk videre nordover i terrenget, mens Nedre Svartkulp ligger avlang i en forsenkning i terrenget. Det er stille her. Kun fuglene synger og forteller meg at det er vår. Isen er tynn, men fortsatt dekker den Nedre Svartkulp.

Nedre Svartkulp

Det er et velsignet sted. Stille, fredelig, men samtidig nært og betagende. Jeg nyter øyeblikket ved bredden før jeg løper nedover igjen. Nede ved stidelet tar jeg blåstien ned til Hammeren. Det er fortsatt stedvis snø og is, men det er godt løpbart nedover.

På vei ned mot Hammeren

 Jeg lar kameraet hvile litt, senker skuldrene, korter inn steglengden og trøkker på nedover. Det går bra unna-teknikken sitter godt. Det flater ut nede og her er det fortsatt en del snø og is, men det er hardt å løpe på. Jeg skyter fart gjennom skogen og er ute på veien ved Hammeren før jeg vet ordet av det. Kort etter står jeg ved bilen-tilfreds etter en god løpsopplevelse