Natur i dvale

Øyungen

Når kjenner man egentlig et område godt? Er det når navn på steder sitter og det er mulig å finne frem også i mørket? Eller er det når man også kan finne frem utenom stier og er trygg på veivalg uansett sted i området? Uansett, jeg liker å bli kjent med et område. Vite litt om historikk, navn på steder og føle meg trygg når jeg løper gjennom området. Det som gir mest glede er når jeg treffer på de som er der hele tiden-24t i døgnet, hele uken og kanskje året rundt. Fuglene er mest hørbare. Dyr flest ser jeg stort sett bare spor av. De få gangene jeg treffer dem gir meg store naturopplevelser.
Løping gir meg stor glede, men bare i kombinasjon med tilstedeværelse i naturen. Høsten og vinteren er en rolig årstid hva angår dyreliv. De som er igjen har enten gått i dvale eller holder seg mest mulig i ro for å spare krefter. Elgen har nettopp vært gjennom en krevende periode ifm den årlige jaktperioden.
Snøen som falt i begynnelsen av uken er det bare rester igjen av. Igjen er det Skar leir som er mitt foretrukne utgangspunkt. Det er et godt sted. I dag står det mange biler her. Tirsdag kveld var jeg alene. Skoene kommer på, klokka finner meg og jeg tar fatt på de gode, seige stigningene mot stidelet ovenfor Øyungdammen som også utgjør siste sjekkpunktet under NUC.
Noen mennesker har dristet seg oppover på blåstien, men de forsvinner snart bak meg. Det er vått og sleipt oppover, men slike er det stort sett alltid på dette partiet. Noe av snøen ligger også igjen

Stidelet passeres etter 1,7 km, 15 minutter og 170 høydemeter uten at jeg har behøvd å anstrenge meg særlig mye. Formen er god, men dette blir en rolig økt.
Partiet ned mot Øyungen er mer teknisk enn det pleier med en del våt snø, mye vann, en del søle og generelt sleipt. Jeg prøver som alltid å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minimal bruk av energi. Snart står jeg ved stidelet og fortsetter langs østsiden av Øyungen. Tidsvis er stien nesten borte langs bredden pga store vannmengder, men slik er det bare.

Fortsatt dumper jeg borti noen mennesker som har forvillet seg inn også hit, men snart blir jeg helt alene. Ved Hølbakkvika improviserer jeg, tar av fra blåstien og løper oppover i terrenget i sørlig retning. Herlig å løpe utenom stien i terrenget. Det viser seg snart at området her er godt likt også av andre. Skogsmaskinen har forsynt seg grådig av det som måtte ha vært av trær. Jeg fortsetter oppover og blir snart belønnet med en flott utsikt mot Langvann i nordlig retning-første gangen jeg ser det vannet.

Snart blir jeg også rikelig belønnet for min tur ut i terrenget. I rester av det som er igjen av snøen finner jeg spor etter Nordmarkas konge-Elgen

Sporet er ikke gammelt. Det er morsomt å se slike tegn på liv i naturen og min løpetur har blitt minnerik. Det er fortsatt store lommer av skog igjen og forhåpentligvis nok plass slik at elgen får være i fred.
Etter å ha klatret over 400 meters merket og med kun en halv km igjen til Stutehaugen dreier jeg sørover og nedover igjen. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvor skogsmaskinen evner å ta seg frem. Imidlertid blir sporene dype der den har vært og ved en kryssing befinner jeg meg plutselig nede i en halvmeter med gjørme. En kort tur i bekken fjerner møkka og jeg står snart nede ved Øyunglivegen og kan bivåne resultatet av skogsmaskinen sitt arbeide i området.

Vel, etter å banket skoene tommer for rester fra skogen følger jeg vegen frem til stidelet som tar meg ut i terrenget igjen mot Gåslungen. Det er flott å løpe gjennom furuskogen, men det er ekstremt sleipt. Selv om jeg vanligvis er trygg på foten ligger jeg på bakken før jeg vet ordet av det. Jeg får tatt meg for med høyre hånda som heldigvis ikke blir skadet. Et hendelig uhell. Snart får jeg vakre Svarttjern på venstre side.

Underlaget består tidvis av myr og det er fortsatt litt frost igjen i bakken enkelte steder. Snart er jeg ute på veien mot Tømte som skal ta meg frem til Liggeren. Før det passerer jeg Rottungen.

Bakkene mot Liggeren er gode å bakse med og jeg står snart like ved tunet til Liggeren gård. Utsynet sørover er som alltid betagende. Øyungkollen gjemmer seg litt bak et slør av skodde.

Foran meg ligger mye god teknisk løping langs vestsiden av Øyungen og det er bare å nyte i fulle drag. Selv om beina er ørlite tunge i dag, går det forbausende bra. Jeg kobler ut tid og sted og konsentrerer om løpingen over røtter, stein, bekker, sørpe og myr. Før jeg vet ordet av det står jeg ved bredden rett ved Storholmen.

Storholmen skal være landfast over et stykke med torv som har satt seg fast. Selv har jeg ikke tatt meg over dit ennå, men det får jeg gjøre siden en gang. Det er godt å ha noe til gode. Jeg løper videre langs bredden og frem til damkrona. Som så ofte før blir det den østlige vegen som tar meg ned igjen til utgangspunktet. En våt, men flott løpetur er kommet til veis ende. Neste helg øker jeg lengden litt slik at jeg kommer opp i 4t.