Våt, våtere, våtest?

Vinteren har tatt en pause. November er tilbake igjen. Grå, mørk med korte dager. Dagslyset kom aldri helt i dag. Jeg satt og ventet på at det skulle komme, men plutselig gikk det opp for meg at bedre enn dette blir det ikke. Trøsten er at 1/4 av "vinteren" er omme. Det er bare 3/4 igjen før våren forhåpentligvis er tilbake igjen.
Jeg jobber alt for mye og det er lovlig langt mellom treningsøktene noen uker. Prisen som må betales er redusert løpeform. Heldigvis er grunnformen såvidt god at det tar relativt kort tid å "komme" tilbake. Av en eller annen grunn konluderte jeg med i morges at det måtte jobbes litt også i dag. Løpe-som allerede var på planen-kunne jeg gjøre litt senere. Dessuten var det lovet bedre vær ut på dagen ("latter"). Vel, følelsen av å befinne seg i en bunker forsvant aldri og jeg fikk etterhvert gjort det jeg skulle på jobben. Det var på tide å komme seg ut i skogen igjen. Endelig! Været var ikke blitt bedre, men betydelig verre. Akkurat nå sitter jeg med følelsen av å ha løpt sammenhengende i vått terreng i ukes, for ikke å si månedsvis, men slik er det bare.
Bilen ble parkert ved Hønefoten. Av en eller annen grunn er det mindre mennesker som tar ut i terrenget her enn på Skar og jeg vil ha mest mulig fred. I dag var det dessuten grisevær så muligheten var gode til å få seg en løpetur uten å dumpe borti andre. Slik ble det ikke. Jeg påtraff andre jevnt og trutt stort sett hele veien. Favorittstien-eller rettere, favorittbekken-tok meg oppover mot Fagervann.
Den byr på jevn og fin stigning hele veien. I mørke kan jeg egentlig følge bekkefaret og lyden av rennende vann-det er ikke mulig å ta feil med en smule stedssans.

Våt innledning

Innledningen var våt og det ble egentlig bare verre. Formen var redusert og det ble tungt å ta seg oppover bakken mot høydebrekket. Likevel, det var godt å være ute i skogen igjen. Skikkelig utstyr gjør verden litt lettere. Rett før kryssingen av myra før siste stigningen treffer jeg på noen som har forvillet seg ned på stien på vei nedover.

Våt myr

Jeg er oppe rett etter og tar meg frem over nok en myr og deretter ned til Fagervann. Det er is på vannet, men tykkelsen er relativt sparsom. Løpeturen langs østbredden forløper greit og jeg er snart fremme ved nordenden.

Fagervann

Skydekket ligger lavt og det regner tett. 2-4 grader kaldere og det hadde vært hvit, fast masse som ville ha lagt seg på bakken. Jeg nyter likevel utsikten over et vann som har vært mer innbydene tidligere. Det er rart å tenke på at for 3 mnd siden kom undertegnede, Ninette, Martin og Jin forbi her etter en lang løpetur fra Mylla. Jin hadde fortsatt krefter igjen til å ta seg en svømmetur. I dag hadde det blitt en krevende svømmeøkt.

Fagervann en varm lørdag i august

Det er mange gode minner fra løpeturer til dette vannet som ligger som en perle en halvtimes løpetur fra Maridalen. Best er det å starte fra Hønefoten, men det er fint også fra Skar. Jeg løper videre mot Kamphaug. Ikke lenge etter er det snøflekker både her og der. Løpeturen går gjennom det som best kan karakteriseres som en sump tidvis, men det er fint å være ute i skogen også i dag.

Mot Kamphaug

Jeg tar det veldig forsiktig over bekkekrysningene der det er lagt ut stokker. Treverket er glatt som såpe.

Tidvis er det bedre å løpe på siden av stokkene. Utstyrsmessig er det kun ull som duger på en dag som denne. Gore-Tex jakken er suveren og lua fra Lowe er uovertruffen. Beina blir våte, men med ull på er det til å leve med. Poenget er at en blir våt uansett. Det viktige er at vannet kommer ut igjen og at en klarer å holde en grei temperatur. Ull gir muligheten til det. Det går snart bratt ned og jeg løper i stien(bekken) ned til stidelet ved Kamphaug. Heretter blir jeg alene i skogen. Det er godt.
Jeg nyter partiet fra Kamphaug og nedover. Det er vått, sleipt og nydelig.
Skogsmaskinen har vært på ferde rett før kryssingen av veien til Øyungli. Landskapet er ikke til å kjenne igjen, men det er prisen som åpenbart må betales for "kultivering".
Snart er jeg fremme ved siste bekken før stien brekker kraftig nedover. Vading må til for å komme over. Jeg minnes tidligere når det knapt har vært vannføring her. Jeg unner meg en siste vannslurk før det bærer nedover for alvor.

Beina er litt stive og underlaget er sleipt, men det går likevel godt nede på 5-tallet nedover uten at jeg trøkker veldig mye på. Det er godt å ha så mange utfordringer fra underlaget at det krever mye konsentrasjon. Det får meg raskt inn i flytsonen og og dette partiet blir det beste på hele løpeturen.
Jeg slår inn på en umerket sti nederst, løper på følelsen og er snart nede ved bilen igjen ved Gamle Maridals vei. En flott, våt løpetur er over.