Kikuttoppen og en første smak av Nordmarka Ultra Challenge

Glimt av Kikuttoppen

Dagens løpetur skulle bli lang i tid og km og den skulle gå i terrenget i store deler. Meningen var å dra til Grua og starte der, men NSB hadde tatt helgefri. Det var satt opp buss for tog, men jeg så ingen buss. En slik situasjon gir muligheter. Mitt alternativ ble like godt og kanskje enda bedre. Bussen bragte meg inn til Hammeren og deretter to jeg meg frem til Kikut langs Nordmarksveien og deretter til Kikuttoppen. Returen gikk i løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Kikiuttoppen til Skjærsjødammen.
Det ble en kjempefin løpetur med mektige naturopplevelser og noen store overraskelser i positiv forstand.
Jeg sjekker alltid tavla på Grefsen stasjon for å se om toget er i rute. Denne gangen stemte ingen ting. Gjøvikbanen var stengt i helgen og transporten ville skje med buss. Vel, jeg var fortsatt innstilt på å dra til Grua og stilte meg tålmodig opp ved holdeplassen som anvist. Etter 15 minutter over rutetid var min tålmodighet oppbrukt og jeg hadde i løpet av ventetiden etablert et annet alternativ. Buss fra Nydalen og inn til Hammeren. Denne bussen var i ruten og brakte meg i løpet av knappe kvarteret inn til Hammeren.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjøen

Kikuttoppen

Min eneste bekymring ift en ellers flott dag, var en slapphetsfølelse i kroppen-sannsynligvis som følge av en lett infeksjon. Rett etter starten merker jeg at kroppen mangler fullstendig overskudd og at dette åpenbart blir en dag hvor min evne til å mobilisere viljestyrke blir avgjørende. Det er en av mine sterke sider og jeg trøkker på gjennom en relativt tung opplevelse fysisk sett. Godt er det da å oppleve så mye fin natur gjennom hele dagen. Bakkene opp til Skjærsjødammen går relativt greit. Jeg bestemmer meg for å legge opp en ultraløpsstrategi for dagen som innebærer å løpe 25 minutter og gå 5 minutter. Det viser seg å fungere bra. Etter en grei transportetappe langs Nordmarksveien er jeg snart fremme ved Bjørnholt. Trafikken på veien er betydelig. Det er nærmest som å være i sentrum. Trafikken består av sykler som i varierende grad evner å ta hensyn til en enslig løper. Etter Bjørnholt sprekker vegetasjonen litt opp langs veien og jeg får et første glim av målet for første etappe-Kikuttoppen. Jeg har vært der før, men da  kom vi fra nordsiden. Denne gangen ville jeg ta meg dit opp fra stien rett ved Kikuthytta. Der går det mer eller mindre rett opp 250 høydemeter på drøyt 1,2 km. Etter 1,5 t er jeg ved foten av Kikuttoppen. Etter litt innledende løping bærer det mer og mer bratt oppover og jeg beveger meg framover ved å gå. En stund senere ma jeg ta i bruk mine sparsomme klatreferdigheter-det går mer eller mindre rett opp. Det er fordeler med dette. Man vinner høydemetre relativt raskt. Etter en stund åpner skogen seg litt og jeg kan nyte et første utsyn sørover. Utsikten mot Bjørnsjøen er magisk. Det er verdt alle svettedråpene og vel så det :-). Kort tid etter er jeg på selve toppen og kan ta meg en velfortjent pause før neste etappe starter.

Damtangen

Appelsinhaugen

Vinden tar godt og jeg er nødt å kle på meg litt for å etablere et minimum av velvære. Det er godt å sitte rolig en liten stund, nyte litt medbragt mat og en flott utsikt. Jeg gleder meg til å teste ut løypa til Nordmarka Ultra Challenge sør for Kikuttoppen. Noen av partiene her er helt nye for meg. Etter at pausen er ugjenkallelig over bærer det nedover igjen mot Fyllingen. Terrenget er bratt, men ikke så ekstremt som oppturen. Likevel er det viktig å utvise forsiktighet i et krevende terreng. Høydeprofilen angir Kikuttoppen som en påle og slik føltes det også-en god følelse. Jeg treffer ingen mennesker hverken på opp- eller nedtur. Etter en stund på stien bærer det ut på en kjerrevei som tar meg det siste stykket ned til Fyllingen og grusvegen. Her skal jeg krysse over og følge stien mot Kikuthytta et lite stykke og deretter dreie sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Målet for denne etappen er Kobberhaugene. Jeg har ingen spesielle forventninger til denne delen av løypa, men jeg blir svært positivt overrasket. Stien langs Østre Fyllingen er flott og byr på flott ustyn mot vannet. Kort tid etter er jeg fremme ved Damtangen. Damkonstruksjonen som muliggjør høydeforskjellen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Bygget for ove 130 år siden ligger den mektig og flott og minner om solig håndverk. Damkronen er bred. Baronen skulle ha mulighet til å ferdes med hest over. Osmarka ser kjedelig ut på kartet, men jeg blir igjen glad over å oppleve flotte brytninger i naturen. Like etter begynner den første stigningen mot Appelsinhaugene. Hvorfor heter det Appelsinhaugene. Vel noen påstår at det er fordi det var et velgnet sted for å ta en pause under skituren i tidligere tider. Appelsin var, og er, et greit næringsmiddel. Dvs innmaten, skrellet ble liggende igjen. Personlig kan jeg ikke fri meg for å fremsette en alternativ teori. Fjellpartiet ser faktisk ut i profil som en appelsin hvis man studerer det litt nøyere fra rette synsvinkel. Iallefall, det er godt å ankomme og registre at jeg har vunnet tilbake noen av høydemetrene jeg tapte ved nedstigningen fra Kikuttoppen.

Kobberhaugene

Bjørnsjøhelvete

Hengebrua over Bjørnsjøhelvete

Magiske Skjærsjøen

Vel, jeg har fortsatt noen høydemetre, og lengdemetre, igjen før målet for denne etappen er nådd. Det er derfor kjedelig at stien tar meg nedover når jeg så gjerne ville opp. Er jeg på rett kurs. En dobbeltsjekk av kart og terreng overbeviser meg om det. Like etter er jeg ved nordenden av Kobberghaugtjernet og kan starte oppstigningen til Kobberhaugene. En flott oppstigning er det. Jeg fryktet at fjellet ville være innpakket av trær og vegetasjon, men det åpner seg flott opp et stykke opp. Utsikten fra toppen er fantastisk. Jeg tar meg tid til å nyte den fra den første av Kobberhaugene-det er faktisk to av dem. Etter å passert den siste bærer det nedover i full fart. Bjørnholt ligger betydelig lavere enn Kobberhaugene og høydeforskjellen må utlignes. Det er en flott nedstigning også her-nydelig natur. Jeg treffer på andre som er på vei i motsatt retning og som kan glede seg til fine inntrykk når de ankommer Kobberhaugene- et flott sted. Snart er damkronen ved Bjørnholt der og jeg tar meg opp og forbi bebyggelsen. Kort tid etter bærer det sydover igjen-denne gang på Gamle Nordmarksvei. Her ser jeg frem til en ny og spennende opplevelse. Nedstigningen til og hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Dette blir en stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge. Hengebrua befinner seg 15 meter over en frådende elv og er ca 15 m bred. Det er en spektakulær opplevelse. Stemplingen skjer på motsatt side av hengebrua så deltakerne må ta seg ned langs en umerket og uveisom sti, krysse hengebrua og returnere tilbake igjen til den blåmerkede stien igjen. Høydeforskjellen mellom blåmerket sti og hengebru er ca 40 meter. Jeg har ikke vært der tidligere, men har en klar mistanke om hvor nedstigningen er. Rett etter å ha passert Storhaugen er det en lite brukt sti som forsvinner nedover i gjelet. Jeg fortsetter likevel et stykke til for å sjekke om det er andre alternativer jeg har oversett, men det er det ikke. Like etter er jeg tilbake igjen og begynner nedstigningen. Stien er lite brukt for å si det mildt. Flere ganger lurer jeg på om dette er bomtur, men etter en stund dreier stien sør igjen og beveger seg langs Bjørnsjøhelvete. Ikke lenge etter er jeg der. Det er et spektakulært sted. Det som gjør det enda mer spennende er den lave høyden på side rekkverket. Utsikten nedover og oppover er magisk. Det er vilt og forrevent landskap. Det er ufattelig å tenke på at her drev man med tømmerfløting i tidligere tider. Stedet har virkelig gjort seg fortjent til navnet sitt. Oppstigningen er minst like krevende. Flere ganger lurer jeg på om det var her jeg kom ned. Under slike omstendigheter er det nyttig å bite seg merke i spesielle steder på nedturer. Det viser seg å hjelpe også her. En siste, bratt bakke og jeg er tilbake igjen på Gamle Nordmarks vei og blåmerket sti. Partiet ned til hengebrua vil ikke bli merket i den hensikt å gjøre det mer krevende for deltakerne. Løypebeskrivelsen vil imidlertid angi nøye hvor man skal ta av fra blåmerket sti. En stund etter passer jeg Nordmarksveien og fortsetter mot neste etappemål-Kamphaug. Stien stiger litt på og jeg tar en velfortjent pause, litt mat og en god kopp kaffe. Stien ved foten av Kamphaugåsen frem til Kamphaug er flott og jeg er snart ved målet-Kamphaug. Her sees fortsatt de gamle hustuftene som utgjør restene etter at gården brant ned for ca 80 år siden. Det må ha vært et fint sted. Jeg blir ikke lenge og tar meg raskt nedover til Skjærsjødammen. Her nytes en siste, fin utsikt før jeg må trøkke på litt ned veien til Hammeren for å rekke bussen hjem.
Av en eller annen grunn har jeg fortsatt krefter igjen etter en lang dag i terrenget og har sub 5 tempo ned til Hammeren. Dette var min lengste tur så langt dette året. 32 km, nesten 1.000 høydemetre og halvparten i krevende terreng. Jeg gleder meg til å trøkke på når overskuddet er der.