Endelig tilbake igjen i Lillomarka

Lillomarka opplever jeg som litt annerledes enn Nordmarka. Her er det mulig å løpe relativt uforstyrret i flott skogsterreng. Solen makter kun å trenge delvis gjennom den tette skogen og på de få stedene hvor terrenget bryter litt opp og det er mulighet for utsyn er den desto mer velkommen.

Ormetjern

Løpeturen i dag gikk fra Movatn gjennom Lillomarka og frem til Kjelsås. En fin tur på ca 14 km.
Rammen om dagens løpetur kunne ikke vært bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelig sommertemperatur. Etter endt togtur rakk jeg akkurat å posisjonere GPS-klokka og løpe en drøy km før den fortalte meg at den ikke hadde mer batterikapasitet. Kanskje det var like greit-en løpetur som ikke er logget for en gangs skyld. Det er ikke mange mennesker å treffe i Lillomarka og så heller ikke i dag. Etter en kort løpetur på Greveveien bar det bratt opp mot hytta Sinober som var første sjekkpunkt. Terrenget var i ferd med å tørke opp og det var en fryd å gjennomføre en tålmodig klatring oppover mot Burås. Stien flatet ut, Burås passeres og jeg går løs på den siste større stigningen mot Sinober. Jeg kjenner at det er en stund siden jeg har løpt og ennå litt lenger siden den siste turen i terrenget. En infeksjon har holdt meg i ro de siste to ukene og det har påvirket min generelle form og ikke minst løpeformen. Likevel, jeg evner å ta meg frem greit og nyter snart synet ved bredden av flotte  Ormetjern-en perle. Det er fristende å stupe ut i vannet, men det er sannsynligvis i overkant kjølig ennå. Senere må det prøves ut.
Sinober er like etter og jeg tar en kort rast før turen går videre gjennom skogen.

Praktfullt skogsterreng å løpe i

Turens eneste gjenstridge snøklatt finner jeg i nordsiden på vei opp mot Sinober. Den må nok også gi tapt snart. Forøvrig er skogbunnen kjempefin å løpe på. Fortsatt litt fuktig, men i ferd med å tørke opp. Jeg har ikke sett den så tørr tidligere. Forhåpentligvis blir det litt regn snart.

Utsyn mot Oslo fra Granberget

Av en eller anne grunn er det faktisk en del hytter noen steder langs stien, men de blir snart borte bak meg i skogen. Noen partier av løypa er neste magiske-litt høy skog, myk skogbunn, lite undervegetasjon, fin sti og en blanding av sol og litt avkjølende luft. Det er perfekt å løpe under slike forhold. Litt etter stiger terrenget på skate men sikkert og jeg mer en aner at jeg nærmer et av løpeturens høydepunkter. Langs denne stien åpner skogen seg opp litt på et bestemt punkt og det er flott ustyn mot Nordmarka og Oslo. Det forekommer meg at det er i området rundt Granberget. Terrenget er litt ubestemmelig og jeg må løpe litt mer for å bli enda bedre kjent. Like etter er jeg der og kan nyte utsikten mot Nordmarka og Oslo.

Rast ved Granberget

Det er godt å sitte stille en stund og oppleve at naturen rundt kryper litt innpå. Underveis er konsentrasjonen rettet mye mot stien og løpingen, men nå legger jeg merke til alt som er av liv rundt meg. Et stykke unna er en hakkespett i ferd med å gå løs på en trestamme. En kjøttmeis stemmer i og jamen hører jeg ikke lyder av ravn også. Det eneste jeg savner litt, men egentlig ikke, er hoggormen. I slikt terreng og i dette, varme været trives hoggormen godt. Når jeg løper har jeg øynene godt festet på bakken og gjerne litt fremover. Det har reddet meg ut av noe som kunne utvikle seg til et ublidt møte mellom en løper og en hoggorm nedsløvet av varme. Høydegradienten er for nedadgående og jeg tar meg fremover mot neste sjekkpunkt som er parkeringsplassen på Solemskogen. Her skal jeg kort innom før ferden går videre mot Kjelsås. Jeg løper nedover langs Grytbekken og tar skiløypa videre mot Kjelsås. Etter en stund er jeg ute på grusveien som går til Sander gård og har bare en kort strekning før Kjelsås  er der. Maridalsvannet er ikke lenger dekket av is. Det er åpenbart definitivt slutt på vinteren. Det rare er at det nesten ikke har vært vår. Nå er det sommer og jeg ankommer Kjelsås 2t etter starten på Movatn og har tilbakelagt 14 km i flott skogsterreng.