God start på 2013

Vanta

Innetrening har sine fordeler. Det gir høy grad av forutsigbarhet på krevende vinterdager og mulighet for mye god basistrening som vil komme til stor nytte når "utesesongen" melder sin ankomst. Generell styrketrening har gitt meg et godt grunnlag tidligere og jeg satser på at det vil det også denne vinteren. Jeg husker med glede tilbake på vinteren 2009-2010 når jeg oppnådde økt styrke i kjernepartiet-med det som konsekvens at løpeteknikken ble bedre og persen på maraton ble kraftig forbedret. I tillegg til styrketrening med vekt på basistrening med frivekter(apparater holder jeg meg langt unna) inkluderes romaskinen-som er en fantastisk innretning som gir glimrende, utholdende styrketrening i tillegg til god trening for kjernepartiet.
Supplert med 2 økter på tredemølla(kjedelige greier, men hva gjør man ikke for å beholde litt av løpeformen) og 1-2 svømmeøkter så er ukeprogrammet klart. Jeg kommer også til å inkludere skiløping som en del av programmet. I april er forhåpentligvis snøen borte i sydlige deler av marka slik at utesesongen kan ta til.
Jenta på bildet-Vanta-blir min samboer de neste 10-12 årene. En frisk og livsglad jente på hele 9 mnd som blir et velkomment selskap både ute og inne. Vi skal få mange fine stunder sammen.

Vinter og innetrening

Minneverdig kveld ved Fagervann

 Jeg liker meg best ute, men når vinteren kommer for fullt er det innetrening som gjelder.
Eneste unntaket er skiløping, men der strekker tiden kun til i enkelte helger.
Trøsten får være at det er godt å bruke tid på generell styrketrening igjen og kjenne at kroppen responderer på treningen. For tiden er det treningen fordelt på styrke, løping og svømmetrening. I tillegg til det skal det inn en ukentlig langtur på ski etterhvert-tiden strekker til det snart.
Skiløping gir mulighet til å være ute i naturen også om vinteren. Nå er det en stund siden jeg trente ute(november). Siden da har jeg gjort ære på medlemskapet i et treningsstudio som gir rikelig tilgang på det som behøves for å trene skikkelig inne. Det å avslutte en lang arbeidsdag med fysisk trening er en god opplevelse. Innetrening er greit, men aldri mer enn det. Jeg gleder meg til våren er her og det er mulig å løpe i skogen igjen.
Arbeidet mitt krever fortsatt nesten all tid, men jeg prioriterer likevel 2t til trening hver dag-det er mulig å trene skikkelig også da med litt planlegging.
Så er spørsmålet hva iallverden denne treningen skal brukes til-bortsett fra å gi fysisk og mentalt overskudd? Svaret er at jeg ikke har noen konkrete planer i noen som helst retning akkurat nå.
Jeg gleder meg over skadefrihet, treningsglede og mangel på konkurranseplaner og annet fjas.
Det viktigste er gleden over å være i aktivitet jevnlig.
Skal jeg gjøre noe fremover nå skal det være nye opplevelser som gir meg glede. Hva det er vet jeg ikke, men det finner jeg utav etterhvert.

Våt, våtere, våtest?

Vinteren har tatt en pause. November er tilbake igjen. Grå, mørk med korte dager. Dagslyset kom aldri helt i dag. Jeg satt og ventet på at det skulle komme, men plutselig gikk det opp for meg at bedre enn dette blir det ikke. Trøsten er at 1/4 av "vinteren" er omme. Det er bare 3/4 igjen før våren forhåpentligvis er tilbake igjen.
Jeg jobber alt for mye og det er lovlig langt mellom treningsøktene noen uker. Prisen som må betales er redusert løpeform. Heldigvis er grunnformen såvidt god at det tar relativt kort tid å "komme" tilbake. Av en eller annen grunn konluderte jeg med i morges at det måtte jobbes litt også i dag. Løpe-som allerede var på planen-kunne jeg gjøre litt senere. Dessuten var det lovet bedre vær ut på dagen ("latter"). Vel, følelsen av å befinne seg i en bunker forsvant aldri og jeg fikk etterhvert gjort det jeg skulle på jobben. Det var på tide å komme seg ut i skogen igjen. Endelig! Været var ikke blitt bedre, men betydelig verre. Akkurat nå sitter jeg med følelsen av å ha løpt sammenhengende i vått terreng i ukes, for ikke å si månedsvis, men slik er det bare.
Bilen ble parkert ved Hønefoten. Av en eller annen grunn er det mindre mennesker som tar ut i terrenget her enn på Skar og jeg vil ha mest mulig fred. I dag var det dessuten grisevær så muligheten var gode til å få seg en løpetur uten å dumpe borti andre. Slik ble det ikke. Jeg påtraff andre jevnt og trutt stort sett hele veien. Favorittstien-eller rettere, favorittbekken-tok meg oppover mot Fagervann.
Den byr på jevn og fin stigning hele veien. I mørke kan jeg egentlig følge bekkefaret og lyden av rennende vann-det er ikke mulig å ta feil med en smule stedssans.

Våt innledning

Innledningen var våt og det ble egentlig bare verre. Formen var redusert og det ble tungt å ta seg oppover bakken mot høydebrekket. Likevel, det var godt å være ute i skogen igjen. Skikkelig utstyr gjør verden litt lettere. Rett før kryssingen av myra før siste stigningen treffer jeg på noen som har forvillet seg ned på stien på vei nedover.

Våt myr

Jeg er oppe rett etter og tar meg frem over nok en myr og deretter ned til Fagervann. Det er is på vannet, men tykkelsen er relativt sparsom. Løpeturen langs østbredden forløper greit og jeg er snart fremme ved nordenden.

Fagervann

Skydekket ligger lavt og det regner tett. 2-4 grader kaldere og det hadde vært hvit, fast masse som ville ha lagt seg på bakken. Jeg nyter likevel utsikten over et vann som har vært mer innbydene tidligere. Det er rart å tenke på at for 3 mnd siden kom undertegnede, Ninette, Martin og Jin forbi her etter en lang løpetur fra Mylla. Jin hadde fortsatt krefter igjen til å ta seg en svømmetur. I dag hadde det blitt en krevende svømmeøkt.

Fagervann en varm lørdag i august

Det er mange gode minner fra løpeturer til dette vannet som ligger som en perle en halvtimes løpetur fra Maridalen. Best er det å starte fra Hønefoten, men det er fint også fra Skar. Jeg løper videre mot Kamphaug. Ikke lenge etter er det snøflekker både her og der. Løpeturen går gjennom det som best kan karakteriseres som en sump tidvis, men det er fint å være ute i skogen også i dag.

Mot Kamphaug

Jeg tar det veldig forsiktig over bekkekrysningene der det er lagt ut stokker. Treverket er glatt som såpe.

Tidvis er det bedre å løpe på siden av stokkene. Utstyrsmessig er det kun ull som duger på en dag som denne. Gore-Tex jakken er suveren og lua fra Lowe er uovertruffen. Beina blir våte, men med ull på er det til å leve med. Poenget er at en blir våt uansett. Det viktige er at vannet kommer ut igjen og at en klarer å holde en grei temperatur. Ull gir muligheten til det. Det går snart bratt ned og jeg løper i stien(bekken) ned til stidelet ved Kamphaug. Heretter blir jeg alene i skogen. Det er godt.
Jeg nyter partiet fra Kamphaug og nedover. Det er vått, sleipt og nydelig.
Skogsmaskinen har vært på ferde rett før kryssingen av veien til Øyungli. Landskapet er ikke til å kjenne igjen, men det er prisen som åpenbart må betales for "kultivering".
Snart er jeg fremme ved siste bekken før stien brekker kraftig nedover. Vading må til for å komme over. Jeg minnes tidligere når det knapt har vært vannføring her. Jeg unner meg en siste vannslurk før det bærer nedover for alvor.

Beina er litt stive og underlaget er sleipt, men det går likevel godt nede på 5-tallet nedover uten at jeg trøkker veldig mye på. Det er godt å ha så mange utfordringer fra underlaget at det krever mye konsentrasjon. Det får meg raskt inn i flytsonen og og dette partiet blir det beste på hele løpeturen.
Jeg slår inn på en umerket sti nederst, løper på følelsen og er snart nede ved bilen igjen ved Gamle Maridals vei. En flott, våt løpetur er over.

Natur i dvale

Øyungen

Når kjenner man egentlig et område godt? Er det når navn på steder sitter og det er mulig å finne frem også i mørket? Eller er det når man også kan finne frem utenom stier og er trygg på veivalg uansett sted i området? Uansett, jeg liker å bli kjent med et område. Vite litt om historikk, navn på steder og føle meg trygg når jeg løper gjennom området. Det som gir mest glede er når jeg treffer på de som er der hele tiden-24t i døgnet, hele uken og kanskje året rundt. Fuglene er mest hørbare. Dyr flest ser jeg stort sett bare spor av. De få gangene jeg treffer dem gir meg store naturopplevelser.
Løping gir meg stor glede, men bare i kombinasjon med tilstedeværelse i naturen. Høsten og vinteren er en rolig årstid hva angår dyreliv. De som er igjen har enten gått i dvale eller holder seg mest mulig i ro for å spare krefter. Elgen har nettopp vært gjennom en krevende periode ifm den årlige jaktperioden.
Snøen som falt i begynnelsen av uken er det bare rester igjen av. Igjen er det Skar leir som er mitt foretrukne utgangspunkt. Det er et godt sted. I dag står det mange biler her. Tirsdag kveld var jeg alene. Skoene kommer på, klokka finner meg og jeg tar fatt på de gode, seige stigningene mot stidelet ovenfor Øyungdammen som også utgjør siste sjekkpunktet under NUC.
Noen mennesker har dristet seg oppover på blåstien, men de forsvinner snart bak meg. Det er vått og sleipt oppover, men slike er det stort sett alltid på dette partiet. Noe av snøen ligger også igjen

Stidelet passeres etter 1,7 km, 15 minutter og 170 høydemeter uten at jeg har behøvd å anstrenge meg særlig mye. Formen er god, men dette blir en rolig økt.
Partiet ned mot Øyungen er mer teknisk enn det pleier med en del våt snø, mye vann, en del søle og generelt sleipt. Jeg prøver som alltid å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minimal bruk av energi. Snart står jeg ved stidelet og fortsetter langs østsiden av Øyungen. Tidsvis er stien nesten borte langs bredden pga store vannmengder, men slik er det bare.

Fortsatt dumper jeg borti noen mennesker som har forvillet seg inn også hit, men snart blir jeg helt alene. Ved Hølbakkvika improviserer jeg, tar av fra blåstien og løper oppover i terrenget i sørlig retning. Herlig å løpe utenom stien i terrenget. Det viser seg snart at området her er godt likt også av andre. Skogsmaskinen har forsynt seg grådig av det som måtte ha vært av trær. Jeg fortsetter oppover og blir snart belønnet med en flott utsikt mot Langvann i nordlig retning-første gangen jeg ser det vannet.

Snart blir jeg også rikelig belønnet for min tur ut i terrenget. I rester av det som er igjen av snøen finner jeg spor etter Nordmarkas konge-Elgen

Sporet er ikke gammelt. Det er morsomt å se slike tegn på liv i naturen og min løpetur har blitt minnerik. Det er fortsatt store lommer av skog igjen og forhåpentligvis nok plass slik at elgen får være i fred.
Etter å ha klatret over 400 meters merket og med kun en halv km igjen til Stutehaugen dreier jeg sørover og nedover igjen. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvor skogsmaskinen evner å ta seg frem. Imidlertid blir sporene dype der den har vært og ved en kryssing befinner jeg meg plutselig nede i en halvmeter med gjørme. En kort tur i bekken fjerner møkka og jeg står snart nede ved Øyunglivegen og kan bivåne resultatet av skogsmaskinen sitt arbeide i området.

Vel, etter å banket skoene tommer for rester fra skogen følger jeg vegen frem til stidelet som tar meg ut i terrenget igjen mot Gåslungen. Det er flott å løpe gjennom furuskogen, men det er ekstremt sleipt. Selv om jeg vanligvis er trygg på foten ligger jeg på bakken før jeg vet ordet av det. Jeg får tatt meg for med høyre hånda som heldigvis ikke blir skadet. Et hendelig uhell. Snart får jeg vakre Svarttjern på venstre side.

Underlaget består tidvis av myr og det er fortsatt litt frost igjen i bakken enkelte steder. Snart er jeg ute på veien mot Tømte som skal ta meg frem til Liggeren. Før det passerer jeg Rottungen.

Bakkene mot Liggeren er gode å bakse med og jeg står snart like ved tunet til Liggeren gård. Utsynet sørover er som alltid betagende. Øyungkollen gjemmer seg litt bak et slør av skodde.

Foran meg ligger mye god teknisk løping langs vestsiden av Øyungen og det er bare å nyte i fulle drag. Selv om beina er ørlite tunge i dag, går det forbausende bra. Jeg kobler ut tid og sted og konsentrerer om løpingen over røtter, stein, bekker, sørpe og myr. Før jeg vet ordet av det står jeg ved bredden rett ved Storholmen.

Storholmen skal være landfast over et stykke med torv som har satt seg fast. Selv har jeg ikke tatt meg over dit ennå, men det får jeg gjøre siden en gang. Det er godt å ha noe til gode. Jeg løper videre langs bredden og frem til damkrona. Som så ofte før blir det den østlige vegen som tar meg ned igjen til utgangspunktet. En våt, men flott løpetur er kommet til veis ende. Neste helg øker jeg lengden litt slik at jeg kommer opp i 4t.

Vinter

Vinterkveld i Maridalen

Brått var det slutt. Fra bar bakke til snøtungt terreng. Vinteren er her med full tyngde.
Likevel, det skal løpes også om vinteren. Løpeturen en snau uke siden skjedde på bar bakke. I dag tok jeg meg frem i 30-40 cm snø. Utrolig hvor mye snø det har kommet på kort tid.

Parkeringsplassen på Skar leir

Det er fortsatt litt lyst når bilen forlates ved 17-tiden. Jeg tar fatt på bakkene mot post 22 i NUC-løypa. Kort etter at jeg tar meg ut i terrenget er det på tide med en solid realitetsorientering. Det er en helt annen øvelse å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke. Likevel, det er god trening å løpe under slike forhold. Kvelden er flott med månen som skinner inn mellom treleggene.

Jeg har glemt hodelykta hjemme, men det er flott å løpe likevel. Det er en ubetinget fordel å ha løpt stien-som er fullstendig borte under snøen-tidligere. Jeg løper på følelsen oppover mot stidelet.
Det krever en helt annen teknikk å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke, men det kommer med litt mer trening. Mørket tiltar og snøen gjør det litt mer ugjenkjennelig, men jeg er snart ved den siste kneika og kort etter fremme ved post 22. Noen flere minutter enn normalt, men slett ikke mange.
Etter en kort teknisk stopp bærer det nedover mot Øyungen. Det har blitt enda mørkere og det er også teknisk krevende å løpe nedover i 40 cm snø av en eller annen grunn. Selv om jeg har løpt her mange ganger tidligere er det noe annet når snøen visker ut terrenget. Snart skal skiløperne råde grunnen her, men foreløpig må det mer snø til slik at fundamentet blir mer solid. Selv om det sikkert ville vært mulig å stå på ski her nå vil det være en ubetinget fordel med mer snø. Ved Øyungen har noen kjent sin besøkelsestid og hentet resten av tømmeret som lå igjen etter sesongens felling.
Det er stille ved foten av damkrona ved sørenden av Øyungen og godt å være til.

Ved Øyungen

Jeg har ikke sett et levende menneske på min kveldstur og tar fatt på siste etappen nedover langs østsiden av Skarselva. Månen skjærer inn og skaper en trolsk stemning på nedturen. Snart er jeg fremme ved Skar leir etter den første løpeturen i terrenget på snøføre.
Månen hilser blidt farvel idet jeg gjør meg klar til hjemturen utover Maridalen.

Godt begynt-ikke i nærheten av fullendt

Åssjøen

Humøret var godt når Jin og jeg var på vei nordover grytidlig i dag morges. Regn var det lovet, men hva gjør vel det for to garvede ultraløpere? Jeg så frem til en svært lang dag i skogen fra nord til sør, men slik skulle det ikke bli.Målsettingen var å løpe gjennom NUC-løypa på 82 km.
0815 tok vi fatt på stigningen fra starten på Mylla dam. Bakken er brutal, men vi klokket greit inn på Bislingsætra etter respektable 15 minutter. Terrenget var mettet av vann og mer kom fra oven, men det hadde jeg sortert ut fra hodet-det eneste jeg hadde i hodet var neste sjekkpunkt. Det var ekstremt sleipt og til og med jeg slet litt tidvis. På en lang tur som denne er det viktig å tenke helt frem ift tempo. I den krevende løypa som NUC er ligger en grei fart for min del på 5 km/t. Det pleier å være greit også for Jin-selv om han trives best på asfalt. Etterhvert ble det stadig klarere for meg at Jin hadde alvorlige problemer gjennom et ekstremt vått underlag.
Etter pasering Bislingsætra flater det ut og det går gjennom et myrpreget terreng før det bekker ned til Syljusæter. Vi klokker inn etter en strekktid på 35 minutter-noe som er helt i rute.

Syljusæter

Etter dette følger løypa en kjerreveg noen hundre meter før vi tar av mot Åssjøsæter opp en lang, bratt bakke. På toppen flater det ut og det går fremover i greit, åpent terreng-preget av mye myr. Det er svært bløtt og myrvannet er iskaldt. Min metode for å håndtere dette er ullsokker og jernvilje.
Jin sliter mer, mister følelsen i beina og må senke farten.
Det er i sannhet en våt dag. Løypa brekker etterhvert nedover mot Åssjøen og det går fremover i det som kun fortjener karakteristikken gjørmebad.
Vel, Åssjøsætra er et flott sted-lykkelig er den som kan få tilbringe tid her inne.

Åssjøsæter

Jeg klokker inn etter å ha brukt 35 minutter fra forrige sjekkpunkt og formen er fortsatt svært fin.
Jin kommer litt etterpå og vi fortsetter oppover mot neste sjekkpunkt-Trantjern.
Vi er ganske alene i skogen og det er bare fint. En bekymring jeg har er tåkedannelse. Det er en del av det i dag, men vi har blitt forskånet sålangt.
Det er litt fastere underlag opp mot vannskillet, men ned til Trantjern er det like krevende igjen.
Likevel klokker jeg inn etter 23 minutter-noe som er en helt grei strekktid under disse forholdene.
Mens jeg venter på Jin er det tid for å finne frem litt næring for inntak i bakken opp mot Kollern.
Gel fra Winforce er det eneste som duger. Jeg kombinerer med brødskiver, salte nøtter og energidrikk.
Vi tar fatt på bakken-som er lang og er snart oppe på platået. Det er et fantastisk sted, men utsynet i dag er ikke der. Kollernputtene er der som alltid og er betagende.

Kollernputtene

Selve toppunktet byr på en av de fineste utsyn i Nordmarka og med en høyde over havet på 688 meter er det få topper som kan måle seg med denne i Nordmarka. Jeg har vært her mange ganger og på slutten av barmarkssesongen er det alltid vemodig å tenke på at dette kanskje blir siste gangen jeg er her før vinteren kommer.

Kollern, 688 moh

Jeg blir stående og vente lenge på Jin på toppen. Vel fremme er Jin tydelig på at løping i myrvann ikke fungerer greit i dag og vil avslutte løpingen. Det er det ikke noe å gjøre med.
Vi fortsetter derfor ned til Kalvedalen, løper vegen til Mylla dam og videre ned til Grua.

Godt begynt, men ikke nærheten av fullendt.

For egen del blir det flere, lange turer om ikke lenge-for egen del.

Mørkeløping

Det er nesten mørkt når jeg snører på meg løpeskoene ved Hønefoten. Kvelden er fuktig-det henger tåkeskyer lavt over Maridalen. Jeg tar fatt på favorittstien oppover mot Båhusfjellet. Den er umerket og lite brukt. Det har regnet mye i det siste og bekkene er mange og breddfulle. Det er godt å løpe oppover. Hodelykta er klar, men jeg venter i det lengste før jeg slår den på.
Stien følger bekkefaret i lange strekk og jeg løper mer eller mindre i bekkefaret oppover. Skodda siger på dess lenger opp jeg kommer og lykta-som nå er kommet på-blir til mindre nytte. Jeg får bruk for min gode stedsans og løper mer eller mindre på følelsen oppover. Snart står jeg ved myrkryssingen før den siste kneika.

Tåka har blitt tettere og etter å ha lagt bak meg den siste kneika står jeg ved blåstien. Det er utforsvarlig å fortsette under disse forholdene og jeg følger blåstien nedover til Hønefoten igjen. Sikten er nede i 5 meter og det er svært krevende underlag. Flott trening, men jeg må redusere farten.
Det er likevel godt å løpe nedover i stupmørket. Jeg må nesten helt ned før tåka letter litt. Et godt råd: Dersom du ikke er kjent så ikke prøv tilsvarende øvelser. Det kan fort gå galt, men er du kjent og vet når forholdene er for ille til å fortsette så er dette en flott naturopplevelse. Jeg ankommer Hønefoten etter knappe 5km og 300 høydemeter og er knapt svett. Formen er svært god etter mange, gode bakkeøkter i Maridalen.