Hardangervidda er ikke flat..

Hardangervidda

Jeg deltar mer og mer sjelden i løpskonkurranser. Det er gode grunner til det. Det er et sirkus uten like, trengsel, lite rom for individualitet og lite interessante løyper. Alt dette bringer meg kjapt over på et mer interessant spørsmål. Hvorfor løper jeg? Ja, hvorfor i allverden løper jeg? Jeg begynte med løping for 9 år siden med grunnlag i et innfall om å ta opp igjen løpetrening etter et opphold på 10 år.
Det var krevende å kreke seg rundt en 3 km lang løype og føle seg utslitt etter innklokking på 20 min-min rekord på 3.000 m er 11:29(fra 1994). Den gang løp jeg 10 km på 40 minutter. Forstå det den som kan. Vel, av en uforklarlig årsak fortsatte jeg med denne slitsomme aktiviteten og både lengder og mestringsfølelse antok nye dimensjoner. Fortsatt var motivasjonen uklar. Etterhvert var omfanget 2-3 økter pr uke og jeg begynte å supplere med både sykling og løping fra 2006. Årsbelastningen var ca 300t frem til 2010.

Vakre Tinnsjøen

I 2010 fikk jeg et nytt innfall: Hvorfor ikke "satse" kun på løping og se hva det kan føre til?
Raskt ble hyppigeten 5 pr uke og totalmengden pr uke bygget seg opp til 60-100 km. Jeg fikk god betaling for innsatsen og hadde min "beste" sesong noensinne med en rekke maraton- og ultraløp. Det hele kulminerte i et 24t løp som bestod i 5t løping, 18t gange og 131 km tilbakelagt distanse..og, ja-et løperkne som satte meg ut av spill det neste halve året. Med 2011 ødelagt og en stadig mer krevende jobb gikk treningsmengden ned. Jeg la om og begynte å løpe mer i terrenget-etterhvert bare i terrenget. Det som ga meg glede var lange turer i skogen alene. Konkurransene var helt borte. 2012 ga nok et slag for baugen med skade knyttet til fettputen under føttene. Med tilpassede innleggssåler kunne jeg etterhvert gjennoppta treningen, men også denne sesongen ble ødelagt.

Hardangerjøkulen

2013 har bydd på enda mer jobbelastning og jeg annerkjenner at det gir lite rom for restitusjon og treningsfremgang. Kun unntaksvis får jeg respons under trening og kroppen er som regel tung og føttene stive. Likevel logger jeg ca 30 km pr uke- mengden er på vei nedover. Løpingen er ikke så viktig lenger-jeg har mer glede av å være ute i naturen.

Ulvelilægeret på Hardangervidda

Hvor skal veien gå videre?
Vel, ambisjoner om å prestere et eller annet er fraværende-det gir meg ingenting. Det som betyr noe er å være i aktivitet ute i naturen. Etterhvert blir jeg mer kresen på hvor jeg bruker tiden i naturen. På ukedager er Nordmarka fantastisk. De spesielle anledningene må bli..ja, spesielle.
Et eneste løp fristet meg dette året-XREID over Hardangervidda. Dette året ville deltakerantallet være begrenset og det ga håp om ro og fred. Hardangervidda har jeg heller ikke vært ute på tidligere og det ga muligheter for å bli kjent med området.
Til tross for noen betenkeligheter meldte jeg meg på. Jeg så frem til en opplevelse som en god innledning til noen dagers sommerferie.
Slik ble det ikke og jeg tenker at årsakene til dette er flere. Det er godt gjort å lage sirkus av et løp med så få deltakere, men det klarte arrangøren med glans. Heretter kan det bare bli verre.
Til tross for få deltakere ble det trengsel fra start til der jeg satte streken. Løypa var lagt lite omtenksomt og gikk mye på grusveger! Terrengløp? Ikke slik jeg definerer det, men kanskje jeg er streng?
Et løp bestemmes likevel for en stor del av de individuelle forutsetningene og dette var ikke min dag. Kroppen ville ikke være med meg. Jeg fikk ikke i meg nok næring og det ga for lite grunnlag til å løpe som igjen førte til mye gange, som igjen ga stive bein-jeg trener ikke på gange, det er kun en mindre, integrert del av ultraløpingen. Ved ankomst på Solheimstulen-3t etter skjema var kroppen sluttkjørt. Hva gjør man da?
Jeg venter alltid med beslutningen om veien videre til etter ankomst. Da blir beslutningene veloverveide. Så har jeg blitt så gammel at verden ikke "går under" om jeg velger å stå av.
Dette ble mitt valg denne gangen og jeg lever godt med det.

Hårteigen i det fjerne

Neste gangen jeg løper på Hardangervidda, eller andre steder, blir det uten startnr på brystet.
Uansett det ble en god treningsøkt på 65km, 11t, 1.100 høydemeter..og en naturopplevelse rikere.