Mosjøen Rundt

Sommer er flotte saker. Noen ganger når det er sommer blir det også varmt-til og med svært varmt enkelte dager. Da er det supert å dukke inn i en sval skog og løpe i skikkelig terreng. Jeg finner alt det jeg trenger i Østmarka. Fine stier, krevende underlag, mye opp og ned og lite trengsel.
Runden rundt Mosjøen er en av mine favoritter. Med utgangspunkt i Bysætermåsan er det mulig å løpe både med og mot klokka-begge deler er like bra. Underveis er "runden" innom Rausjø, Delisætra, Tonevann, Vangen og retur til Bysætermåsan. Total distanse er knappe 13 km og litt høydemeter blir det også..knappe 500 og jeg løper behersket inn på drøye 2t.

Sørenden av Mosjøen

Mosjøen er drøye 3 km i lengde med retning nord-sør, start rett sør for Tonevann og strekker seg ned til Raudsjøen. Møsjøen er oppdemmet i sørenden. Det ble bygget en del hytter her inne i en 2-års periode etter 2 verdeskrig og de er åpenbart fortsatt i flittig bruk. Jeg treffer på flere mennesker når jeg ankommer den sydlige delen av Mosjøen etter drøye 1,5 km fra utgangspunktet. Det er varmt så t-skjorta finner snart plassen i beltet. På vei ned til Mosjøen dunker jeg også borti en trestubbe og får et risp i den venstre skinnleggen. Skinnlegen, ja. For kort tid tilbake registrerte jeg smerter i skinnleggen. Årsaken er jeg litt i stuss på da det er nærmere 10 år siden jeg hadde samme problemet. Da løp jeg utelukkende på asfalt og grus. Det lot seg løse med en kombinasjon av fysioterapi, redusert mengde og til å legge en del av løping til terrenget. Min teori nå er at synderen er dels noen nye innleggssåler som åpenbart støtter på feil sted under fotbladet, samt svært mye mengde den siste måneden sammenlignet med tidligere måneder. Jeg har derfor redusert mengden en god del den siste tiden og kvittet meg med de innleggssålene jeg mistenker kan være noe av årsaken-kanskje hele.
Fra demningen i sørenden av Mosjøen går det rett til værs og det er varmt i bakken oppover. Jeg legger inn krabbegiret og kommer greit opp. Vel opp flater det litt ut før nedstigningen til Rausjø tar til.

Rausjøgrenda har vært bebodd i lang tid. Første sagbruket antas reist ca 1650 og enkelte perioder har det vært stor aktivitet her inne med over 200 mann og 80 hester på begynnelsen av 1900-tallet -alle engasjert i tømmerdrift. I dag er det bare fastboende på 3 plasser her inne.
Blåstien følger grusvegen som går ned til Tangentjernet noen hundre meter før den skjærer nordover mot Dælisætra. Jeg tar fatt på en liten kneik oppover og er snart inne på sublime stier.

Etterhvert bærer det nedover igjen og jeg får Bukketjernet på min høyre side. Her hadde planla skogsvesenet på slutten av 1960-tallen å anlegge veg fra Rausjø for å bruk ifm tømmerhogst i Dælisæterdalen. Heldigvis ble planene forkastet. Området er i dag vel inne i det som senere ble naturreservat og det er ikke lenge før jeg er ved grensen som er rett nord for Bukketjern.

Her inne er stemningen så trolsk og spesiell at det må oppleves for å fatte det. Jeg kommer inn i en fin løperytme og det går jevnt både ned- opp- og bortover. Snart unner jeg meg en liten avstikker bort til et utsiktspunkt mot Dæliseterfjorden.

Stien frem til nedstigningen til Dælisætra er noe av det flotteste jeg har løpt på.

Det bærer bratt ned til stidelet ved Dælisætra i mektig skog. Snart er jeg fremme ved stidelet jeg passerte for 3 uker siden på min vei gjennom Østmarka. På nye stier i Østmarka

Selve Delisætra la lavere i terrenget og er nå neddemmet. Nå går det bratt oppover og etterhvert på krevende underlag. Godt da med 212 på beina. Det er også tørt underlag som festet er knakende godt.
Jeg kommer etterhvert opp og løper frem i den lille dalen før det bærer bratt ned til Luttjern.

I dag er det stille på tunet i motsetning til når jeg passerte her for 3 uker siden akompagnert av betydelig bikkjegneldring. Snart passerer jeg den umerkede stien som går opp til Tonekollen og her er det blitt riktig frodig siden jeg var her for 3 uker siden.

Skal du til Tonekollen og kommer fra Tonevann så er dette et greit sted å ta av blåstien fra.
Ved Tonevann er det rikelig med drikkevann så vannflasken jeg har løpt med under hele løpeturen får etterfylt seg rikelig. Skinnbeinet har ikke blitt bedre ila løpeturen naturlig nok, men direkte smertefult er det heller ikke. Det blir en kraftig nedkjøling når jeg kommer hjem-kaldt vann er bra saker.
Etter litt opp og ned er jeg på god vei til Vangen.

Fra Vangen velger jeg stien som går i sørlig retning på vestsiden av Mosjøen. Her er det lettløpt og fredelig og snart har jeg lagt bak meg den siste kneika og står ved stidelet jeg kom til for knappe 2t siden.

Det bærer videre oppover i dalsøkket mellom Kjerringhøgda og Mortåsen og snart er jeg over på et særdeles steinete underlag i noe som minne om et veifar.

Underveis passerer jeg stidelet til Kjerringhøgda som er den 23 høyeste toppen i Østmarka. Det frister med en avstikker men jeg avgjør at jeg får ha toppunktet til gode. På kartet senere ser jeg at det er blåmerket en alternativ rute fra Bysæternmåsan så en står herved på ønskelisten.
Snart er jeg fremme ved en varm bil med bare gode inntrykk fra en sublim tur i Østmarka rundt Mosjøen.