Maridalen Rundt

Vinderhøgda

En hel søndag til rådighet for en løpetur i skogen og valgets kvaler er like store hver gang ift hvor ferden skal gå. Jeg endte opp i Maridalen(favorittdalen!) og løpe en utvidet runde mot klokke med start og slutt fra Kjelsås.
Passeringssteder underveis var Monsetangen, Sandermosen, Snippen, Ramnagrø, Øst for Maridalsalpene, Finntjern, Rottungen, Bjørnholt, Vinderhøgda, Aurtjern, Høgåsen, Låkeberget, Berekke, Kjelsås..puh! "Runden" ble kraftig lang(35 km) fordelt på 5t 45 min. Envarm, men fin dag i skogen.
Bilen ble trygt parkert på Kjelsås og der står det jamen meg en til nesten identisk lik min-sannsynligheten for det er relativt liten. Frem til Monsetangen er utsynet mot Maridalsvannet og Maridalen og Maridalsalpene vakkert som alltid.

Dagen er viet rolig langtur-tempo og jeg legger inn kosegiret i bakkene oppover mot Sandermosen stasjon. Her har det pågått utbedringsarbeider i stasjonsområdet. Lenger fremme er jeg inne på den gamle Grevegen som går helt til Hakadal.

Veien blir fortsatt litt til mens jeg løper, men jeg er rimelig trygg på at jeg skal innom Maridalsalpene så da blir det venstre ved Snippen.

De fleste gangene har min ferd gått i motsatt retning og det kjennes godt med litt endring. Ikke lenger etter er jeg ute i terrenget igjen og får snart et glimt av Hansakollen.

Ferden går ikke opp på noen av kollene i dag, men øst for Alpene på en umerket sti som går nordover mot vegen fra Movatn til Tømte. Jeg har løpt her tidligere, men aldri kommet så langt at jeg har sjekket ut om stien faktisk går helt frem. Ved Ramnagrø er det iallefall like fint som jeg husker det.

Kun grunnmuren står igjen etter det som opprinnelig var en hoggerhytte og senere ble brukt av Skogvesenet inntil den ble nedbrent på begynnelsen av 1970-tallet. Den hytta må ha hatt en av Oslo beste utsikt!

Sti mot Ramnagrø

Utsyn fra Ramnagrø mot Maridalen

Vel, jeg tar av på stien bak grunnmuren og fortsetter nordover langs den stupbratt skrenten som har Hansekollen som toppunkt. Stien er flott og omgivelsene er enda flottere-urørt som det er i naturreservatet.

Det er riktig flott her inne! Skogen får leve sitt eget liv uten menneskelige inngrep. Ett inngrep av litt større karakter fant sted da et tysk fly av typen Dornier styrtet her i 1942. Noe av restene ligger fortsatt igjen her inne.

Vel, området er rikt på historie. Jeg løper videre og kommer snart til stidelet hvor det er mulig å ta seg opp til Hansekollen via "Valdreskleiva".

Jeg skal ikke opp hit i dag, men videre nordover. "Stien" blir imidlertid mer og mer utydelig og når den attpåtil dreier øst og taper høyde setter jeg foten ned og finner veien selv.
Ferden går bratt opp til nordskråningen til Maridalsalpene og jeg kommer ut i et hogstfelt hvor jeg har vært tidligere.

Her får unggrana plass og det er elgen sin favorittkost. Det er nesten vanskelig å sette foten ned uten å tråkke i elgmøkk. Med litt tålmodighet, og riktig utstyr burde det ligge til rette for riktig gode bilder av skogens konge her.

Sist gang jeg var her var på høsten for noen år siden. Jeg har aldri vært på et sted med så mye blåbær som her og det kommer også som et positivt trekk. Det ikke fullt så positive er terrenget som er svært krevende å ta seg frem i, men jeg finner snart det gamle faret etter hogstmaskinen og er snart nede på Tømteveien som fortsatt delvis er i vinterdrakt.

Jeg legger inn krabbegiret og er snart oppe på flaten ved Masteputtene. Vannet smaker ekstra godt i dag og jeg må fylle på stadig vekk pga det varme været. Vannflaskene la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme-jeg må ha hatt det brenntravelt på vei ut døra :-)
Brødskiva smaker iallefall godt ved bredden av Finntjern som byr på godt vann og ikke lenge etter er jeg på god vei ned mot Rottungen. Flatehogsten lenger nede gir om ikke annet et fint utsyn mot fjernere landskap.

Helvetesfoss lenger nede er akkurat like stri som jeg husker den og jeg er jamen meg glad for at jeg ikke var tømmerfløter her i riktig gamle dager.

Grusen tar etterhvert slutt-takk og lov-og snart kan jeg nyte utsynet over Rottungen på vei opp til Bjørnholt.

Mer mat må til i bakkene oppover, men jeg synes å merke at det jeg tar til meg ikke gir tilstrekkelig effekt. Kanskje pålegget på brødskiva på endres til noe annet?
Jeg løper kjapt forbi Bjørnholt og tar fatt på motbakkene opp til Vinderhøgda med innfallsport via enden av vegen fra Finnerud. Her er det også rester av vinter.

Solen gir iallefall nok varme til at maurene er i full aktivitet idet jeg finner stien opp til Vindernhøgda.

Det går virkelig bratt oppover, men belønningen-etter en liten avstikker-er flott utsyn mot Skjærsjøen og Kamphaug.

Lenger oppe åpner det seg og det er sublime forhold for løping.

Jeg legger inn kosegiret på vei nedover til Aurtjernet hvor nye brødskiver inntas i bekkekanten.
Bakkene opp til Ullevålsæter blir krevende nok og jeg kjenner at jeg har vært ute en stund. Det mest interessante er det stadig påtrengende behovet for påfyll av vann som er større enn jeg kan huske.
Det går greit over Høgåsen og jeg har selskap av mange ute i skogen i dag. Stien helt ned til Låkeberget er preget av stor trafikk. Vel nede ved Låkeberget bærer det ut på vegen-jeg trenger litt trening på asfalt og følger denne til Brekke. Etter det er det bare strake vegen til Kjelsås hvor bilen står og venter.
En riktig fin tur, men litt slitsom på slutten. Jeg må endre litt på matinntaket og få med vannflaskene til neste gang. Forøvrig var det årets lengste løpetur så langt.