Sørmarka på langs

Gaupestein

Hvem trenger reise langt for å løpe i terreng når det ligger rett untenfor dørstokken?
Etter flyttingen til Bjørndal for knappe 2 år siden befinner jeg meg helt i nordenden av Sørmarka.
Frem til nå har jeg utforsket området ned mot Siggerud, Stallerud og Greverud, men det er "langt igjen" til det sørlige ytterpunktet i Sørmarka-hvor nå det måtte være :-)
Min definisjon av det sørlige ytterpunktet idag var Vestby bru ved Enebakk. På løpeturen dit ville jeg passere Grønliåsen, Slettåsen, Verpåasen(..mange åser..i Sørmarka), Mørkåsen, Stunneåsen, Høgesset(morsomt navn), Teigåsen, Gaupesteinsåsen(Hurra), over Mjærskaukollen og ned til Vestby bru. En løpetur på drøyt 35 km, ca 900 høydemeter tilbakelagt på knappe 6t.

Fornøyd løper med Gaupestein i sikte

Løpbarheten var noe av det bedre jeg har opplevd og selv om det er mindre høydeforskjeller i Sørmarka enn hos storebror-Nordmarka-blir det jamen meg høydemeter av det.
Jeg har slitt litt med å bli kvitt en infeksjon i flere måneder og var litt usikker på hvordan kroppen ville respondere på det som ville bli den lengste løpeturen i år så langt. Det gikk relativt greit, men det var lite krefter igjen på slutten. Det er sannsynligvis en kombinasjon av litt lite mengdetrening foreløpig og kanskje litt rester av infeksjonen. Likevel, en fantastisk dag i nytt terreng. Bedre enn det får det ikke blitt.

Start ved Bjørnerud med info om Oldtidsveien over Grønliåsen

Dette var i tidligere tider "hovedveien" til Oslo sørfra. I dag er det kun deler av veien igjen med partiet over Grønliåsen som en av disse. Kirkegårder var det kanskje lite av tidligere all den tid man begravde de døde lans vegfaret. Det er rester av flere gravrøyser langs Oldtidsvegen over Grønliåsen.

Rester av gravrøys

Det er tidvis flott utsyn mot Oslo, Nesodden og Prinsdalen fra stien over åsen.

Nesodden og Oslo i det fjerne

Parti fra stien over Grønliåsen

Grønliåsen er min nærmeste nabo(kun et par min løpetur unna) og jeg har etterhvert blitt svært godt kjent med denne flotte naboen etter å ha løpt på kryss og tvers i nesten 2 år. Fra Bjørnerud er det knappe 4 km over åsryggen.
Ved Hellerasten går ferden vidre litt øst på grusveg frem til Myrertjernet hvor jeg løper opp mot Slettåsen. På veien dit passerer jeg Elgsrud. Det er et idyllisk sted som jeg aldri har sett noen har benyttet med unntak av arkeologene som snudde opp ned på hele området i fjor-ifm utgravinger knyttet til Follobanen. Les mer om våre forfedre her: Oslo's eldste borgere

Elgsrud

Etter Elgsrud går det bratt opp til Slettåsen. På vei opp er det fine utsyn mot nord.

Kneik oppover

Fint utsyn mot nord

Det bærer frem i fin og åpen skog og snart er jeg fremme ved varden ved toppen av Slettåsen.
Høyden her er ca 220 moh. Her der det berg i dagen og det er grunnfjell av gneis med alder på 1500 millioner år-betydelig eldre enn det som finnes i Oslo-området(250 millioner år).

Varden ved toppunktet på Slettåsen

I dette området har jeg vært mye og det er enda litt til før jeg er i "ukjent" terreng. Det bærer bratt ned til Gjeddetjern og videre frem til Siggerud-veien som krysses med andakt. Her kjøres det hurtig! Jeg har livet kjært og ser meg godt om før veien krysses.

Farlig veikrysning!

I god behold på motsatt side konstaterer jeg at stidelet viser veien videre til Skeidarkollen som ligger en bit lenger fremme.

På vei mot Skeidarkollen

Skeidarkollen, som jeg aldri får et glimt av, til tross for at kartet lover at merkingen skal føre meg dit. En skøyer har imidlertid lagt stien over Stunneåsen-forøvrig et idyllisk sted-og Skeidarkollen føres jeg elegant forbi uten å komme innom det.
Vel, det er ennå en stund til og først skal jeg over Verpeåsen-som er første del av terra incognita.

Opp mot Verpåsen

Her er vi inne på Oldtidsveien igjen-den samme som går over Grønliåsen. Etter toppunktet bærer det litt ned og heretter er det virkelig på tide med nøye kartsjekk løpende. Blå- og rødstier dukker opp både her og der og det er avgjørende for å finne veien trygt frem at kartet sjekkes løpende.

Stidele øst for Bukkestjernet

Vest for Bukkekstjernet var det tidligere planer om å anlegge golfbane. Det var endatil planer om motorvei gjennom Sørmarka her. Begge planene møtte solid, lokal motstand og ble heldigvis ikke realisert. Stidelet ved Lauvåsen viser meg veie trygt videre.

Stidele ved Lauvåsen

Det bærer videre sørover og jeg er nå på høyde med Vevelstad lenger vest. Underlaget og løpbarheten er fortreffelig.

Oi, oi, oi

Lenger fremme, ved Allmenningen, er jeg plutselig ved en kjørevei og kart/terreng sjekkes ekstra nøye før jeg finner løypa igjen lenger oppe i bakken. Det bærer fremover på god sti til Midtre Eikjol hvor vegen til Karlsrud krysses.

Idyll ved Midtre Eikjol

Landskapet åpner seg like etter og jeg får et flott utsyn mot flotte Karlsrud gård.

Flott utsyn mot Karlsrud gård

Lenger fremme gjør blåstien et uventet avvik fra kartet og tar meg over Stunneåsen. Ved denne åsen har man funnet spor av de første beboerne i Ski kommune som slo seg ned i det som dengang var havkanten på ca 165 moh for ca 11.000 år siden. Det er flott på toppunktet.

Stunneåsen, 208 moh

Etter Stunneåsen er det så som så med merkingen frem til jeg krysser Rv 154, men et godt kart og ferdigheter i orientering får meg trygt frem forbi Stunner og over åsen og frem til riksveien.

Vakker ås før nedstigning til Jørgenrud

Jeg ankommer den omtalte riksveien og her gjelder det å holde tunga beint i munnen. Først skal Siggerud-veien følges litt mot sør, deretter Rv 154 litt mot øst før jeg tar av på en liten, grusveg mot Skremma. Det bærer oppover og jeg benytter anledningen til å innta næring mens jeg konstaterer at blåmerkingen fordufter som dugg for solen. Kartet må frem igjen og gitt korrekt retning legger jeg avstanden til grunn og konkluderer med at vegen må følges litt til. Ganske riktig, litt lenger fremme dukker det etterlengtede stidelet mot Gaupestein opp.

Etter stidelet bærer det inn- og oppover i det som skal bli løpeturens høydepunkt-Gaupesteinsmarka. Området som ble naturreservat i 2011 ved at 12 grunneiere ble enige om å verne over 6500 mål. Det er også det største, sammenhengende området i Sørmarka med uberørt natur(55 km2). Vi finner også Sørmarkas høyeste punkt her-Mjærskaukollen på 300 moh.

Innover i Gaupesteinsmarka

På grensen til naturreservatet

..fortsettelse følger..