Nattultra

Det er alltid spennede å oppleve noe nytt og det å løpe gjennom hele natten i skogen var en ny opplevelse for meg. Hyggelig selskap på løpeturen var Martin(Olafsen) og John(Lund).
Målsettingen var å følge store deler av NUC 54-løypa gjennom natten. Det skulle vise seg å bli en morsom, interessant og krevende natt.
Martin hadde forøvrig gjennomført en lignende løpetur for noen uker siden og hadde derved mer erfaring på området enn oss andre.
En forhåndsbestilt drosje brakte oss kjapt til Mylla dam og kl 23 satte vi avgårde med kurs sørover i Nordmarka. Det ble raskt klart for meg at det var sært vått. Et langvarig regnvær har mettet underlaget fullstendig med vann og gir svært dårlig feste. Særlig John, med et litt uheldig skovalg, og med begrenset i erfaring terrenget, fikk prøvd seg skikkelig. Vi kom imidlertid alle fra løpeturen uten skader.
Det å løpe om natten viste seg å by på andre utfordringer enn de jeg er vant med. Tretthet var en faktor jeg hadde tenkt litt på forhånd, men viste seg å by på mindre problemer. Det at vi mer eller mindre var i konstant bevegelse bidro nok til å motvirke det.
Energinivået mitt var klart lavere på natten enn dagen, men disiplin gjorde sitt til at det gikk fremover. Det var imidlertid interessant å se at dette helt klart var en faktor.
Næringsinntaket ble helt klart en større utfordring idet jeg relativt kjapt ble kvalm og måtte "trøkke" de få brødskivene jeg spiste ned.

Mørket var fullstendig og kompakt helt frem til vi nærmet oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen. Det å løpe i skogen i kompakt mørke med lys kun fra hodelykten krever mer energi enn i fullt dagslys, men det var likefult givende. Terrenget fremstår(oppleves) annerledes i stummende mørke enn i dagslys og jeg hadde tidvis litt utfordringer med å kjenne meg igjen noen steder. I det store og hele var det imidlertid en klar fordel å ha god kjennskap til løypene vi skulle gjennom. Særlig over mot Kikuttoppen viste det seg å bli helt avgjørende for i det hele tatt å komme frem. Kombinasjonen av tett tåke, stummende mørke og en lite synlig sti satte store krav til orienteringsferdigheter og kjennskap til stien. Jeg var tidvis klart bekymret, men det er jo under slike forhold at man utvikler seg. Det er avgjørende å være rasjonell og bruke hjelpemidler og ferdigheter godt under slike forhold.

Skogens pattedyr er jo vanligvis aktive om natten, men de ufyselige forholdene må ha medvirket til at de holdt seg i ro-eller kanskje det var de rare skapningene som tok seg frem med skarpt lys på hodet.
Martin kunne fortelle om en dramatisk opplevelse fra sin siste nattlige løpetur. Ved nedstigningen fra Kikuttoppen ble han oppsøkt(etter et kraftig og rungende rap) av en elgokse som kanskje været en konkurrent. Elgoksen tok seg raskt frem til Martin som innså det nytteløse i å forsøke å løpe fra elgoksen. De ble stående overfor hverandre på ca 15 m avstand, men heldigvis lot elgoksen seg skremme av det kraftige lyset fra hodelykten og trakk seg etterhvert tilbake.
På vår vei over mot Kikuttoppen blir det klart for oss at vi har en elg foran oss på stien-merkene etter fersk avføring er mange-og jeg frykter en konfrontasjon på den smale stien i det stummende mørket og tette tåken. Elgen, som vet å bevege seg i terrenget langt bedre enn oss, forsvinner stille og rolig uten at vi møtes. Det var spennende å være så tett på skogens konge.

Fisk er det imidlertid litt av i Katnosa. I det vi passerer Harpelandsvika nærmest koker det av ørret i vannet rett ved stien. Martin kan fortelle at Katnosa er ett av de vann som har fått mye oppmerksomhet fra OFA og det er kanskje resultatet av det arbeidet vi ser foran oss i vannet. Det må jo være en glede for den fiskeinteresserte å komme til slike vann.

Til tross for krevende underlag og mørket klarer vi likevel "cut-off tiden" både ved Tverrsjøstallen og Katnosdammen. Førstnevnte passeres noen minutter før 1 og sistnevnte litt før 4. På vår vei mot Katnosdammen kommer vi over en sovepose noen har mistet/glemt på stien mellom Finnerudseter og Spålselva. Vi får håpe den finner sin eier igjen. På turisthytta ved Katnosdammen er det overnattingsgjester, men de har nok gått til ro for en god stund siden. Alt er stille og rolig på tunet.
Når vi nærmer oss Sandungen kryper klokka mot 5 og jeg begyner å bli smått bekymret for om vi får noe møter med elgjegere som skal tidlig ut på jakt. Det er imidlertid stille og ikke en lyd fra hundestallene til Løvenskiold-kanskje er jakta over?

Når vi nærmer oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen lysner det relativt kjapt og det er nesten løpelyst. John takker for seg her og følger Nordmarksvegen og vegen over til Movatn på sin vei hjemover. Jeg og Martin tar oss videre fremover gjennom Osmarka. På veien gjennom natta har jeg plukket meg med poster der vi passerer, men opplever igjen at de enkelte steder er fjernet. Spålen, Sandungen og Damtangen er borte av ukjente gjerningspersoner, men noen tap får jeg vel tåle.
Ved ankomst Deledalsveien har klokka blitt mer enn jeg trodde den skulle være her og vi følger Deledalsveien og deretter Nordmarksveien nedover. Martin takker for seg ved Hammeren og jeg tar meg frem til bilen på Kjelsås. Vel fremme kan jeg konstatere at det tok 11t å tilbakelegge 54 km. Det må være godkjent under slike forhold.
Opplevelsen ville jeg ikke vært foruten, men det var interessant hvor annerledes alt var på natten sammenlignet med dagen.