Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Da var det duket for årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er 2 gangen jeg gjennomfører denne og det er like trivelig hver gang. Det fungerer slik at jeg skal ha meg minst 5 topper og av disse skal Mellomkollen og Gaupekollen være med. I fjor startet jeg fra Mobekken og tok turen opp til Hansakollen, Wittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen og Mellomkollen.
Les mer om fjorårets tur her:
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2012/04/maridalsalpene-rundt.html

Selv om fjorårets tur var noe senere(5 april) er det marginal forskjell datomessig. 2012 bød på betydelig mindre snømengder. I år er det rikelig. Likevel, jeg er ikke alene om å ta meg frem til fots i skogen og det viste seg å være mulig til en viss grad å ta seg frem med løpesko på beina.
Årets påsketravers tok meg til noen andre topper, i nytt og ukjent terreng(fantastisk!) og i kjent og kjært terreng. En god blanding som en god tur ska ha. Start fra Skar, opp til Furumokollen, Raudløkkollen-Sellanrå th, Tømte th, Tømte gård, Mellomkollen, Midtkollen, Gaupekollen, Ramnagrø, Vaggestein og tilbake til Skar.
Turen er ikke lang i distanse, men er svært krevende med mye stigning, svært ulendt terreng og krevende underlag(halvråtten snø)-akkurat slik en god tur skal være i Maridalsalpene.
Starten på Skar gikk tidlig for å sikre litt fastere underlag.

Parkeringsplassen på Skar

Innledningsvis følger jeg vegen mot Øyungen-den østre. Etter ca 1 km bærer det ut i skogen på umerket sti. Jeg burde egentlig ikke skrive om dette, men det er såpass utilgjengelig at det sannsynligvis ikke vil være mer enn et mindretall som tar seg ut i denne løypa.
Det bærer oppover på stien med greit og hardt underlag av snø mot Furumokollen.

"Snømann" i skogen

Fuglene er i ferd med å vende tilbake og det er bare å nye vakker fuglesang idet jeg vinner stadig mer høyde mot første delmål-Furumokollen. Stien er smal og ubetydelig der den tar seg fra i granskogen, men det går stødig og sikkert fremover og oppover. Etterhvert åpner skogen seg idet innslaget av furu øker betydelig. Det er vakkert i stigningene mot toppen.

Mot Furumokollen

Jeg har kun vært her 1 gang tidligere og da kun til toppunktet. På en dag som denne med slike forhold er det magisk å være ute i skogen. "Stien" blir mer og mer utydelig etterhver som jeg vinner stadig mer høyde og det antar mer og mer former som en utydelig tråkk. Utsynet utover Maridalen er praktfult.

Utsyn fra Furumokollen

Slik sett er det sikkert best å gå motsatt vei, men jeg trives også svært godt på min vei opp :-)
Snart er jeg på toppunktet som er umarkert, men tar form av en avlang, liten flate før det bekker ned på motsatt side. Jeg unner meg et par brødskiver og en kaffekopp og nyter utsynet før ferden fortsetter. Det er fint utsyn også tidvis mot Øyungen og Kamphaugåsen, samt Gaupekollen.
På min ferd oppover er jeg også kommet inn i Mellomkollen naturreservat og der skal jeg være store deler av turen. Turen fortsetter ned i skaret mellom Furumokollen og Øyungkollen. Det er krevende å ta se frem, men vakkert.

Ved foten av Øyungkollen

Her møter jeg stien som var alternativet ift å gå over Furumokollen. Den går sør for Furumokollen istedet for over kollen og dreier opp i skaret der den møter stien jeg fulgte. Ingen av stiene står på noe kart jeg kjenner til, men var greie å følge nesten hele veien. Etter Øyungkollen går det bratt oppover mot Raudløkkollen. Tråkket blir stadig mer utydelig, men jeg belønnes med et fantastisk utsyn vest og nordvestover-mot Øyungen, Gåslungen, Rottungen.

Utsyn mot Øyungen fra stigningen mot Raudløkkollen

"Tråkket" blir borte og det er i slike situasjoner at det er helt avgjørende å ha med kart og kunne orientere seg. Jeg følger ganske enkelt stigningen videre på et greit skareunderlag. Et mykere underlag hadde ganske enkelt gjort hele min tur umulig uten bruk av truger. Snødybden er ca 1 m i gjennomsnitt. Det flater ut og jeg står snart foran Sellanrå th. Her har jeg ganske enkelt ikke vært tidligere.

Sellanrå th

Det er praktfullt sted og jeg blir stående og gape mens jeg tar inn den flotte utsikten vestover mot Øyungen og Kobberhaugene.

Utsyn fra Sellanrå th

Her har det vært mer ferdsel og det er igjen greit å ta seg frem på mer hardtrampet snøunderlag.
Blåstien følger i hovedsak rødstien. Min ferd går videre til Mellomkollen via Tømte gård, men jeg unner meg en tur ned til Tømtehyttene-et sted jeg heller ikke har vært før.

Tømtehyttene

Her det åpenbart noen som har tatt seg opp og nyter tilværelsen. Herregud for en herlig dag. Det er sublimt å være ute i skogen på slike dager. Jeg løper tilbake og bratt ned til stidelet nede i skaret.

Stidelet opp til Tømte

Jeg skal i motsatt retning av bildet-mot Tømte gård. Jeg ser stadig skispor, men treffer ingen skiløpere. Selv om det er rikelig med snø er underlaget krevende i skogen med mye bøss.
Stien er god å løpe på mot Tømte gård.

God sti mot Tømte gård

Jeg ankommer ikke lenge etter Tømte gård-som ligger ca 4,5 km fra Movatn.

Tømte gård, 495 moh

Jeg er spent på om det er farbart på stien mot Mellomkollen og det viser seg å være et greit tråkk oppover. Det er like spennende hver gang jeg er ute i skogen og se om jeg kan se eller oppleve tegn på liv. Det tar ikke lang tid før jeg kommer over synlige tegn på at Nordmarkas konge trives i området mot Mellomkollen. Avføringen er ikke gammel.

Avføring etter elg

Som oss andre er elgen klok nok til å holde seg på stier for å bruke minst mulig krefter i en krevende vinterperiode. Jeg tar meg frem videre oppover. Tråkket er stort sett greit å følge. Snart er jeg ved toppunktet.

Mellomkollen, 537 moh

Selve toppunktet er en anomym, liten høyde i terrenget. Sommerstien går tvers over, men "tråkket" går rundt. Jeg fortsetter videre til ett av dagens høydepunkt-utsiktspunktet til Mellomkollen som ligger noen hundre meter lenger syd.

Stidelet til utsiktspunktet

Over en snødekket myr-det er forferdelig vått her andre tider av året-og så er jeg fremme ved utsiktspunktet. Belønningen er som alltid en sublim utsikt mot Maridalen, Oslo og sjøen utenfor Oslo.
Det er egentlig bare Gaupekollen som kommer opp med noe tilsvarende.

Utsyn fra Mellomkollen

Jeg blir sittende og nyte utsynet sammen med en god, kopp kaffe. En omtenksom sjel har klargjort ved til senere ankomne på tur.

Fyringsved

Jeg er spent på fortsettelsen av turen. Det er to muligheter. Den første er på umerket sti over Midtkollen og frem til Gaupekollen. Den forutsetter at det er farbart på den umerkede stien. Alternativet er blåstien. Jeg tar meg ned til Bjørneputten. Det er såvidt det er mulig å ta seg frem, men du verden hvor flott det er her nede.

Bjørneputten

"Tråkket" går litt avvikende ift den umerkede sommerstien, men jeg er nødt til å følge det for i det hele tatt å ha mulighet til å ta meg frem med kun løpesko på beina. Etter Bjørneputten går det bratt opp på Midtkollen(det greieste er egentlig å gå rundt på nordsiden ved Bjørneputten).
Snart er jeg ved toppunktet til Midtkollen.

Ved Midtkollen

Det bærer stupbratt nedover og jeg har min fulle hyre med å holde meg på beina.

Ned fra Midtkollen

Jeg kommer levende ned :-) og en flott opplevelse rikere. Det flater ut nede og jeg skal videre frem gjennom skogen frem til et større myrparti før stien-eller, rettere tråkket-dreier først litt syd før det bærer bratt opp til Gaupekollen.

På vei mot Gaupekollen

Det er naturopplevelser verd å minnes lenge. Alt rundt meg er urørt av menneskehender og skogen lever sitt eget liv. Snart går det stupbratt opp mot Gaupekollen.

Tråkket mot Gaupekollen

Det er igjen helt avgjørende å vite hvor man er hen og skal hen. Kartet er til stor hjelp, men må kombineres med orienteringsegenskaper. Selv om jeg her vært her flere ganger i barmarkssesongen er det annerledes vinterstid. Snart er jeg på Gaupekollen og kan igjen nyte en flott utsikt mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Det er på tide å innta resten av nistematen-en bedre anledning får jeg ikke i dag. På min ferd gjennom Maridalsalpene har jeg vært ganske alene. Det er ypperlig. Jeg nyter stunden, maten, kaffen og utsynet. Det får ikke blitt mye bedre enn dette. Kroppen-som fortsatt er litt "råtten" fungerer relativt greit. Uken jeg er i ferd med å legge bak meg har vært den beste løpemessig på lenge-3 økter, 4,5t, 34 km og drøye 900 høydemeter smaker godt. Fremover blir det viktig å ikke øke for mye for fort. Da kommer sannsynligvis bare skadene igjen.
Etter pausen går det bare en vei-nedover. Jeg kaster et lengelsfullt blikk mot Syvputtmyra, men den får jeg ha til gode til en senere anledning.
Tråkket nedover er smalt, men greit å løpe på.

På vei ned fra Gaupekollen

Etterhver kommer jeg inn på en gammel tømmervei som ble bygget for å lette tilgangen ved uttak av tømmer i gamle tider. Veien står der ennå og må være et solid håndverk.

Tømmervei under snøtråkket

Informasjonsskilt ved Ramnagrø

Jeg ankommer Ramnagrø, fortsetter ned en kort bakke og skjærer ned til høyre på et tråkk som går ned til veien som kommer opp fra Mobekken. Den følger jeg til første vegdelet, tar til høyre, fortsetter litt opp og tar til venstre ned mot Vaggestein.

Første vegdele ovenfor Mobekken

Tråkket ned mot Vaggestein er nytt for meg. Etter en kort stigning, et flatt parti så går nedover en lang stund før jeg ankommer Vaggestein. Så er det en kort tur på asfalt før jeg tilbake igjen på parkeringsplassen på Skar igjen.
En fantastisk tur i flott skogsnatur under flotte forhold.