Maridalen Rundt

Mellomkollen, 537 moh

Tradisjoner er fint å ha. Det å løpe Maridalen rundt er kanskje i ferd med å bli det. Årets tur fant sted på samme dato som fjorårets:  Maridalen Rundt-2013
Selv om det var mye snø igjen i terrenget var det mindre totalt sett i år enn i fjor. Eksempelvis kunne vi løpe blant skiløpere mellom Sandermosen og Kjelsås i fjor, mens det i år var mer eller mindre bart.
Det var lenge siden jeg hadde vært i Maridalen og lengselen var stor. Sørmarka er grei nok, men Maridalen og Nordmarka stiller i en egen klasse.
Forholdene i dag var greie nok, men det var litt kjølig innledningsvis. Det retter seg med å være bevegelse hele tiden.

Starten ved Brekke

Min plan var som i fjor å løpe med Brekke som utgangspunkt, til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, over Kamphaug, forbi Fagervann, til Øyungen, rødstien til Tømte gård, opp til Mellomkollen, ned mot Mobekken, men over mot Snippen, Sandermosen, Kjelsås og retur til Brekke. En runde på ca 30 km og ca 1.000 høydemeter. Mao årets første, skikkelige løpetur med av litt lengde.

Mot Ullevålsæter

Sekken er på ryggen og det er litt uvant all den tid jeg løper altfor sjelden med sekk. Det er imidlertid nødvendig når mat og drikke skal medtas. Så er det viktig med disiplin ift matinntak-her må jeg sparke meg selv bak hele veien slik at jeg får i meg mat og drikke.
Terrenget er bart og fint innledningsvis, men snøen melder sin ankomst mer og mer etterhvert som jeg beveger med oppover mot Ullevålsæter.

Snø på stien mot Ullevålsæter

Jeg koser meg glugg ihjel på vei oppover i skogen. Det er altfor lenge siden jeg var her sist og det er mange, gode minner fra uttallige løpeturer her. Snart er jeg fremme på grusvegen som går til Ullevålsæter. Her er det lite som minner om skiløype.

"Skiløype" rett før Store Åklungen

Min ferd går videre og jeg skjærer nedover mot Skjærsjødammen. Det blir et gledelig gjensyn.
Vannet er tappet mye ned og det har sammenheng med at man bygger ny rørgate for kraftstasjonen.

Skjærsjøen, 255 moh

I fjor var det fortsatt is på vannet. Jeg fyller på med mer mat mens jeg fortsetter videre over damkrona og frem til blåstien mot Kamphaug. Det blir mer snø, men den er hard og grei å trå på.
Vel fremme på Kamphaug kan jeg konstatere at også her er det mindre snø enn i fjor.

Kamphaug, stidele

Min ferd går videre i høyre billedkant over mot Fagervann. Etter en liten gjestevisitt av Sola er det nå mer disig, men det er fortsatt greit sikt. Jeg tar fatt på de voksne stigningene som skal ta meg over åsen til Øyungen. Rundemyra passeres etter en liten stund.

Rundemyra

I dette området finnes det mange fine, umerkede stier å løpe på, men først må snøen bort. Jeg tar meg videre oppover og innover i den tette skogen som er her oppe. Det er fortsatt mye snø her, men heldigvis er den hard slik at den bærer greit. Likevel er det myke partier innimellom.
Snart jeg ved nordenden av Fagervann, dette nydelige vannet dypt inne i skogen.

Fagervann, 416 moh

I fjor kom vi over isen fra mottsatt ende av bildet-det var ikke mulig i år. Etter mye stigning skal jeg nå ned til Øyungen-som også er et vakker vann og lettere tilgjengelig enn Fagervann.

Nedover mot Øyungen

I forkant av dagens løpetur har jeg lagt bak meg en litt roligere uke treningsmessig enn vanlig. Det skyldes en "vondte " i setepartiet av alle ting. Jeg merket noe som kjentes som begynnelsen på en strekk under en løpetur på tirsdag. Den har vært med meg helt frem til i dag. Sist gang jeg opplevde noe lignende var på høsten i 2010 når jeg løp Ultrabirken. Mer om det løpet her:
UltraBirken 2010

Det var en flott løype med start i Rena og mål på Lillehammer. I dag er begge deler i Lillehammer og det løpes en runde på snaufjellet. Etter min mening er derved løype-og løpet-langt mindre tiltrekkende. Vel nok om det..
Jeg ankommer Øyungen og her er det straks mer folksomt som ventet. Damkrona er også ombygget og løsningen er faktisk blitt bra.

Øyungdammen

Jeg løper over til østsiden og tar meg frem til rødstien som går mot Kalvsjøen. Brødskiva smaker godt når jeg tar fatt de seige stigningene mot Tømte gård. Det er en typisk rødsti med mye myr, men heldigvis er det endel snø igjen her inne.

Det er faktisk kun et drøyt år siden jeg var sist-da i februar. Da hadde jeg en av de fineste skiturene jeg noengang har hatt. Les mer om det her: Sublim kveldstur på ski
Det går oppover og bortover og snart møter jeg blåstien som kommer fra Liggeren gård. Jeg tar av mot Tømte gård.

Mot Tømte gård

Vel, det går oppover og snart jeg fremme på gårdstunet-en fredet plett.

Tømte gård

Det er ikke slutt på høydemetrene ennå. Mellomkollen befinner seg enda høyere opp en Tømte gård.
Stien starter like ved.

Stidele mot Mellomkollen

Mot Mellomkollen er det like mye snø som i fjor, men igjen er den fast og fin. Terrenget her inne er fabelaktig. Synd det er litt dårlig sikt her i dag.

Mot Mellomkollen

Selve toppunktet er anomymt beliggende litt inne i skogen og du må vite om det for å stedsbestemme det. Blåstien passerer rett over.

Mellomkollen, 537 moh

Godt å være tilbake igjen. Mesteparten av høydemetrene er derved unnagjort, ca halvparten av distansen med et tidsforbruk på 3t(jeg bruker 2t på neste halvpart). Jeg løper videre og frem til myra som ligger ved utsiktspunktet. Det er tett tåke og sikten er fraværende. Jeg løper derfor videre på blåstien som tar meg nedover mot Mobekken og Snippen. Mye nedfall av tre og snø gjør nedturen krevende, men spennende.

På vei ned fra Mellomkollen

Minnesmerket til Bernhar Herre passeres og jeg gjør som alltid holdt her.

Minnesmerket til Berhard Herre

Turen går videre nedover og underlaget er krevende, men givende. Godt at jeg skodde meg med Innov 212. De er knallgode hva angår feste til underlaget. Det blir mindre snø etterhvert og snart er jeg på vegen fra Mobekken og tar av mot Snippen i vegdelet.

Vegdele til Snippen

En kort stund går det oppover igjen og det er på tide med mer næring. Idag har jeg vært disiplinert og fulgt planen hva angår næringsinntak. Det gjør det lettere å ta seg frem etterhvert som timene blir flere. Kort etter møter jeg et rådyr som åpenbart foretrekker vegen fremfor terrenget. Det blir var meg og forsvinner raskt i skogen.
Så er det siste biten i skogen, litt opp og frem så er jeg ved bebyggelsen ovenfor Snippen. Det går nedover og så tar jeg fatt på sjarmøretappen-Greveveien og vegen fra Sandermosen til Kjelsås.

Greveveien

Også her var det snø i fjor, men nå er det mer eller mindre bart. Lenger nede stryker jeg inn i skogen igjen for å ta meg frem til Sandermosen stasjon via en snarveg. Kort etter passerer jeg bebyggelsen ved stasjonen og løper videre mot Kjelsås gjennom skogen.
Nå får jeg betalt for å ha vært disiplinert med næringsinntaket hele vegen. Det er en knapp time igjen og jeg løper hele vegen inn. I fjor var det mye tyngre pga slurv med næringsinntaket.
Maridalsvannet kommer til syne etterhvert og utsynene er slett ikke verst.

Maridalsvannet mot nord

Ifjor var det is på vannet. Nå er det isfritt. Snart er jeg ved nordenden og tar fatt på de siste bakken til Brekke hvor bilen venter meg. Jeg klokker inn rett i overkant av 5t etter å ha tilbakelagt rett i underkant av 30 km og 900 høydemeter i det som i ca 20 km av løypa må karakteriseres som krevende underlag. Det er på nivå med fjorårets prestasjon og det er godt å konstatere at formen er på samme nivå. Vondten i setepartiet plaget meg heller ikke.

Kveldstur over Slettåsen

Varden på Slettåsen

Jeg skriver altfor sjelden her, men jeg jobber reva av meg for tiden så da blir dette prioritert bort. Likevel får jeg trent-faktisk mer enn tidligere. Så mye at beina er stive blitt-så bra!. Fire styrkeøkter og 3 løpeøkter pr uke blir bra mengde for meg. Jeg trenger styrke for å løpe bra, men fordi jeg trente lite styrke i vinter kjører jeg på mye belastning før påske slik at jeg får et grunnlag å bygge videre på.
I dag prioriterte jeg en lengre løpetur i skogen fremfor jobbing og la turen over Slettåsen i Sørmarka-første turen her siden vintersolverv-snøen satte en effektiv stopper for løping en periode.
Min ferd går forbi hytta ved Elgsrudtjernet og innover her pågår forberedende arbeider til Follotunnelen.

Anleggsveg til Elgsrudtjernet

Fremskrittet har sin pris-i dette tilfellet ødelagt natur. Vel, jeg dreier inn i skogen lengre inne og tar fatt på stigningen oppover åsen.

Vel oppe begynner det å mørkne og det er underlig hvor krevende det er å løpe i tussmørket. Utsikten vestover er likevel flott.

Jeg koser meg og løper videre innover i skogen. Snart passerer jeg varden ved Slettåsen og setter kursen mer mot vest nedover til Gjeddetjernet. Vel nede kan jeg konstatere at det fortsatt er tegn til vinter her inne.

Gjeddetjernet med isflekker

Det er stille og rolig i skogen og stien går rundt tjernet og deretter videre innover i skogen til jeg møter vegen til Siggerud. Den følger jeg et stykke til jeg møter en grusveg som kommer fra Asurdalen. Partiet mot Asurdalen er nytt for meg, men det er fint her inne.

Vel fremme i Asurdalen ved vegdelet kan jeg løpe mer mot vest til Fløisbonn eller gjennom Asurdalen i nordlig retning. Jeg velger det siste og løper innover i dalen som får stadig lengre skygger. Neste gang jeg løper ut på denne tiden får jeg ta med hodelykten-det ble i overkant mørkt på slutten. Likevel, en flott tur og en fornøyd løper.

Fornøyd løper på Slettåsen

Nye tider

Langåsen i Sørmarka

Det er bare å bestemme seg og deretter gjøre det. Tanken er handlingens mor, men handlingen-det å gjøre det-skaper magi og endring. Handlingen gir nye referansepunkter som er fundamentet for videre utvikling. Denne uken besluttet jeg å innføre store endringer i treningsprogrammet for å komme tilbake til en modus som har gitt gode resultater tidligere. I korthet gjenomføres styrketreningen som en morgenøkt 4 ganger i uken hvorav to økter med basis og 2 økter med kjernetrening. Kvelden samme dag løper jeg. I tillegg har jeg to dager med 1 løpeøkt og en hviledag. Effekten? Mye mer overskudd på dagen, økt løpekapasitet sirkulasjonsmessig og noe, tunge bein naturlig nok. Totalt antall økter denne uken er 10-hvorav 6 er løpeøkter. Totalt 7,5t trening og 43,5 km løping-alt i terrenget. Hva i all verden er poenget med dette? Ganske enkelt et forsøk på å reetablere gammel løpekapasitet-jeg var i ferd med å gå "sur". Styrketreningen er fabelaktig til å gi overskudd jobbmessig. En halv time rett etter jeg står opp er bare supert.

Myrertjernet i Sørmarka

Dagen i dag ble også god med en kort langtur i Sørmarka. Gamle kjenninger som Langåsen, Taraldrudåsen og Doggebu var gode å komme tilbake til etter en kort vinterpause.

Taraldrudåsen

Jeg var ganske alene i skogen og det passer meg alltid utmerket. Stien over Langåsen er umerket og jeg liker å løpe fra nord til sør og dermed blir starten fra blåstien fra Elgsrudtjernet. Der er det rett ut i tett granskog, kryssing av bekken i dalbunnen og deretter over i ny tett granskog før det lysner mer etter som terrenget stiger på og furua overtar. Vel oppe er det bare lekkert å løpe nedover rabbene.

Langåsen..Yes!

Vel nede kommer jeg inn på rødstien fra Stallerud, følger den mot Asurdalen, men dreier nordover ut i terrenget igjen. Etter en stund kommer jeg ut i hogstfeltet og følger vegen opp til der blåstien krysser veien.

Øverst i Asurdalen

Jeg løper bratt opp og dreier sørover igjen langs Taraldrudåsen. Her er det herlig å løpe og jeg finner fort rytmen nedover blåstien. Lenger nede forlater jeg blåstien og følger en umerket sti ned til veien til Fløisbonn.

Taraldrudåsen

Jeg føler vegen mot Fløisbonn en liten bit, men tar av på en umerket sti som passerer Doggebu-en speiderhytta inne i skogen ovenfor Snipetjernet.

Doggebu

Stien fortsetter bak hytta nordover mot vegen fra Hellerasten til Myrertjernet. Utfordringen er at stien "forsvinner" når det gjenstår en en drøy halv km til grusvegen fra Hellerasten og det er et "grisete" terreng å navigere seg frem i. Jeg gjør et nytt forsøk på å finne en veg denne gangen. Høyden holdes så lenge som mulig all den tid terrenget på begge sider av ryggen stuper ned i forsenkninger som er mildt sagt fuktige. Jeg kommer ned til bekken jeg har krysset tidligere, krysser den og prøver å¨finne vegen videre i villnisset. Løsningen blir å dreie litt øst før jeg tar nordover igjen. Plutselig finner jeg en svak, gammel sti som åpenbart har vært benyttet tidligere. Den er nesten umerkelig, men det er en gammel sti. Så skimter jeg grusvegen fra Hellerasten og ankommer den kort tid etter. Jeg merker meg innslagspunktet fra vegen.

Nordover fra Doggebu

Lenger nord for Doggebu

Jeg følger vegen fra Hellerasten litt nordøstover før jeg dreier inn på en umerket sti som tar meg mot Bjørndalen igjen. Ikke lenge etter er jeg på rødstien mot Bjørndalen.

Mot Bjørndalen

Snart er løpeturen over. Flotte 2 timer i våryr skog.

Mot lysere tider

Sydlige deler av Grønliåsen i ettermiddag

Pussig vinter.. i treningsdagboka mi ser jeg at fra siste halvdel av januar til medio februar var det ski som var egnet fremkomstmiddel. De siste ukene har plussgradene overtatt bare avbrutt av en og annen krampetrekning fra "vinteren". Selv om jeg har mye natur i nabolaget savner jeg Maridalen. Likevel blir det slik at jeg trener ute i nærheten av der jeg bor. Lange dager på jobben gjør dette til en gunstig løsning. Så er det slik at både frekvens og lengde på treningsøkter reduseres vinterstid. Det burde ikke være slik, men for meg er det alltid slik. Viktig da iallefall å søke å opprettholde frekvensen-lengden kommer alltid greit når dagene blir stadig lysere. Skogen like ved her jeg bor begynner å bli bar i sydhellingene, men det er fortsatt et hardt lag i høyden og på nordsiden.

Parti fra nordsiden av Grønliåsen

Det går stier på kryss og tvers her slik at jeg kan løpe i alle mulige retninger i timesvis. Bra det, men jeg foretrekker å løpe en løype som ikke gjentar seg. Det fører til at jeg må løpe lengre turer-du verden hvor jeg gleder meg til Nordmarka blir snøfri igjen!

Fra skiløypa over Grønliåsen

Det begynte å bli en stund siden styrketrening var på programmet fast. Jeg bestemte meg derfor å innføre det igjen. Utfordringen min er å prioritere det inn tidsmessig. Jeg har trent på studio siden 2008, men her jeg bor er alternativene dårlige. Løsningen ble å kjøpe frivekter og trene basisøvelser hjemme. Noen tusenlapper ga meg det utstyret jeg trengte. Det gir høy grad av fleksibilitet og effektiv tidsbruk. 30 min hard trening gir godt utbytte og ingen tid går til spille i transport. Fremover kjører jeg 2 styrkeøkter og 3 løpeøkter ukentlig.

Mye jobbing gir lite muligheter til restitusjon og slik har det egentlig vært siden 2011. Løpingen for min del blir egentlig bare en effektiv treningsmetode og mulighet til å komme seg ut i naturen. Konkurranser har jeg hatt ambisjoner om å delta i, men det er en illusjon slik jeg prioriterer tiden min akkurat nå og vil komme til å gjøre det i overskuelig fremtid. 2010 får være et flott minne om en strålende sesong og så får jeg trene jevnt og trutt videre til jeg velger å prioritere annerledes om noen år. Utraløpene tar jeg på egenhånd når skogen er fri for snø igjen. Heldigvis kan det ikke være lenge til Nordmarka er farbar igjen-om drøye 2 mnd bør det være mulighter i den sydlige delen og 1 mnd senere bør de nordlige delene nærme seg farbar stand.

Pershusfjellet i sep-2013

Skiløping på dørstokken

Lysløypa mi

Det snør og med ett er lysløypa mi-den som ligger rett utenfor dørstokken-farbar med ski på beina.
Jeg kan ikke ha det bedre.. Heisen ned i boden, hente skiene, ut døra og 100 meter ned i bakken ligger skiløypa. Den går i en sløyfe inn i skogen og kommer ut i Prinsdalen og går tilbake igjen til Bjørndalen igjen gjennom skogen.
En herlig følelse å spenne på seg skiene og sette av gårde ut i skogen. For den som er sen står lyset på til 23. Godt å slippe å kjøre land og strand for å gå litt på ski.
Ute i terrenget her på Grønliåsen er det faktisk løpbart. Snødybden i terrenget er svært sparsom og på lørdag målte jeg bare ca 10 cm.

Kort vei ned til torva!

Herlig å løpe i skogen dels på hardstampet sti og snøpulse litt innimellom.

Fornøyd løper-med sko på beina!

Jeg løper litt på kryss og tverrs som jeg liker og får snart fint utsyn mot Nesodden og Bunnefjorden.

Tilbake igjen i kveld klokker jeg inn på litt over 1t etter å ha tilbakelagt drøye 11 km. Skiløping er fabelaktig trening og herlig å drive på med etter en lang og stillesittende dag på jobben.

Fornøyd Skiløper

Vinter, vinter, vinter!

På vei mot Skillingsdalen i Lillomarka

Endelig er det blitt vinter også her. Selv om jeg "tjuvstartet" litt før jul var det begrenset hvor langt jeg fikk gått på ski. Jeg liker lange skiturer, gjennom marka fra nord til sør og på et greit føre.
Alt var klargjort lørdag kveld så i dag tidlig var det bare å hente ski og staver i boden før jeg satte kursen til Kjelsås som var utgangspunkt og endepunkt for dagens skitur.
Den ville ta meg først til Movatn, opp til Finntjern rett øst for Tømte og deretter til Holmetjern-dette mystiske tjernet som ligger dypt inne i marka og som utgjør endepunktet for skisporet fra Movatn/Fløyta. Deretter tilbake igjen samme vei. Jeg ville ha meg en skikkelig langtur og føremeldingene var positive.
Starten fra Kjelsås gikk noe senere enn planlagt, men likevel tidlig nok til at jeg fikk parkering helt ved startpunktet.
Det var ikke plagsomt mange i løypa når jeg satte kursen nordover ved 9-tiden og de som var der spredde seg relativt raskt slik at jeg fikk ønsket alenetid-det er best slik.
Østsiden av Maridalsvannet byr på flotte utsyn mot Maridalen og Maridalsalpene.

Maridalsalpene i de fjerne

Bak den ansamlingen av fjell i det fjerne ville dagens tur ta meg og faktisk enda et stykke lenger nord. Først skulle imidlertid Lillomarka forseres. "Sporene" frem til Movatn var sånn der, men det er ikke sporsetteren sin feil. Det er simpelthen for lite snø til å sette skikkelige spor og den snøen som er der er litt løs i fisken. Klokt da å starte tidlig mens det fortsatt er noe å gå i før storinnrykket kommer senere på dagen.

Javisst-det er skispor!

Lillomarka er en velsignet plass på jorden. Jeg har løpt svært mye her, men dessverre er det en stund siden jeg var her sist. Siden flyttingen til Bjørndal tidligere i år har jeg faktisk ikke vært her. Godt da å være tilbake igjen. Jeg passerer Monsetangen og tar fatt på de seige bakkene til Slåttebråten.
Teknikken sitter relativt bra og selv om underlaget er litt under pari går det greit fremover. Med greit mener jeg et tempo på 6. Målsettingen med økten er en lang tur med lav intensitet-ultratrening. Så er skiløping uovertruffent all den tid jeg får styrketrening med på kjøpet.
Det flater ut jeg setter litt mer fart på mot Sandermosen. Stidelet som skal ta meg opp til Skillingsdalen er snart der og så bærer det oppover igjen. Vel opp ser jeg faktisk spor mot Sinober i stidelet og fristes, men holder meg til planen. Bakken ned til Snippen er lang og det er frydefullt å suse nedover i toppfart. Egentlig underlig hvor raskt det går å tilvenne seg fart. Når jeg tok opp skiløping igjen for 4 år siden var jeg svært skeptisk ved nedkjøringer, men det rettet seg relativt raskt til det motsatte. Likevel er det enkelte bakker-særlig i terrengløyper-som krever ekstra oppmerksomhet.
Movatn dukker opp og jeg ser frem til å komme på nordsiden i forventning av bedre løyper.

Søndre Movatn

Det blir mer folksomt, men løypene blir også bedre. Foran meg ligger noen voksne stigninger som skal ta meg opp til Finntjern. Etter at veien til Ørfiske krysses blir underlaget bra. Det snør lett og det gjør det også bedre. Jeg finner meg til rette i bakkene og koser meg på vei oppover.

Lykkelig skiløper

Granene er snøtunge, det er godt med snø i sporet, jeg har spikerfeste på vei oppover-kan man bedre ha det? Nei, i øyeblikket er det sublimt. Snart passerer jeg vegen opp til Tømte. Det er brøytet fra Gåslungen slik at vegstumpen frem til løypa videre til Holmetjern egentlig ikke er brukbar. Jeg tar meg likevel frem, men noterer for tilbaketuren at det går en parallell terrengløype. Partiet fra der løypa begynner til Holmetjern er et vakkert stykke skispor. Jeg koser meg som bare det på vei innover.

På vei mot Holmetjern

Jeg passerer stidele til Gørja, men der er det ikke satt spor ennå. Så bærer det nedover nord for Langedalskollen til Fløyta. Utforkjøringene er friske og farten blir ekstra god når anledningen til å skøyte byr seg-egentlig rart hvor mye fart det er mulig å få med skøyting.
Vel nede i bunn venter en lang stigning til endepunktet ved Holmetjern. På veien opp passerer jeg stidelet til terrengløypa som går til Delebekken og Gørja. Her ser det faktisk ut som denne er benyttet.
Vel, jeg tar meg frem de siste metrene og gjør holdt ved vannkanten av Holmetjern.

Holmetjern

18,6 km og drøye 560 høydemeter fra Kjelsås er dette faktisk en fin skitur. Jeg klokket inn på litt over 2t og det er på tide med en matbit mens jeg nyter utsynet over dette vakre vannet. For noen år siden gikk jeg faktisk en runde på vannet med det for øyet å sjekke om det var en farbar veg videre på nordvestsiden ned til Gørja. Jeg fant ingen da, men kanskje det finnes?
Det smaker med en kaffetår og noen skive brød, men rasten blir kort-det blir for kaldt når en står stille. Jeg tar fatt på turen til Kjelsås igjen og nyter de friske nedkjøringene til Fløyta. I bunn av bakken må jeg permittere skihanskene(de er simpelthen blitt for kalde). Frem kommer noen gode og varme votter som blir gode følgesvenner på resten av turen. Jeg kjenner lengden av turen litt i beina og er glad når stigningene nord for Langdedalskollen er over. Snart står jeg ved Finntjern.

Finntjern

Like etter er jeg på vei nedover til Movatn igjen og fryder meg over lange nedkjøringer som gir anledning til stor fart. Ved Movatn er "stor innrykket" på plass og det er folksomt i løypene på resten av turen frem til Kjelsås. En kaffetår blir det tid til ovenfor Skillingsdalen og så bærer det videre nedover. Beina begynner å bli litt kjørte og jeg går på trynet nedenfor Slåttebråten, men er raskt på beina igjen-heldigvis er det bare snø og da er det egentlig bare litt morsomt. Triptelleren passerer 35 km og jeg føler meg fortsatt fin til tross for litt kjørte bein. Vel fremme på Kjelsås er det bare å glede seg over en flott skitur. Jeg håper inderlig vi nå har fått vinter. Neste helg er det kanskje mulig å ta seg gjennom hele marka? Turen i dag var en fin erstatning med knappe 38 km og knappe 900 høydemeter på drøye 4t. En god start på vinteren!

Vinterløping

Vintersolverv-Sørmarka

"Vinteren" gir så langt gode muligheter for løping i terrenget i lavlandet. Jeg griper muligheten begjærlig, men savner også muligheter for skiløping i nærområdet. En krevende jobbhverdag medfører at jeg bruker mulighetene for trening i nærområdet. Godt da at Sørmarka ligger like ved dørstokken og jeg er nærmeste nabo til en flott åsrygg-Grønliåsen-som strekker seg såvidt over i Akershus. Selv om jeg har løpt på åsen mange ganger slutter jeg aldri å bli forundret over hvor mange stier som finnes her.

Stemningsbilde fra Grønliåsen

Favorittvarianten min hva angår løpeturer er å bestemme løypa underveis. Forleden dag ble jeg lei av stier og strøk rett oppover i lyngen til toppen av åsen. Fantastisk god styrketrening og bakse oppover i ulendt terreng med solid innslag av lyng og sleip ur. Vel oppe er det rett ned på andre siden og nordover igjen før jeg stuper inn i mørke skogen og tar meg opp igjen til åsryggen igjen. Her må klatreferdighetene tas i bruk. Ryggen krysses før jeg løper kjapt videre nedover i stupbratt terreng som avsluttes helt nederst med litt klatring igjen. Hvem har bestemt at løping kun skal bestå av forutsigbart underlag? Du verden hvor moro det er å prøve helt nye varianter.

Fra Grønliåsen

På en annen løpetur hadde jeg en bestemt oppfatning av hvor jeg befant meg og var på vei hen. Stor var overraskelsen når jeg etterhvert kom over i ett område på åsen jeg ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Nye stier dukket opp og jeg måtte ta i bruk det lille jeg har av orienteringsferdigheter for å navigere meg inn på trygg grunn igjen-utrolig morsomt.

Ellers er det ikke til å komme bort i fra at det er mørkt om dagen. Akkurat nå er det også vått, men likevel fint. Godt å løpe langs stier jeg har løpt på en del ganger på dagtid. Stedssansen sikrer at jeg løper riktig også å skumring og tett mørke. Skogen blir veldig annerledes i mørke og spennende.
I kveld løp jeg inn helt nederst på åsryggen og fulgte blåstien et stykke oppover. Rett før jeg krysser lysløypa blir jeg var en bevegelse på venstre side. Et rådyr var på vei nedover på kryssende kurs og jeg har blitt enda en naturopplevelse rikere.