Øyungen rundt

Undertegnede ved idylliske Øyungen

Er det mulig å finne en mer perfekt terrengløype enn den som går rundt Øyungen? Det er det sikkert, men jeg vet ikke om noen på stående fot. Kravet til god teknikk er stort dersom du skal frem uten å bruke for mye energi og med greit tempo. En blanding av røtter, glatte svaberg, myr, fine stier og litt grus. Jin og jeg løp sammen igjen som vanlig på tirsdager. Det ble en fin tur på en varm, men fuktig kveld. Vi fikk begge stadig gode eksempler på at en egenskap er den viktigste av alle når det gjelder løpesko til terrenget-gripeevnen. Jin bruker Salomon og de er mildt sagt elendige. Der er vi begge enige. I dag var Jin uheldig igjen og fikk et fall. Skoene må ta noe av skylden for det. Heldigvis gikk det bra og det er det viktigste av alt. Selv bruker jeg Innovate. Lette med utmerket gripeevne.
Det skal svært mye til før jeg opplever problemer med festet.

Turen vår gikk opp fra Skar. Først bratt opp fra parkeringsplassen og deretter jevnt stigende frem mot stidelet ned fra Fagervann. På veien opp er det fint utsyn mot Maridalsalpene.

Maridalsalpene

Snart er vi ved stidelet og vi tar til høyre nedover mot Øyungsdammen. Det er lett å løpe nedover og vi er fremme ved stidelet til Gåslungen kort etter.

Stidele mot Gåslungen

Turen går videre langs vestbredden av Øyngen-vi løper mer eller mindre langs vannkanten på svabergene-nydelig. Vi passerere noen tålmodige sportsfiskere og jeg forhører meg om fiskelykken som dessverre har vært dårlig i dag. Humøret er imidlertid godt og det er det viktigste :-)
Det er nydelig langs vannbredden.

Vestbredden av Øyungen

Humør er det viktig å beholde når fotfestet glipper som Jin var utsatt for. Jin er like blid for det, men Salamon-skoene er definitivt på vei ut slik jeg forstår det :-)

Godt med tilgang på vann når beina skal rengjøres etter et fall

 Vi treffer på noen andre løpere som kanskje er ute og trener til Halvtraveren som går i denne traseen. Jeg finner et gammel retningsskilt for løpet som noen idioter har plassert med pilen ut i ingenmannsland. Skiltet får en ublid skjebne av oss før løpeturen fortsetter.
Vi er snart fremme på grusvegen og følger denne forbi idylliske Gåslungen og frem til Liggeren gård.
Det er to fornøyde løpere som kan ankomme Liggeren gård.

Jin ved Liggeren gård

Undertegnede ved Liggeren gård

Raudløkollen

Liggeren Gård er en perle og byr i tillegg på god utsikt sørover. Vi ser bl.a. Raudløkkollen i det fjerne.
Vi tar fatt på østsiden av Øyungen og denne delen er langt mer løpbar med fine stier. Det er herlig å kjenne et kroppen fungerer sånn noenlunde og etterhvert kjenne at teknikken sitter sånn der. Snart er vi fremme ved den uferdige damkronen ved Øyungen.

Øyungsdammen

Resten av løpeturen går på grus nedover på østsiden av Skarselva og frem til bilen ved Skar leir.
GPS-klokka ble hjemme idag, men løpeturen var ca 10 km og foregikk over et tidsrom på ca 1,5 med anslått antall høydemeter til 250.

Kjært gjensyn med Bjørnsjøhelvete

Broen over Bjørnsjøhelvete

En fin sommerdag til løping i skogen. Jeg bestemte meg relativt tidlig for å oppsøke steder jeg ikke har vært på en stund. Variasjon er livets krydder. Bilen ble parkert rett ovenfor Hammeren og jeg stakk til skogs på skiløypa mot Hammeren. Den løper sammen med blåstien etter 1 km omtrent samtidig med at stigningene begynner oppover Kamphaugåsen.
Starten er lovende med frodig forlokkende skog.

Starten på Hammeren

Det er godt å løpe oppover og innover. Jeg var usikker på begge føttene ift skaden jeg har slitt med. Etter en økt på romaskinen i går har jeg kjent murring og vridd hodet for analysere nærmere hva den egentlige årsaken kan være til skaden. Jeg har en sterkt mistanke om at de nye innleggssålene jeg fikk laget nettopp som erstatning for de gamle er synderne. Intet av andre forhold i den aktuelle perioden er endret med unntak av det. Det rare er at de nye innleggssålene er laget med grunnlag i samme former som de gamle. Likevel måtte jeg inn etter 1 uke etter at jeg tok dem i bruk for å korrigere pga belastningsskade rett fremfor hælen. Jeg kommer til å reklamere på de nye sålene.
Vel, de gamle er tatt i bruk og de nye får hvile i fred. De kommer aldri til å ligge under mine fotblad igjen. De har ødelagt hele sesongen min.
Trøsten i dag var at føttene fungerte godt og skogen viste seg fra en flott side. Stien mot Kamphaug er idyllisk om litt våt etter mye regnvær.

På min oppover kommer jeg i prat med en gammel orienteringsløper som er lommekjent i området. Han har tilbragt hele dagen i området og har med 1kg med multer i sekken. Vi skiller lag etter en hyggelig prat. Kort etter er jeg ved stidele ved Kamphaug.

Mange valg v/Kamphaug

Etter en liten pust i bakken på de gamle gårdstuftene setter jeg kursen mot Storhaug og Bjørnsjøhelvete. Det er et herlig terreng med mye furuskog. Det gir mer åpenhet enn ved stort innslag av gran.

Mot Storhaug

Det er godt å løpe og jeg kjenner intet til skaden i føttene. Jeg prøver å finne flyten og leter hele veien etter gode linjer å løpe i terrenget. Kunsten er å løpe med minst mulig bruk av energi. Da nytter det ikke å hoppe fra stein til stein, men finne gode løpelinjer. Sist gang jeg var her(mars) var det fortsatt snø etter vinteren-som var kort. Da var det kun 4 mnd siden jeg var der før vinteren. Snart hører jeg lyden av tung pust fra syklister som jobber seg opp kneika fra Skjærsjøen og snart står jeg ved Nordmarksveien.

Kryssing ved Nordmarksveien

Da har jeg løpt langs Gamle Nordmarksvei fra Kamphaug. Det kan anbefales. Vel, jeg fikk bestemt meg ift veivalget en stund tidligere. Turen går til Bjørnsjøhelvete. Det er en god stund siden jeg har vært der-ca 1 år og bakgrunnen for min gjenvisitt er flere. Først fordi det er et fascinerende sted, videre fordi jeg ønsker å utforske den andre siden litt og endelig fordi det er mulig det igjen blir en post under årets NUC.
Jeg krysser veien og løper oppover mot Storhaug. Det er nydelig terreng og det er ikke bare jeg som setter pris på det. Det er stadig etterlatenskaper etter elg å se her. Rett før blåstien til Bjørnholt kommer ut i åpen terreng tar vi av ned til venstre i en dump.

Starten på nedstigningen til Bjørnsjøhelvete

Det er mye undervegetasjon denne tiden av året, men det er mulig å finne stien-som åpenbart er svært lite i bruk. Det går først rett nedover og så dreier stien til venstre og videre ned- og bortover. Etter noen hundre meter åpenbarer hengebroen seg plutselig.

Broen over Bjørnsjøhelvete

Stemplingsposten vil bli plassert på andre siden av broen og deltakerne må løpe over broen og tilbake igjen etter stempling.

Utsyn fra motsatt side av broen hvor posten vil bli plassert

Før lastebilen og veien i Nordmarka kom, ble tømmeret fløtet på vannveiene-også fra Bjørnsjøen og ned til Skjærsjøen gjennom Bjørnsjøhelvete. Det er ufattelig at det er mulig å få transportert tømmerstokker ned det trange gjelet.

Bjørnsjøhelvete

Sidene er stupbratte og jeg skjønner ikke umiddelbart hvordan de evnet å løse opp i vaser og lignende. Broen befinner seg 15-20 meter over vannet, svaier godt, men virker trygg.

Høyt ned til frådende vannmasser

Det er herlig og fascinerende sted. Broen ble bygget for å gi linjebyggerne av høyspentledningen en mulighet til å krysse Bjørnsjøhelvete på effektivt vis. Stien på andre siden er nesten ikke eksisterende og ender opp i linjegaten. Det eneste jeg får ut av det er å fråtse i flotte blåbær :-)
Jeg returnerer og tar fatt på oppstigningen. Det er morsomt å bevege seg på stien oppover som åpenbart er svært lite brukt.

På vei opp fra Bjørnsjøhelvete

Snart er jeg opp og løper tilbake til Nordmarksveien. Den følger jeg ned til Skjærsjøen. Som alltid er sjøen et vakkert sted.

Vakre Skjærsjøen

Det er også dyreliv å se langs sjøen. Andemor med ungene fra årets kull titter litt ubesværet på meg, men finner det trygt å få litt avstand til meg idet jeg løper langs bredden.

Andemor med sine små ved Skjærsjøen

Jeg løper videre ned til Hammeren og nyter et fint utsyn over Maridalsvannet og Kjelsås før jeg avslutter en sublim løpetur ved bilen.

Maridalsvannet med Kjelsås i bakgrunnen

Travers i Maridalsalpene med Jin

Utsyn fra Gaupekollen

Tid for en real løpetur igjen..endelig! Jin var god løpekompis gjennom en flott tur på tvers av Maridalsalpene.

Jin ved Mellomkollen

Vi løper i terrenget hver tirsdag kveld og denne gangen gikk turen til indrefileten i Maridalen. Start fra Movatn, opp til Tømte gård og videre til Mellomkollen. Deretter i terrenget forbi Midtkollen til Gaupekollen. Videre ned til Ramngrø og ned og frem til Movatn.
Vi parkerte bilen på Movatn og løp et lite stykke på grus før veien gikk ut i terrenget og mot Tømte. Sommerkvelden var fin med ca 17+ og stille. Underlaget var godt og ikke for vått. Min løpeform er rusten etter skaden i foten, men det retter seg etterhvert som frekvens og mengde øker.
Stien mot Tømte er fin å løpe på enda det er en kombinert gang- og skiløype. Snart er vi ved grusvegen og følger den de siste km mot Tømte gård.
Vi treffer ikke et eneste menneske ute og det er egentlig rart på en så fin kveld som denne. Klatringen er ikke over ved Tømte gård-vi skal enda opp drøye 100 m til Mellomkollen.
Selve høydepunktet er anonymt inne i skogen og vi fortsetter ut til utsiktspunktet en kort bit etter.
Utsikten mot Oslo og Maridalen er fantastisk. Den overgås kanskje bare av den fra Gaupekollen.

Utstyn fra Mellomkollen

Turen videre går langs en umerket sti på tvers av Maridalsalpene. Det går bratt ned til Bjørneputten-et idyllisk sted på stien mot Midtkollen.

Bjørneputten

Stien går bratt opp bak Midtkollen og deretter ned like bratt før den fortsetter over et myrområde. Det er veldig teknisk krevende stiløping og jeg trives som fisken i vannet etter å ha løpt veldig mye i terrenget. Jin sliter mer i terrenget, men er langt bedre på veg og god sti.
Det er vakker natur og vi får stadig gode utsyn mot Maridalen langt der nede. Snart er vi ved oppstigningen mot Gaupekollen og til tross for krevende løyper er dette det beste terrenget i Maridalen,

På vei mot Gaupekollen

Snart er vi oppe og kan nyte den fantastiske utsikten fra Gaupekollens utsiktspunkt(selve toppen er lengre bak)

Utsyn fra Gaupekollen

Vi nyter utsikten og fortsetter deretter nedover og nedover langs først en krevende sti og deretter en gammel, smal tømmerveg. Det er episk å løpe nedover og nedover og nedover... Bare å trøkke på. Jeg kjenner litt småsmerter i høyrefoten helt nederst og det er en grei tilbakemelding. Når helningen avtar forsvinner smertene. Vi finner snart blåstien etter å ha orientert ved hjelp av stedssansen og tar fatt på den siste biten mot Movatn. Jeg er veldig fornøyd etter en av de fineste turene i terrenget jeg kan minnes.

Undertegnede ved Mellomkollen

Kamphaug rundt med Jin

Utsyn fra Kamphaug mot Oslofjorden langt der nede..

Da var det ut i terrenget med løpesko på beina igjen. Jeg har vært flink og syklet mye for å spare høyrefoten og gi fettputa en sjanse til å hele seg. Det viste seg å være klokt. I kveld var foten fin igjen-mye bedre enn for 1,5 uke siden. Likevel, det blir moderat og gradvis økning ift omfang fremover. Jeg er ikke interessert i flere skadeavbrekk. Dette kostet meg 1 mnd og da har jeg vært heldig. Jeg hadde gleden av å ha selskap i kveld. Jin og jeg løp Kamphaug rundt sammen. Parkering på Hønefoten, opp til Fagervann, over Kamphaugåsen og frem til tuftene på Kamphaug. Deretter ned til Hønefoten og bilen igjen.
Turen opp til Fagervann gikk på umerket sti. Den stien har jeg siklet på lenge og for 2 uker siden tok jeg den på nedtur. I kveld løp vi opp. Flott furuskog og jevnt stigende hele tiden-nydelig sti:-)
Et stykke opp i bakken traff vi på 3 syklister på vei ned. Herlig å sykle ned på den kremstien. Det må jeg gjøre en gang senere.
Snart er vi på blåstien igjen, deretter over myrflatene og ned til Fagervann. Det er bløtt ute, men v står snart ved nordenden av Fagervann. Her er det stille og fredfullt.

Fagervann

Løpeturen fortsetter videre over Kamphaugåsen. Jin er sliten etter å ha deltatt på Swiss Iron Trail for noen dager siden. Jin forteller om et dårlig organisert og lite gjennomtenkt løp, men med en erfaring rikere. Det er flott ute i kveld. Solen titter nå og da frem gjennom våte trelegger og vi løper gjennom flott skogsnatur. Det får ikke blitt bedre enn dette. Tempoet er svært moderat, men det er et restitusjonsløp så det stemmer helt. Vi har likevel bra med høydemetre-300 på knappe 1 mil.
Kamphaug passeres og vi tar fatt på siste biten ned til Hønefoten.
Vi følger årets løype til NUC denne delen og tar av helt nederst der skiløypene deler seg.

NUC-løypa ned til venstre

Stien snevrer inn til et skar og stuper ned og videre frem i skogen. Det er bare å passere blant treleggene. Snart er det stupbratt ned til Hønefoten og bilen.
En flott løpetur i nydelig skog.

Tømterunden

Helvetesfoss

Tømterunden er et greit navn for løypa i kveld. Det har blitt noen runder i den løypa så langt i år. Jeg bruker en hybrid-Hard Rocx Cross Machine med 28 " hjul. Det er en herlig sykkel å ta seg frem på grusen med. I kveld var det vått ute. Det rant i alle retninger, men til alt hell var det oppholdsvær. Den første halvdelen går det jevnt oppover med den siste kneika fra Movatn og opp til toppunktet ved Tømte på ca 450 moh. Bakken fra Movatn og opp er lang og seig-4 km både med løpesko, med ski på beina og på sykkel. Det er bare å nyte og kaste lengselsfulle blikk mot Maridalsalpene i sørlig retning-de er ikke langt unna :-).
Fra toppunktet går det radig nedover. Deilig å suse nedover forbi Liggeren og Gåslungen. Rottungen ligger som en perle nede i en forsenkning i terrenget. Snart er jeg fremme ved vegdelet på Nordmarksveien og kan sette kursen mot Hammeren. Gjennomsnittsfarten er klart høyere nå enn første halvdel og jeg passerer snart Hammeren på min vei mot Kjelsås.
Kroppen fungerer relativt greit og jeg noterer at snittfarten er den samme nå som første gangen jeg gjennomførte økta i vår.

Tour de Maridalen

Vakre Maridalen

Vi er mange som setter seg på sykkelen på Brekke og sykler frem og tilbake til Skar. Egentlig en rar aktivitet, men det er en fin tur gjennom flotte Maridalen-dette herlige stedet rett utenfor bykjernen i Oslo.
Denne turen skjer utelukkende på landeveissykkelen. Det er morsomt å suse avsted i høy fart på asfalten. Innover veksler naturinntrykkene og Maridalsalpene vokser i størrelse.

Maridalsalpene ved avkjøringen til Hønefoten

Det er viktig å fokusere på arbeidsoppgavene ift treningsøkten og ikke bli opphengt i alle andre som passeres eller passerer. Det er varmt og godt ute i kveld-riktig en fin kveld på sykkel. Ved avkjøringen til Sørbråten er Maridalsalpene tydelige i horisonten.

Maridalsalpene ved avkjøringen  til Sørbråten

Det rykker kraftig i løpefoten når jeg ser alpene. Det er supert terreng å løpe i, men pt er høyrefoten fremdeles litt kranglete og derfor er syklene fine å ha-ingen ugrei belastning der ift skaden overhodet.
Snart er jeg fremme ved vendepunktet ved Skar leir. Der foregår rehabilitering av taket på en av bygningene og Sogn vgs har etablert seg der.

Skar leir med alpene i bakgrunnen

2 turer frem og tilbake blir en fin treningsøkt på landeveissykkelen for å bygge litt mer utholdenhetskapasitet på sykkelen.

Rundtur på sykkel og et møte med skogens konge

Vakre Bjørnsjøen

Nok en rundtur syd for Kikuttoppen med innhold av både trening og mer dramatiske elementer-sistnevnte av både svært gledelig og ikke fullt så gledelig art.
Sykkeløkten startet på Hammeren og fra der er det brutalt oppover til Ullevålsæter. Jeg tar av nedenfor siste bakken og følger veien videre inn mot Blankvannsbråten. Det er en fin kveld, men det blir gradvis mer skyer og litt regn. Jeg er snart ved veiskille til Blankvannsbråten.

Mot Blankvannsbråten opp til høyre

Vegen stiger jevnt og trutt og jeg er snart fremme ved trillestien. Blankvann er et flott vann som er vanskelig å få øye på i vegetasjonen, men jeg lykkes.

Flotte Blankvann

Det blir mest trilling, men jeg får syklet litt innimellom. Med stiv gaffel er det begrenset hva jeg våger. Jeg får et glim av Kobberhaughytta gjennom tett skog.

Kobberhaughytta i det fjerne

Jeg er snart fremme ved grusvegen til Kobberhaughytta og kan trøkke på igjen. Først nedover og så oppover de seige motbakkene til vannskillet mot Fyllingen. Rett der nedkjøringen til Fyllingen begynner nyter jeg som alltid utsikten mot dalen og Middagskollen.

Middagskollen

Jeg passerer Fyllingen og Kikuthytta og vurderer et kort øyeblikk om jeg skal ta turen over Bonnamyra, men ombestemmer meg og følger grusvegen. Det er klokt valg idet jeg rett etterpå får et flott møte med skogens konge som står i skogkanten og gir meg et kort blikk før han beveger seg grasiøst og lydløst inn i den tette skogen. Det hele skjer så fort at jeg ikke rekker å summe meg, men bare nyter øyeblikket. Slike opplevelser er verdt hele turen alene. Jeg når vegdelet, fortsetter mot Smalstrømsbakken og tar en kort pause ved Bjørnsjøen. Av en eller annen grunn klarer jeg å punktere der-ca 12 km fra Hammeren. Heldigvis har jeg slangen klar i sykkelveska og går i gang med å skifte.
Myggen-det er mange av dem-holder meg med selskap hele tiden og biter hissig. Jeg har hatt mer behagelige stunder, men jeg lykkes i mitt forehavende og tar fatt på Smalstrømsbakken-litt mer møkkete og med noen flere myggstikk enn før stansen.
Bjørnholt passeres og jeg er snart ved nedkjøringen til Skjærsjøen. Utsikten er betagende.

Det går raskt nedover og jeg fortsetter langs Skjærsjøen. Rett etter treffer jeg på gamle kjenninger som er ute og trener trekkhundene sine. Jeg legger meg godt ut til siden, slakker litt av og hilser.
Snart triller jeg hurtig nedover den siste bakken og er snart fremme ved bilen fornøyd etter en god sykkeløkt tross alt og en flott naturopplevelse rikere.

Undertegnede ved Bjørnsjøen