Maridalen Rundt

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalsvannet

Været var så som så og jeg var sliten etter en hard jobbeuke, men slikt glemmes når jeg sitter på bussen på vei til Hammeren-klar for enda en langtur i terrenget. Løpeturen i dag hadde som målsetting å logge siste del av Nordmarka Ultra Challenge(NUC) og ha en fin dag i skogen. Start fra Hammeren og til stidele på Kamphaug hvor GPS-loggingen til NUC startet. Videre over Kamphaug til Øyungen, Liggeren, Mellomkollen, Snippen-hvor loggingen til NUC ble avsluttet og  langs østsiden av Maridalsvannet til Kjelsås.
Jeg kom sent i gang, men hadde ikke planlagt en særlig lang tur. Planen var å ta toget ned fra Snippen, men terrenget viste seg å være krevende og tiden gikk fortere enn jeg trodde. På vei opp fra Hammeren merket jeg at kroppen fungerte relativt greit. Jeg er litt tung i kroppen, men det skyldes mye jobbing og mangel på friperioder. Himmelen var grå og våt på vei oppover, men humøret var bra. Stien opp mot Kamphaug er krevende. Jeg løper mer eller mindre i bekkefaret og den siste perioden med regn har gjort stien og terrenget svært fuktig. Skogen er fullt ut beskjeftiget med å kvitte seg med alt vannet.

Stidele ved Kamphaug-Mange muligheter :-)

1 km etter at jeg tok av Nordmarksveien (den nye) er jeg ved stidele på Kamphaug. Selve stedet Kamphaug er fraflyttet for lenge siden-bare hustuftene står igjen etter at bygningene brant ned til grunnen for ca 80 år siden. Etter en kort pust i bakken-stigningene var lange og seige-fortsetter jeg videre og starter GPS-loggingen av siste del av NUC-løypa. Partiet fra Kamphaug til Øyungen har jeg løpt mange ganger tidligere, men partiet fra Liggeren til Snippen er nytt. Det er svært fuktig og jeg arbeider meg tålmodig oppover stigningene forbi Stutehaugen. Skogen er flott å løpe i og jeg er snart fremme ved Fagervann. Vannet har fortjent navnet sitt. Det må være delig å nyte en kveldsstund ved vannkanten. Det må prøves en gang.

Fagervann, 416 m.o.h

Det bærer nedover-mot Øyungen som ligger på 283 m.o.h. Skogen åpner seg litt opp og en samling kråker holder et forferdelig lurveleven i skogen rett øst for meg. Kanskje det er rådsmøte?
Vel fremme ved Øyungen ser jeg at min medpassasjer på bussen innover i Maridalen har fått tatt i bruk fiskestangen sin. Forholdene må være nær perfekte i dag og  vi får håpe han har hellet med seg.

Dammen ved Øyungen

Øyungen er et idyllisk sted og i dag har flere slått seg ned langs vannet og på Storholmen. La oss håpe de får en fin kveld ved vannet. Ved Øyungen blir det stemplingspost for NUC. Fra stemplingsposten ved Kamphaug er det 3,4 km og 84 høydemeter.
Min ferd fortsetter langs østsiden av vannet mot Liggeren Gård. Terrenget er krevende, men er også naturskjønt til tross for skyer og regn. En bratt stigning etter nordsiden av vannet og jeg er ved Liggeren Gård. Stedet ser fraflyttet ut og noe av bygningsmassen står til nedfalls. Det er synd-det er et flott sted.

Liggeren Gård

Ferden fortsetter videre rett østover og stien stiger jevnt hele veien. Jeg skal opp på Mellomkollen som er neste sjekkpunkt på NUC og det er beliggende 200 meter høyere enn Liggeren Gård.
Terrenget er krevende, men etter en stund er jeg ved Tømte Gård. Herfra bærer det videre oppover og i sørlig retning. Stien er fin, men våt. Jeg er ganske alene i skogen, men dumper bort i noen fåmelte personer ved utsiktspunktet på Mellomkollen. Det trigonometriske høydepunktet lokaliserer jeg til tross for at det er dårlig merket på stedet.

Mellomkollen, 537 m.o.h

Et uspennende sted, men det retter seg kraftig når jeg avlegget utsiktspunktet på Mellomkollen-beliggende noen hundre meter lenger sydover. Utsynet mot Maridalen og Oslo er fantastisk som bildet innledningsvis i blogginnlegget etter fattig evne søker å vise. Avstanden fra Øyungen dam er 4,8 km og antall høydemetre er 270-det kjenner jeg i beina :-)
Jeg begynner nedstigningen til Snippen og terrenget blir med ett svært krevende. Tempoet må ned for å komme levende ned. Nedstigningen byr på flott natur-delvis urskogaktig og veldig frodig. Et stykke ned står det et minnesmerke over Bernhard Herre som på det stedet skiltet står led døden ved et vådeskudd. Bernhard Herre vandret mye i Nordmarka for drøyt 150 år siden og noen av hans erindringer kan leses i en utmerket bok.

Minnesmerke over Bernhard Herre

Etter en stund deler stien seg igjen og jeg fortsetter mot Snippen. Skogen viker snart for bebyggelsen og jeg befinner meg plutselig på veien til Movatn. En knapp km senere er jeg ved Snippen. Her gikk toget mitt for 40 minutter siden. Jeg avslutter GPS-loggingen for NUC ved stidele til Sinober rett nord for tunnelen.
Avstanden fra Mellomkollen er 4,4 km og antall høydemetre er 64.
Vel, neste tog går først om 1t og 20 min og jeg bestemmer meg for å løpe ned til Kjelsås for der å ta trikken ned til Storo. Turen videre går ned Greveveien og  langs østsiden av Maridalsvannet. Det har blitt endel høydemeter og terrenget har vært gjennomgående krevende og jeg merker belastningen når Kjelsås nærmer seg. Utsikten mot Mellomkollen rett før Kjelsås er flott.

Utsyn mot Mellomkollen

Solen har etterhvert kommet frem og været er bra når jeg ankommer Kjelsås etter nesten 25 km i terrenget.
Nordmarka Ultra Challenge har nå fått tillagt 12,6 km og 418 høydemeter. Totalt er det nå logget en distanse på 79,6 km og 2.393 høydemeter. Partiet fra Sinober fra stidelet nord for Snippen gjenstår. Det er ca 2,5 km og løpet blir derved ca 82 km og 2.500 høydemeter.

Lillomarka på langs

Utsikt fra Grefsenkollen mot Oslo by

Sol fra skyfri himmel og en utetemperatur som minner om sommer gjør det enda mer morsomt å løpe i skogen. Turen i dag gikk gjennom  Lillomarka og var delvis en fornøyelsestur og dels en rekognoseringstur for Nordmarka Ultra Challenge. Siste delen av løypa går fra Sinober til Grefsenkollen og i dag var det på tide å logge denne med GPS og samle inntrykk til en vurdering om dette faktisk skal bli siste etappen. Start på Movatn, så til Sinober, gjennom skogen til Linderudkollen, videre til Trollvann og så til Grefsenkollen.

Ormetjern

Toget bringer meg etter litt om og men til Movatn-dette herlige stedet som har vært utgangspunktet for mange fine turer både vinter- og sommerstid. Det er hele 9 dager siden jeg hadde løpesko på beina, men da løp jeg til gjengjeld langt-gjennom hele Nordmarka. I dag står Lillomarka for tur. Den er ca 25 % av lengden til Nordmarka, men full av flotte inntrykk i en natur som skiller seg ut ift Nordmarka. Jeg jobber meg tålmodig oppover stigningene fra Movatn , forbi Burås og frem til Ormetjern-et nydelig vann beliggende rett før Sinober. Jeg må alltid stoppe et kort øyeblikk her og nyte synet av det flotte vannet, så også i dag. Det frister med en dukkert, men det får bli litt senere i sommer.

Stidele ved Sinober

Kort tid etter er jeg på Sinober og tar en kort pust i bakken før turen går videre. Sinober blir siste stemplingspost før målgang på Grefsenkollen under Nordmarka Ultra Challenge. Jeg er spent på distansen til Grefsenkollen. Skiltet sier 13 km, men jeg synes det er litt i overkant. Turen går videre i flott terreng gjennom mektig skog. Etter et par km er jeg på turens høyeste punkt-rett sør for Granberget(ca 440 m.o.h.). Her er utsynet mot Nordmarka og Oslo fantastisk.

Utsyn mot Nordmarka fra Granberget

Kort etter bærer det ned i Grytedalen og gjennom åpen og fint skogsterreng. Mulighetene og kravet til orienteringsferdigheter øker dramatisk etterhvert som jeg nærmer meg Solemskogen. Her har jeg hatt utfordringer tidligere med å orientere meg, men følger nøye med og finner veien frem til Linderudkollen. Skiltingen og merkingen er mangelfull. Her må det åpenbart vurderes om det er påkrevd med suppleringer under løpet. Vel, jeg følger dels blåmerket og rødmerket løype frem til parkeringsplassen ved Linderudkollen. Her er det skiltet til Grefsenkollen.

Stien mot Grefsenkollen fra Linderudkollen

Stien er heldigvis godt merket og tar meg først opp og siden ned til sørenden av Langevann. Her går det rett opp til høybrekket før det går litt nedover til Trollvann. Et nydelig sted beliggende like ved Trollvannstua.

Trollvann, ca 320 m.o.h

Etter Trollvann skal jeg enda mer opp. Grefsenkollen er beliggende på 380 m.o.h og løypa går først rett opp en alpinbakke-flott trening som suger kraften ut av beina. Det er bare nyte-særlig slutten av bakken satt som et skudd. Jeg trekker pusten litt når det flater ut og tar fatt på den siste kneiken opp til Grefsenkollen. Merkingen er godt gjemt i skogholtet, men jeg finner veien. Etter ca 100 meter er jeg på toppen og kommer inn bak restauranten. Jeg løper på fremsiden for å nyte en av Oslo's fineste utsikter, men får sjokk når jeg ser hva som har skjedd og er i ferd med å skje med stedet opp på Oslo's tak. Her er det etablert en scene nedenfor bygningen og det er bygd ut en bardisk nedenfor terrassen. Det er også flere utbyggingsprosjekt på gang. Det fremstår som kvalmende og fremmedartet. Rasten nedenfor terrassen blir ikke lang.

Voldtekt av naturen ved Grefsenkollen

Lengden på etappen fra Sinober er 9.6 km og antall høydemeter er 215.
Jeg tar fatt på siste etappe som stort sett går nedover. Jeg skal hjem og det er ca 6,2 km lenger fremme og beliggende på 104 m.o.h.-276 meter under Grefsenkollen. Utsikten fra Grefsenkollveien er fortsatt flott og jeg får et nydelig glimt av Maridalsvannet og Nordmarka et stykke ned i veien.

Utsyn fra Grefsenkollveien mot Maridalsvannet

Etter en kort stund er jeg hjemme på Frydenberg og kan se tilbake på en fin tur gjennom Lillomarka.

Marka på langs og en ny smak av Nordmarka Ultra Challenge

På Kjerkeberget-Oslos høyest beliggende punkt.

En fantastisk dag i marka. Sol, + 25 grader og en innholdsrik løype. Turen gikk som vanlig til Grua med tog. Deretter med drosje til Mylla dam som var startstedet for dagens løype. KR-traseen ble fulgt ned til Katnosa dam. Deretter var det Nordmarka Ultra Challenge en god stund. Først fra Katnosa dam til Kjerkeberget og deretter til Sandungen og videre til Kikuttoppen. Turen videre innover gikk via Kikutstua og Nordmarksveien til Hammeren.

På fin sti kort før Gjerdingen

Til tross for et noe forsinket tog kom jeg greit frem til Grua. Jeg kom i prat med sjåføren som mente at utbyggingsplanene med 12 etasjers bygning på Bislingen var helt greit. "det var ingen som så det der oppe likevel". Et interessant argument. Vel vi skiltes som gode venner likevel og jeg var klar til innsats litt før 1030 ved Mylla dam. Mylla dam er et flott sted. Det har vært utgangspunktet for mange fine turer i marka både med ski og løpesko på beina. Jeg hadde flere målsettinger med dagens løpetur. En lang treningsøkt for å forberede kroppen og hodet på senere ultraløp, GPS-logge Nordmarka Ultra Challenge mellom Katnosa dam og Kikuttoppen(det manglende leddet nord for Kikuttoppen) og først og fremst ha en hyggelig dag i marka. Med unntak av en del firbente venner med ull var jeg ganske alene "nedover" mot Katnosa dam. Skjønt, nedover? Det er faktisk en god del høydemeter mellom Mylla dam og Katnosa dam-rett i voerkant av 300 for å være mer nøyaktig. Begynnelsen er imidlertid utmerket-en lang nedover bakke til Svartbekken på ca 3 km. Etter det er det slutt-det går oppover brått og brutalt. Jeg er med ett helt alene i skogen. Solen er god og varm når jeg jobber meg tålmodig oppover en lang bakke somm etterhvert flater ut og tar meg frem til nydelige Fjellsjøen. Jeg kan ikke huske at det var så flott her, men det er det. Etter dette beveger veien seg ubønnhørlig oppover før den brekker nedover igjen mot stidele til Gjerdingen. Gjerdingen er også et flott sted. Jeg husker ennå ankomsten til Gjerdingen under KR i fjor. Stedet var en perle og er det fortsatt. I dag bærer sjøen preg av markert nedtapping og skjemmes av det. Jeg tar meg likevel tid til en kort pause for å nyte utsikten mot Roensetra på østenden av sjøen.

Gjerdingen

Etter Gjerdingen bærer det oppover igjen. Det går mer eller mindre oppover i 2 km  frem til avkjøringen til Båhussætra. God trening å jobbe tålmodig opp lange og seige bakker. Etter vannskillet belønnes jeg med lange, slake nedoverbakker mot Katnosa. Jeg passerer Østbråtan som var stedet for en en pause og etterfylling av vann under KR i fjor. Under pausen ble jeg forbiløpt av den ene personen som tok meg igjen på siste strekket mellom Kringla og mål. Selv passerte jeg 3 stykker. Det er lite folk i skogen, men jeg treffer en hel gjeng som er på kanotur på Katnosa og som blir forbauset over å finne en løper langt inne i skogen. Kort etter er jeg ved avstikkeren til Katnosa dam. Hytta er populær og det er besøk også i dag. Jeg benytter meg av en av stedets bekvemmeligheter til et viktig ærend. På Katnosa dam blir det stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge.

Katnosa dam

Etter en liten pause er det på tide å logge neste del av Nordmarka Ultra Challenge. Første del går fra Katnosa dam til Kjerkeberget. Først ut på veien igjen og deretter et lite stykke på veien før jeg tar av ved ,et fra veien, nesten usynlig stidele. Det ligger noen hundre meter etter der skiløypa krysser veien. Jeg tar av og stien tråkler seg fram i et svært krevende terreng. Det er så og si umulig å ta seg frem på annen måte enn ved å gå. Skogen omslutter meg fullstendig og det er like vakkert som skremmende. Det er som å være i en helt annen verden. Stien er åpenbart lite bruk-de fleste tar vel veien og går glipp av mye flott natur. Jeg er på utkikk etter stidele til Kjerkeberget og finner det ca 2 km etter der jeg tok av fra veien.

Stidele til Kjerkeberget

Stien til Kjerkeberget er umerket, men stort sett tydelig der den snor seg jevnt, stigende oppover. Etter en avstand noe kortere enn antydet på skiltet er jeg fremme på Kjerkeberget. For et sted! Utsikten er fantastisk både sør og østover. Her er det på tide å nyte litt medbragt niste før turen går videre. På Kjerkeberget blir det stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge

Utsikt fra Kjerkeberget sørover

Det er nesten vanskelig å forlate stedet, men jeg må videre. Neste etappe er overkommelig-stort sett nedover til broen ved Sandungen. Stien er litt tvetydig og jeg ankommer gårdstunet på Sandungen Gård. Det er man i ferd med å slikke omfattende mengder med sol, men blir ikke fortørnet av å bli gjennomløpt av meg. Et lite stykke på grusveg og deretter på en flott kjerreveg så er jeg ved broen mellom vesle -og store Sandungen. Her blir det stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge.

Broen ved Sandungen

Det er på tide med litt etterfylling av vann og jeg får det jeg trenger av Store Sandungen. Turen går videre mot Kikuttoppen. Først følges skiløypa ca 2 km. Den er krevende nok i den forstand at det er tidvis bløtt og dårlig underlag, samt at det stiger bra på oppover. Moroa begynner først ved stidele før Skillebekkputten. Her er det ut i svært krevende terreng. Det er bløtt, dårlig underlag, svært tett og ulendt og det går rett opp. Dette partiet er blant de mest krevende langs hele løpet. Det overgås bare av partiet over Pershusfjellet. Det er vakker natur og det blir magisk når terrenget åpner seg mot Oppkuven og Langlivatnet. Det er klarvær og sol og utsynet er fantastisk.

Utsikt mot Langlivannet fra Porthøgda

Elgen trives godt også her. Jeg tenker at den liker stiene like godt som jeg. Avøringen er ikke fersk, men det er annen avføring som er det. Jeg klarer ikke helt å artsbestemme den, men det minner om hest. Hest? I dette terrenget? Det er imponerende. Etter en stund ser jeg dyrene. Det er 4 hester og 3 hunder. De kommer fra Sandungen. Jeg hilser og prater litt før ferden går videre. Kort etter er jeg ved stidele ut til Kikuttoppen og tar meg frem det siste stykket til toppen. Utsikten er minst like fin som for 2 uker siden.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjø og Bjørnholt

Det blir stemplingspost på Kikuttoppen for Nordmarka Ultra Challenge. Dermed er partiet fra Katnosa dam til Kikuttoppen også logget med GPS. Distansen er 12 km og antall høydemetre er 460. Løypa er da logget fra starten på Grua til Kamphaug. Distansen er 57,4 km og antall høydemetre er 1760. Det gjenstår å logge mellom Kapmhaug og Grefsenkollen. Jeg estimerer at løypa totalt sett vil passere 70 km med god margin og ende på ca 2.500 høydemeter.
Jeg bevilger meg en liten pust i bakken på Kikuttoppen før det bærer utfor til Fyllingen og deretter Kikutstua. Det er alltid godt med vaffel og i dag smaker det ekstra godt i den fine været. Mine venner på hestene er også ankommet og de forteller at de har hatt en fin tur over flere dager med start i Maridalen.
Jeg kjenner at det begynner å bli krevende å ta seg fremover og etter litt tankevirksomhet skjønner jeg hvorfor. Jeg har vært altfor lite flink til å ta til meg salt. I et slik vær er det ekstra viktig. Reste av løypa fra Kikutstua til Hammeren blir svært krevende-jeg skal aldri begi meg ut på slike turer uten potetgull :-)
For meg er det potegull som skal til.

Kikuttoppen fra Smalstrømsbakken

Jeg vekselvis går og løper. Det siste partiet fra Skjærsjødammen og ned til Hammeren blir svært krevende til tross for at det går nedover så og si hele tiden. Heldigvis bærer båten helt frem og jeg ankommer i tide til å vente tre kvarter på bussen. Været er imidlertid fortsatt fint så ventepausen går raskt.
Dette var en flott tur og den ga meg mange gode impulser til videre  treningsarbeide. Kropp og føtter fungerte bra. Jeg kjenner ingen ting til tidligere skader i hverken lår, kne eller fot. Jeg tenker at det store omfanget av terrengløping har bidratt godt til en slik utvikling. Asfalt styrer jeg klar i mest mulig grad-det er forresten heller ikke noen glede på asfalt med unntak av at det går fort.

Gjennom skogen fra Movatn

Mot Snippen

Sommer i luften og d et er godt etter noen kalde og delvis våte dager. Da kribler det i beina og etter en dags stillesittende arbeide er det ekstra godt å røre seg. Langturen sist lørdag sitter litt i kroppen, men det at jeg er litt sliten skyldes mer mye jobbing dette året. Det er viktigere enn noensinne med tilstrekkelig søvn, et sunt kosthold og nok, fysisk trening. Det siste har blitt redusert i omfang grunnet omfattende reiseaktivitet. Jeg må finne løsninger som sikrer et tilfredstillende aktivitetsnivå. Vel, nok om det.

Tunnelen rett før Snippen

Maridalsvannet

Kvelden i dag var ekstra fin til tross for litt hard vind-jeg merket lite til vinden inne i skogen. Hele løypa fra Movatn til Kjelsås er velsignet stille og lite beferdet. Omveien mot Sinober fra veidele rett før Snippen gjør det enda roligere. Etter litt klatring er jeg oppe såvidt over 300 m.o.h. og kan løpe "nedover" igjen. Det er bare å sette foten foran den andre så beveger jeg meg fremover. Deretter bærer videre sør gjennom skogen. Kroppen føles tung og det er ingen lett affære å få den til å bevege seg fremover. Det jeg behøver fremover treningsmessig er mye rolig mengdetrening. Jeg trenger 2-3 mnd med basis trening før jeg kan tenke på å bygge spesifikk utholdenhet. Noe løp som skal resultere i et bra resultat er jeg ikke klar for før om 4-5 mnd. Dvs i slutten av september. Jeg er usikker på om jeg løper i Tyskland om 1 mnd. Det betinger at jeg får trent mye mengde i hele juni. Jeg er ikke helt alene denne fine sommerkvelden det er et utvalg av syklister og en og annen løper som er på vei innover i marka. En gikk av toget sammen med meg med sekk og fiskestang og tok seg innover i marka på sykkel. Jeg er sikker på det blir en fin kveld eller helg i Nordmarka. Jeg ankommer Kjelsås etterhvert og beveger meg ut på asfalten. Det er ca 5 km på asfalt før jeg er hjemme igjen. Jeg er skeptisk ift den harde belastningen som asfalten representerer, men jeg merker ikke noe tilløp til vondter noe sted-iallefall ikke i dag. Det gjenstår å se om det er slik også i morgen.

Grand Tour Nordmarka

Startområdet på Grua

Endelig var det duket for å besiktige de øvre delene av Nordmarka Ultra Challenge. Flere av partiene var ukjente for meg før dagens løp. Løpets første del fra Grua til Mylla dam, partiet fra Mylla Dam til Åssjøen, over Pershusfjellet og fra Spålen til Katnosdammen. Planen var å løpet i traseen til Nordmarka Ultra Challenge fra starten i Grua og frem til Katnosdammen. Etter det ville turen gå hovedsaklig på grusveg.
Gunnar og Leila hadde takket ja til å bli med på det som skulle vise seg å bli en lang løpetur i Nordmarka både i distanse og tidsmessig. Terrenget var krevende,i en rekke partier svært krevende, men det var en flott tur.

Bratt opp etter start

Vading ved Svea

Etter en kort togtur fra Oslo stod vi lykkelig uvitende om hva som ventet oss ved starten på  Grua. Etter litt skyer var himmelen sprukket opp og blåfargen var markert tilstedeværende. Så også sola. Været var bra, men det var lovet nedbør utover dagen. Starten ligger på motsatt side av jernbanestasjonen på Grua-bare noen minutters gange fra stasjonen. Etter start bærer det forbi skolen og opp en svært bratt bakke som åpenbart benyttes til alpine øvelser på vinterstid. På toppen flater terrenget ut og stien går gjennom idyllisk skogsterreng frem til et kort parti hvor veien følges langs Muttatjernet. Etter dette stiger løypa bratt på og frem til et gårdstun ved Larmerud. Vegen følges gjennom gårdstunet og løypa fortsetter inn i skogen etter noen hytter. En kort stund etter er vi ved en vei igjen. Her var det krevende å finne "tråden" igjen, men etter litt leting fant vi løypa noen hundre meter lenger opp i veien til høyre. Vi er på vei mot innsjøen Svea. Landskapet er nydelig. Løypa blir plutselig mer krevende når vi må krysse over et vadested, men det er bare en morsom utfordring. Kort tid etter er vi fremme ved veien til Belteren og følger den til Mylla dam. Mine forventninger til denne delen av løypa var ikke store, men de viste seg å bli gjort grundig til skamme. Løypa gikk gjennom idyllisk skog, flotte vann og representerte en fin introduksjon til det som skulle komme senere.

Bislingen Fjellstue

Drøye 6 km og 236 høydemetre senere er vi ved Mylla Dam-utgangspunktet for mange fine turer i Nordmarka. Litt lenger enn det jeg antok og langt mer positivt inntrykksmessig. Det blir stemplingspost ved Mylla dam. Løypa, og vi, fortsetter videre oppover. Veien til tidligere Bislingen Fjellstue forlates og vi benytter stien for å ta oss frem til stedet. Det bærer bokstavelig tatt rett opp. Etter en stund krysser vi veien og fortsetter videre ut i terrenget. Stien flater litt ut, vi passerer noe bebyggelse før vi tar fatt på den siste stigningen til Bislingen Fjellstue. Det er i sannhet et underlig sted. Bygningen-hvis man fortsatt kan kalle den det, er fullstendig ramponert. Vinduene er knust og balkonger og trapper er revet ned. Hvordan det ser ut innvendig tør jeg ikke tenke på. Jeg tror ikke det ville vært forsvarlig å ta seg inn dit. Det vi alle faller i tanker om mens vi står og ser på resultatene av et omfattende hærverk er hva som får mennesker-vi må anta at det er det-til å begå slike handlinger. Bygningen slik den står i dag er en fare for sine omgivelser og burde vært sikret. Vel, målet for denne etappen ligger i terrenget like sør for fjellstua-det er et trigonometrisk høydepunkt. Kort tid etter står vi ved punktet og befinner oss nå 691 m.o.h. ved Bislingflaka. Her blir det stemplingspost. Vinden tar godt på her oppe og det er godt å få på seg noe mer klær. Det er en kort distanse fra Mylla dam. Lengden er 2 km og antall høydemetre er 185 m. Etter en kort rast med litt mat og drikke bærer det videre over våte myrer mot Åssjøen. Løypa er i overkant "våt" over halvdelen, men det er bare å sette den ene foten fremfor den andre så går det fremover :-) Ikke lenge etter kommer vi til Åssjøen. Her har vi vært før og terrenget er kjent. Sist gang vi besøkte stedet var under et løp i oktober i fjor. Det var en morsom løpetur. Les mer om den her:
http://jannicke-athletics.blogspot.com/2010/10/nordmarka-autumn-run.html

Gunnar og Leila på toppen av Kolleren

Åssjøen befinner seg på 557 m.o.h og vi skal opp på Kolleren (688 m.o.h). Det innebærer at vi skal legge bak oss flere høydemetre før vi står på toppen. Det er et fint, men krevende terreng. Det er viktig å følge med på kartet hele veien og sjekke merkingen. Når vi var her i oktober klarte vi å velge feil i et stidele og kom opp på østsiden av Kollerputtene. Denne gangen begår vi feilen akkurat på samme stedet, men er oppmerksomme, søker tilbake og kommer tilbake på merket sti igjen. Terrenget er fantastisk og det er det åpenbart flere som synes-det er omfattende spor av elg hele veien opp til toppen. Kollerputtene er nydelig beliggende på en flate rett før toppen. Det er godt å ankomme toppen. I oktober var utsikten fullstendig hemmet av skodde. Nå ligger hele Nordmarka foran oss og for den som er kjent er det let å plukke ut steder med gode minne knyttet til seg.

Utsyn mot sørøst fra Pershusfjellet

På Kolleren vil det være stemplingspost. Fra Bislingflaka er det ca 5,5 km og 136 høydemetre. Terrenget er krevende. Vi tar oss til til en kort rast igjen før det bærer bratt nedover til Kalvedalen. Her følger vi veien vestover til neste stemplingspost og stedet for mellomtid, Tverrsjøstallen. Her vil det også være satt en makstid for løperne. Dersom man ankommer etter makstid vil deltakeren ikke få godkjent senere mellomtider og sluttid. Tverrsjøstallen er tilgjengelig med bil og det er også servering her vinterstid. I dag er det imidlertid stengt og vi spiser raskt litt mat idet været er i ferd med å bli betydelig verre. På Tverrsjøen vil det være offisiell mellomtid. Fra Kolleren-siste stemplingspost-er det ca 4,5 km og 31 høydemetre. Terrenget er enkelt-det er -186 høydemeter på grei sti ned til Kalvedalen og fra denne til Tverrsjøen er det grusveg. Totalt fra starten på Grua og frem til Tverrsjøstallen er det ca 18 km og 588 høydemetre. Terrenget er krevende fra Mylla dam til Kolleren.

Spålen

På fin sti mot Katnosa

Etter rasten bærer det ut i ukjent terreng igjen. Jeg er svært spent på partiet over Pershusfjellet. Mange ganger i vinter har jeg gått på ski nede på vannene øst for Pershusfjellet og tittet lengselsfullt opp på den vakre fjellryggen som strekker seg fra Tverrsjøen til Finnstad. Stien tar av fra grusveien og det bærer bratt oppover. Etter en stund flater det litt ut. Heldigvis er stien godt merket for her er det svært krevende å ta seg fram. Vi beveger oss fremover i det som må karakteriseres som urskog. Det er en fantastisk naturopplevelse. Det å være vitne til de ulike fasene som skogen befinner seg i levetiden er utrolig morsomt. Stien er svært konglete og underlaget har en beskaffenhet som gjør at tempoet må reduseres. Det er svært mye elg her og det skjønner jeg godt. Fjellryggen skal også forhåpentligvis by på flott utsikt øst og sørøstover og vi blir ikke skuffet. Etter noen km åpner vegetasjonen seg litt et kort øyeblikk og utsikten mot Aklangen og Katnosa er flott. Litt senere er vi fremme ved neste stemlingspost-Pershusfjellet. Den er på et trigonometrisk høydepunkt beliggende ca 22,5 km etter start med en høyde 650 m.o.h. Fra Tverrsjøstallen er det ca 4,5 km og 136 høydemetre. Stien gjør noen overraskende vendinger, men vi er snart på vei nedover til veien mot Finstad. Det går markert bratt nedover og stien er for en gangs skyld løpbar. Her er det stidele igjen, men vår løype fortsetter mot Spålen. Her har jeg vært på vinterstid og skiløypa var faktisk mer krevende enn sommerløypa. Etter en kort stigning flater det ut og vi løper gjennom et greit skogsterreng helt til Spålen åpenbarer seg i all sin prakt. Dette skal være det Nordmarkas indrefilet og lite besøkt av mennesker, men det er faktisk en hel samling av dem ved vannkanten. De titter forundret på oss mens vi beveger oss videre fremover langs østbredden på Spålen.

Kryssing over Spålselva

Jeg er opptatt av å finne et greit sted for stemplingsposten og det finner jeg ved bredden noen km senere.
Det er beliggende ca 3 km etter stemplingsposten på Pershusfjellet og 19 høydemetre senere.
Vi forlater snart vannbredden og tar oss frem i krevende terreng igjen frem til Finnerudsætra. Det er et flott sted og det er åpenbart bebodd. Her blir stien god å ferdes på noen km frem til broen over Spålselva.
Vel fremme der stien krysser Spålselva i sørvestenden av Katnosa er det anbragt en bro som muliggjør en enkel kryssing. Etter dette blir stien krevende igjen. Vi beveger oss likevel greit fremover og er snart fremme ved Fagerlisætra. Her forlater vi løypa til Nordmarka Ultra Challenge og tar oss frem til veien mot Auretjernet. Stemplingsposten vil være på Katnosa og den er beliggende ca 5,6 km etter stemplingen ved Spålen og ca 139 høydemetre. Totalt fra starten på Grua er det ca 32 km og ca 900 høydemetre.

Leila og Gunnar ved Songsnvann

Det har medgått mer tid enn jeg antok fra starten. Det krevende terrenget forklarer en del av det lave tempoet. Ved ankomst Krokløken er det medgått 6,5t siden starten på Grua og behovet for mer tid medfører at det er behov for å supplere matforsyningene. Sandungen rekker vi ikke og vi rekker heller ikke Kikutstua før stengetid kl 17. Vårt håp er derfor selvbetjeningsavdelingen på Kikutstua. På veien mot Sandungen treffer vi på flere som foretrekker å ta seg frem over vannet med kano. Fordelene er mange, men en ulempe er at kanoen må trilles mellom vannene. Mellom Vesle og Store Sandungen er en stor samling kanoentusiaster i ferd med  slå leir. De titter også forundret på oss idet vi er i ferd med å bevege oss oppover mot Sandungskollen. Her følger vi faktisk løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Sandungen til stidelet rett før Skillebekkputen. Her går NUC rett sør mot Kikuttoppen mens vi beveger oss litt mer mot sørøst. Snart er vi fremme ved veien til Kroktjernet og har en fin vei å løpe på ned til Kikutstua. Det er godt å ankomme Kikutstua. Heldigvis er det mulig å kjøpe litt mat og drikke i selvbetjeningsavdelingen.
Til tross for at jeg har tatt inn næring jevnt hele veien har det åpenbart vært i underkant ift behovet. Det er godt å supplere. Det er blitt lørdagskveld og vi får selskap av noen som er i ferd med å tilbringe helgen med å ta seg frem på kano i Nordmarka. De bruker 3 dager på noen vi gjør på en lang dag, men alle har sin innfallsvinkel. Det må være fint å oppleve naturen fra vannspeilet. Det må gjøres minst en gang. Etter et solid påfyll av mat-det ble kanskje litt i overkant-er vi på vei videre. Det går "straka vegen" over Bonnamyra, opp Smalstrømsbakken(Gunnar løper opp igjen, mens Leila og jeg går til fots) frem til Bjørnholt og deretter Skjærsjødammen. Etter dette følger vi Gamle Ankerveg frem til Sognsvann. Det er godt å ankomme Sognsvann etter 11,5t i skogen og 58,3 km.
Kroppen har det relativt greit, men jeg merker en irritasjon nederst i venstre skinnlegg. Med noen dagers løpefri burde den være hensyntatt. Det er mye lærdom å hente fra en slik tur. Det var spesielt gledelig å oppleve at det er mulig å gjennomføre en slik langøkt i et krevende terreng. Mange, flotte, naturopplevelser ga gode minner. Partiet over Pershusfjellet er spesielt verd å trekke frem. Nå er 46 km av Nordmarka Ultra Challenge logget. Her inngår 1.300 høydemetre. Slik det ser ut nå vil løpet bli minst på 70 km og 2.000 høydemetre. Det blir et svært krevende løp og denne løpsturen ga mange, gode og nyttige innspill til en forhåpentligvis vellykket gjennomføring. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette vil bli et løp med fantastiske naturopplevelser som vil store krav til deltakerne.

Kikuttoppen og en første smak av Nordmarka Ultra Challenge

Glimt av Kikuttoppen

Dagens løpetur skulle bli lang i tid og km og den skulle gå i terrenget i store deler. Meningen var å dra til Grua og starte der, men NSB hadde tatt helgefri. Det var satt opp buss for tog, men jeg så ingen buss. En slik situasjon gir muligheter. Mitt alternativ ble like godt og kanskje enda bedre. Bussen bragte meg inn til Hammeren og deretter to jeg meg frem til Kikut langs Nordmarksveien og deretter til Kikuttoppen. Returen gikk i løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Kikiuttoppen til Skjærsjødammen.
Det ble en kjempefin løpetur med mektige naturopplevelser og noen store overraskelser i positiv forstand.
Jeg sjekker alltid tavla på Grefsen stasjon for å se om toget er i rute. Denne gangen stemte ingen ting. Gjøvikbanen var stengt i helgen og transporten ville skje med buss. Vel, jeg var fortsatt innstilt på å dra til Grua og stilte meg tålmodig opp ved holdeplassen som anvist. Etter 15 minutter over rutetid var min tålmodighet oppbrukt og jeg hadde i løpet av ventetiden etablert et annet alternativ. Buss fra Nydalen og inn til Hammeren. Denne bussen var i ruten og brakte meg i løpet av knappe kvarteret inn til Hammeren.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjøen

Kikuttoppen

Min eneste bekymring ift en ellers flott dag, var en slapphetsfølelse i kroppen-sannsynligvis som følge av en lett infeksjon. Rett etter starten merker jeg at kroppen mangler fullstendig overskudd og at dette åpenbart blir en dag hvor min evne til å mobilisere viljestyrke blir avgjørende. Det er en av mine sterke sider og jeg trøkker på gjennom en relativt tung opplevelse fysisk sett. Godt er det da å oppleve så mye fin natur gjennom hele dagen. Bakkene opp til Skjærsjødammen går relativt greit. Jeg bestemmer meg for å legge opp en ultraløpsstrategi for dagen som innebærer å løpe 25 minutter og gå 5 minutter. Det viser seg å fungere bra. Etter en grei transportetappe langs Nordmarksveien er jeg snart fremme ved Bjørnholt. Trafikken på veien er betydelig. Det er nærmest som å være i sentrum. Trafikken består av sykler som i varierende grad evner å ta hensyn til en enslig løper. Etter Bjørnholt sprekker vegetasjonen litt opp langs veien og jeg får et første glim av målet for første etappe-Kikuttoppen. Jeg har vært der før, men da  kom vi fra nordsiden. Denne gangen ville jeg ta meg dit opp fra stien rett ved Kikuthytta. Der går det mer eller mindre rett opp 250 høydemeter på drøyt 1,2 km. Etter 1,5 t er jeg ved foten av Kikuttoppen. Etter litt innledende løping bærer det mer og mer bratt oppover og jeg beveger meg framover ved å gå. En stund senere ma jeg ta i bruk mine sparsomme klatreferdigheter-det går mer eller mindre rett opp. Det er fordeler med dette. Man vinner høydemetre relativt raskt. Etter en stund åpner skogen seg litt og jeg kan nyte et første utsyn sørover. Utsikten mot Bjørnsjøen er magisk. Det er verdt alle svettedråpene og vel så det :-). Kort tid etter er jeg på selve toppen og kan ta meg en velfortjent pause før neste etappe starter.

Damtangen

Appelsinhaugen

Vinden tar godt og jeg er nødt å kle på meg litt for å etablere et minimum av velvære. Det er godt å sitte rolig en liten stund, nyte litt medbragt mat og en flott utsikt. Jeg gleder meg til å teste ut løypa til Nordmarka Ultra Challenge sør for Kikuttoppen. Noen av partiene her er helt nye for meg. Etter at pausen er ugjenkallelig over bærer det nedover igjen mot Fyllingen. Terrenget er bratt, men ikke så ekstremt som oppturen. Likevel er det viktig å utvise forsiktighet i et krevende terreng. Høydeprofilen angir Kikuttoppen som en påle og slik føltes det også-en god følelse. Jeg treffer ingen mennesker hverken på opp- eller nedtur. Etter en stund på stien bærer det ut på en kjerrevei som tar meg det siste stykket ned til Fyllingen og grusvegen. Her skal jeg krysse over og følge stien mot Kikuthytta et lite stykke og deretter dreie sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Målet for denne etappen er Kobberhaugene. Jeg har ingen spesielle forventninger til denne delen av løypa, men jeg blir svært positivt overrasket. Stien langs Østre Fyllingen er flott og byr på flott ustyn mot vannet. Kort tid etter er jeg fremme ved Damtangen. Damkonstruksjonen som muliggjør høydeforskjellen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Bygget for ove 130 år siden ligger den mektig og flott og minner om solig håndverk. Damkronen er bred. Baronen skulle ha mulighet til å ferdes med hest over. Osmarka ser kjedelig ut på kartet, men jeg blir igjen glad over å oppleve flotte brytninger i naturen. Like etter begynner den første stigningen mot Appelsinhaugene. Hvorfor heter det Appelsinhaugene. Vel noen påstår at det er fordi det var et velgnet sted for å ta en pause under skituren i tidligere tider. Appelsin var, og er, et greit næringsmiddel. Dvs innmaten, skrellet ble liggende igjen. Personlig kan jeg ikke fri meg for å fremsette en alternativ teori. Fjellpartiet ser faktisk ut i profil som en appelsin hvis man studerer det litt nøyere fra rette synsvinkel. Iallefall, det er godt å ankomme og registre at jeg har vunnet tilbake noen av høydemetrene jeg tapte ved nedstigningen fra Kikuttoppen.

Kobberhaugene

Bjørnsjøhelvete

Hengebrua over Bjørnsjøhelvete

Magiske Skjærsjøen

Vel, jeg har fortsatt noen høydemetre, og lengdemetre, igjen før målet for denne etappen er nådd. Det er derfor kjedelig at stien tar meg nedover når jeg så gjerne ville opp. Er jeg på rett kurs. En dobbeltsjekk av kart og terreng overbeviser meg om det. Like etter er jeg ved nordenden av Kobberghaugtjernet og kan starte oppstigningen til Kobberhaugene. En flott oppstigning er det. Jeg fryktet at fjellet ville være innpakket av trær og vegetasjon, men det åpner seg flott opp et stykke opp. Utsikten fra toppen er fantastisk. Jeg tar meg tid til å nyte den fra den første av Kobberhaugene-det er faktisk to av dem. Etter å passert den siste bærer det nedover i full fart. Bjørnholt ligger betydelig lavere enn Kobberhaugene og høydeforskjellen må utlignes. Det er en flott nedstigning også her-nydelig natur. Jeg treffer på andre som er på vei i motsatt retning og som kan glede seg til fine inntrykk når de ankommer Kobberhaugene- et flott sted. Snart er damkronen ved Bjørnholt der og jeg tar meg opp og forbi bebyggelsen. Kort tid etter bærer det sydover igjen-denne gang på Gamle Nordmarksvei. Her ser jeg frem til en ny og spennende opplevelse. Nedstigningen til og hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Dette blir en stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge. Hengebrua befinner seg 15 meter over en frådende elv og er ca 15 m bred. Det er en spektakulær opplevelse. Stemplingen skjer på motsatt side av hengebrua så deltakerne må ta seg ned langs en umerket og uveisom sti, krysse hengebrua og returnere tilbake igjen til den blåmerkede stien igjen. Høydeforskjellen mellom blåmerket sti og hengebru er ca 40 meter. Jeg har ikke vært der tidligere, men har en klar mistanke om hvor nedstigningen er. Rett etter å ha passert Storhaugen er det en lite brukt sti som forsvinner nedover i gjelet. Jeg fortsetter likevel et stykke til for å sjekke om det er andre alternativer jeg har oversett, men det er det ikke. Like etter er jeg tilbake igjen og begynner nedstigningen. Stien er lite brukt for å si det mildt. Flere ganger lurer jeg på om dette er bomtur, men etter en stund dreier stien sør igjen og beveger seg langs Bjørnsjøhelvete. Ikke lenge etter er jeg der. Det er et spektakulært sted. Det som gjør det enda mer spennende er den lave høyden på side rekkverket. Utsikten nedover og oppover er magisk. Det er vilt og forrevent landskap. Det er ufattelig å tenke på at her drev man med tømmerfløting i tidligere tider. Stedet har virkelig gjort seg fortjent til navnet sitt. Oppstigningen er minst like krevende. Flere ganger lurer jeg på om det var her jeg kom ned. Under slike omstendigheter er det nyttig å bite seg merke i spesielle steder på nedturer. Det viser seg å hjelpe også her. En siste, bratt bakke og jeg er tilbake igjen på Gamle Nordmarks vei og blåmerket sti. Partiet ned til hengebrua vil ikke bli merket i den hensikt å gjøre det mer krevende for deltakerne. Løypebeskrivelsen vil imidlertid angi nøye hvor man skal ta av fra blåmerket sti. En stund etter passer jeg Nordmarksveien og fortsetter mot neste etappemål-Kamphaug. Stien stiger litt på og jeg tar en velfortjent pause, litt mat og en god kopp kaffe. Stien ved foten av Kamphaugåsen frem til Kamphaug er flott og jeg er snart ved målet-Kamphaug. Her sees fortsatt de gamle hustuftene som utgjør restene etter at gården brant ned for ca 80 år siden. Det må ha vært et fint sted. Jeg blir ikke lenge og tar meg raskt nedover til Skjærsjødammen. Her nytes en siste, fin utsikt før jeg må trøkke på litt ned veien til Hammeren for å rekke bussen hjem.
Av en eller annen grunn har jeg fortsatt krefter igjen etter en lang dag i terrenget og har sub 5 tempo ned til Hammeren. Dette var min lengste tur så langt dette året. 32 km, nesten 1.000 høydemetre og halvparten i krevende terreng. Jeg gleder meg til å trøkke på når overskuddet er der.

Kveldstur i skogen

Svartkulp

Det rette måten å forholde seg til fristelser på er å gi etter for dem. I kveld var det enkelt. Etter en lang dag bak skrivebordet og utpreget mental aktivitet var det bare å komme seg ut i en fortsatt varm sommerkveld. Utgangspunktet mitt var Songsvann og derfra ut i skogen mot Ullevålsæter, Hammeren, Låkeberget, Brekke, Kjelsås, Sinsen og hjem.

Utsikt mot Lillomarka fra Hammeren

Det ble en fin tur, men starten ble dessverre kraftig skjemmet av særdeles uvettig sykkelkjøring. I terrenget rundt Sognsvannet er det åpenbart fritt frem for fullstendig hensynløs kjøring. Jeg holdt på å bli kjørt ned ved 2 anledninger. I tillegg er terrenget kraftig preget av slitasje etter utstrakt sykling. Det er mange tanker som melder seg etter slike opplevelser. Det burde være plass til alle i marka, men det virker som om noen oppfatter at de har større rett enn andre. Marka er heldigvis stor og det finnes partier hvor det er langt mellom hver syklist. Nok om det. Svartkulp er en perle beliggende like i nærheten av Sognsvann og så også i kveld. Rett etterpå bar det ut i terrenget med retning mot Ullevålsæter. I fjor var dette en fin løype med idyllisk terreng. I år har hogstmaskinene fullstendig pulverisert naturen og det som gjenstår sær ut som en slagmark. Det fremstår som helt meningsløst. Heldigvis er det ikke slik alle steder og etter stidele mot Hammeren lenger oppe bærer det nedover i mer jomfuelig natur. Etter noen flotte partier er jeg nede ovenfor Hammeren og tar fatt på grusveien mot Låkeberget. Her møter jeg igjen syklister som nærmest meier meg ned og det er bare ved å kaste seg ut i veikanten at jeg unngår å bli nedkjørt. Hva i all verden er det som går av folk? Er de blitt fullstendig gale??
Låkeberget passeres og jeg fortsetter videre mot Brekke. Rett etter går det en sti gjennom et skogparti. Her har en eller annen foretaksom person gjort store anstrengelser for å ødelegge stien ved å  foreta en utstrakt felling av trær over stien. Det er likvel mulig å ta seg frem all den tid jeg er godt kjent her.
Etter Brekke bærer det forbi Engebråten skole og ned til Sinsen. Rett etterpå er jeg vel hjemme igjen.