Maridalen Rundt

Vinderhøgda

En hel søndag til rådighet for en løpetur i skogen og valgets kvaler er like store hver gang ift hvor ferden skal gå. Jeg endte opp i Maridalen(favorittdalen!) og løpe en utvidet runde mot klokke med start og slutt fra Kjelsås.
Passeringssteder underveis var Monsetangen, Sandermosen, Snippen, Ramnagrø, Øst for Maridalsalpene, Finntjern, Rottungen, Bjørnholt, Vinderhøgda, Aurtjern, Høgåsen, Låkeberget, Berekke, Kjelsås..puh! "Runden" ble kraftig lang(35 km) fordelt på 5t 45 min. Envarm, men fin dag i skogen.
Bilen ble trygt parkert på Kjelsås og der står det jamen meg en til nesten identisk lik min-sannsynligheten for det er relativt liten. Frem til Monsetangen er utsynet mot Maridalsvannet og Maridalen og Maridalsalpene vakkert som alltid.

Dagen er viet rolig langtur-tempo og jeg legger inn kosegiret i bakkene oppover mot Sandermosen stasjon. Her har det pågått utbedringsarbeider i stasjonsområdet. Lenger fremme er jeg inne på den gamle Grevegen som går helt til Hakadal.

Veien blir fortsatt litt til mens jeg løper, men jeg er rimelig trygg på at jeg skal innom Maridalsalpene så da blir det venstre ved Snippen.

De fleste gangene har min ferd gått i motsatt retning og det kjennes godt med litt endring. Ikke lenger etter er jeg ute i terrenget igjen og får snart et glimt av Hansakollen.

Ferden går ikke opp på noen av kollene i dag, men øst for Alpene på en umerket sti som går nordover mot vegen fra Movatn til Tømte. Jeg har løpt her tidligere, men aldri kommet så langt at jeg har sjekket ut om stien faktisk går helt frem. Ved Ramnagrø er det iallefall like fint som jeg husker det.

Kun grunnmuren står igjen etter det som opprinnelig var en hoggerhytte og senere ble brukt av Skogvesenet inntil den ble nedbrent på begynnelsen av 1970-tallet. Den hytta må ha hatt en av Oslo beste utsikt!

Sti mot Ramnagrø

Utsyn fra Ramnagrø mot Maridalen

Vel, jeg tar av på stien bak grunnmuren og fortsetter nordover langs den stupbratt skrenten som har Hansekollen som toppunkt. Stien er flott og omgivelsene er enda flottere-urørt som det er i naturreservatet.

Det er riktig flott her inne! Skogen får leve sitt eget liv uten menneskelige inngrep. Ett inngrep av litt større karakter fant sted da et tysk fly av typen Dornier styrtet her i 1942. Noe av restene ligger fortsatt igjen her inne.

Vel, området er rikt på historie. Jeg løper videre og kommer snart til stidelet hvor det er mulig å ta seg opp til Hansekollen via "Valdreskleiva".

Jeg skal ikke opp hit i dag, men videre nordover. "Stien" blir imidlertid mer og mer utydelig og når den attpåtil dreier øst og taper høyde setter jeg foten ned og finner veien selv.
Ferden går bratt opp til nordskråningen til Maridalsalpene og jeg kommer ut i et hogstfelt hvor jeg har vært tidligere.

Her får unggrana plass og det er elgen sin favorittkost. Det er nesten vanskelig å sette foten ned uten å tråkke i elgmøkk. Med litt tålmodighet, og riktig utstyr burde det ligge til rette for riktig gode bilder av skogens konge her.

Sist gang jeg var her var på høsten for noen år siden. Jeg har aldri vært på et sted med så mye blåbær som her og det kommer også som et positivt trekk. Det ikke fullt så positive er terrenget som er svært krevende å ta seg frem i, men jeg finner snart det gamle faret etter hogstmaskinen og er snart nede på Tømteveien som fortsatt delvis er i vinterdrakt.

Jeg legger inn krabbegiret og er snart oppe på flaten ved Masteputtene. Vannet smaker ekstra godt i dag og jeg må fylle på stadig vekk pga det varme været. Vannflaskene la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme-jeg må ha hatt det brenntravelt på vei ut døra :-)
Brødskiva smaker iallefall godt ved bredden av Finntjern som byr på godt vann og ikke lenge etter er jeg på god vei ned mot Rottungen. Flatehogsten lenger nede gir om ikke annet et fint utsyn mot fjernere landskap.

Helvetesfoss lenger nede er akkurat like stri som jeg husker den og jeg er jamen meg glad for at jeg ikke var tømmerfløter her i riktig gamle dager.

Grusen tar etterhvert slutt-takk og lov-og snart kan jeg nyte utsynet over Rottungen på vei opp til Bjørnholt.

Mer mat må til i bakkene oppover, men jeg synes å merke at det jeg tar til meg ikke gir tilstrekkelig effekt. Kanskje pålegget på brødskiva på endres til noe annet?
Jeg løper kjapt forbi Bjørnholt og tar fatt på motbakkene opp til Vinderhøgda med innfallsport via enden av vegen fra Finnerud. Her er det også rester av vinter.

Solen gir iallefall nok varme til at maurene er i full aktivitet idet jeg finner stien opp til Vindernhøgda.

Det går virkelig bratt oppover, men belønningen-etter en liten avstikker-er flott utsyn mot Skjærsjøen og Kamphaug.

Lenger oppe åpner det seg og det er sublime forhold for løping.

Jeg legger inn kosegiret på vei nedover til Aurtjernet hvor nye brødskiver inntas i bekkekanten.
Bakkene opp til Ullevålsæter blir krevende nok og jeg kjenner at jeg har vært ute en stund. Det mest interessante er det stadig påtrengende behovet for påfyll av vann som er større enn jeg kan huske.
Det går greit over Høgåsen og jeg har selskap av mange ute i skogen i dag. Stien helt ned til Låkeberget er preget av stor trafikk. Vel nede ved Låkeberget bærer det ut på vegen-jeg trenger litt trening på asfalt og følger denne til Brekke. Etter det er det bare strake vegen til Kjelsås hvor bilen står og venter.
En riktig fin tur, men litt slitsom på slutten. Jeg må endre litt på matinntaket og få med vannflaskene til neste gang. Forøvrig var det årets lengste løpetur så langt.

Vårtur i Østmarka

Øst for Nordre Skytten

I dag hadde jeg lyst til å besøke Østmarka igjen med en lengre løpetur. De kortere blir bare i randsonene og det er fint å ha tid til å løpe dypere inn i marka. Start fra Krokhol på et noenlunde tidlig tidspunkt. Dagens løype gikk først nordover mot Sandbakken, deretter Smørholet, over Sotaåsen og frem til Pettersbråtan. Deretter sør og øst mellom Elvåga-vannene, Skytten, Skråbakkhølet, Flyktningeruta til Vangen og deretter Skjelbrei og retur til Krokhol-en løpetur på 24 km, ca 500 hm over ganske nøyaktig 4t.
Etter gårsdagens nedbør var det relativt vått underlag så 212-skoene var et must for å være på den sikre siden. Når jeg løper innover fra Krokhol er allerede dagens golfere iferd med å starte dagens økt.

Golfbanen på Krokhol

Golfbanen er jo blitt riktig fin, men det må jo være et stort arbeide å holde den vedlike. Godt da at besøket synes å være stort. Sekken er på(løpeturen skal jo vare 4t og må mat og utstyr med) og formen er relativt grei når jeg legger i vei innover i rolig tempo(8-9) mot Sandbakken.
Ikke lenge etter(ca 1,5 km) er veidelet der jeg skal ta av til venstre mot Sandbakken.

Sandbakken til venstre og Skjelbrei til høyre

Etappen frem mot Sandbakken fra veidelet har jeg faktisk ikke løpt siden april 2014-også da under en litt lengre tur i Østmarka. Vårtur i Østmarka-2014
Underlaget er helt greit og etter litt stigning flater det ut igjen. Blåsti deler traseen med rødsti.

Litt snø etter snøfallet for noen dager siden ligger det også igjen. Jeg starter relativt godt påkledd i det ikke altfor varme vårværet(+4-6 grader). Innledningsvis er det opphold, men det begynner snart å regne. Hodebåndet bytter derfor fort plass med lua i sekken. Vel fremme på Sandbakken er våre iallefall kommet idet utsatte skilt minner hundeeierne om at hønene er løs. Selv har vertskapet på Sandbakken plassert sine hunder betryggende bak høye gjerder, men det er likevel trygt å bjeffe kraftig mot en løper som bryter formiddagsstillheten. Det blir fort stille når jeg får passert hundegårdene og roen kommer snart tilbake igjen når jeg setter kursen nordover mot Smørholet. Selv om det er noe hogst siden jeg var her sist er det fortsatt mye jomfruelig, åpen furuskog igjen. Det er et løpemiljø som befinner seg høyt opp på listen min over favoritter.

Jeg holder et rolig tempo innover(8-9) og noterer etterhvert at det er nærmere 9 enn 8. Uansett formen er fin og jeg ankommer foten av Sotaåsen ca 1t etter start fra Krokhol. Her kommer "Plankeveien" opp. Den ble anbragt av Karen Cudrio på 1700-tallet for å få til en kortere vei å frakte tømmeret fra Enebakk til Oslo. Les mer om Karen her: Karen Cudrio og Plankeveien
Litt grus får jeg under føttene igjen før jeg nok en gang kan krysse broen helt nord i Sør-Elvåga.

Elvåga-vannene(Nord og Sør) er faktisk en del av drikkevannsforsyningen for Oslo. Vannene renner også faktisk nordover-noe som er relativt sjeldent på Østlandet.

Nord Elvåga

Sør-Elvåga

Vel over broa stiger det litt på før jeg står ved Nordre Skytten-opprinnelig en husmannsplass under Losby.

Vel, jeg etterfyller vannflaskene(vann er det ikke mangel på i dag) og fortsetter løpeturen i stigningene mot Skråbakkhølet. Her deler stien seg i to deler hvorav den ene går mot Vangen. Med et planlagt omfang på 4t i dag velger jeg den traseen i motsetning til alternativet som nordøstover mot Losby. Først krysse Løkebrudalen og her er det like før stien blir borte-den er åpenbart lite brukt.
En hyggelig konsekvens av det er at elgen liker seg her da den får være mer i fred.

Rett etter er jeg fremme ved grusvegen fra Losby. Her går ferden videre i sør/sørøstlig retning og etter litt grus under beina er jeg snart ute i åpen og fin furuskig igjen.

På vei ned mot Løkensetermyrene løper jeg forbi tuftene til Løkensæter.

Fremover til Vange blir det om mulig enda mer vått underlag. Godt er det da at noen omtenksomme sjeler har anbragt noe mer fast å løpe på i våte myrpartier.

Lenger fremme blir det riktig idyllisk ved Steinsjøen.

Fullt så idyllisk var det kanskje ikke en mørk natt i mars 1943 når Max Manus og Gregers Gram ble sluppet ut i fallskjerm og måtte samle sammen utstyret etter påfølgende luftslipp-utstur som skulle brukes bl.a. til sabotasjeaksjoner.
Ikke lenge etter er jeg ved Vangen og legger den ene 110-klokka i sekken. 3t brukstid er for dårlig, men klokka er noen år. Frem kommer gode, gamle 205 som fortsatt klarer ca 6t. I glansdagene var den oppe i 13t. 910-klokka er ødelagt så det ligger an til en investering om ikke lenge.
Vel, jeg setter kursen mot Krokhol, men først skal jeg til Skjelbreia.

Her passerte "Plankeveien" forbi og stedet var serveringssted for plankekjørerne  frem til nåværende Enebakkvei ble etablert i 1865.
Jeg velger blåstien mot Krokhol og får derved stifte bekjentskap med noe gode motbakker frem til stidele ved Tømmerås.

Det blir noen gåpartier oppover-beina begynner å kjenne mengden litt. Deretter er det nedover til jeg treffer grusvegen fra Krokhol som følges tilbake til bilen. En fin runde i Østmarka og en kropp som fungerte rimelig greit, men litt tunge bein på slutten.

Sørmarka light

Mot Pinnåsen

Lykkelig er den som har løpbart terreng like i nærheten av bostedet. Slikt lar seg forøvrig også ordne.
Med en noe truende værmelding(snø?) la jeg ut på en favorittrunde i nærområdet på 15 km.
Løypa gikk gjennom Grønliåsen, Sofiemyr, Rundetjern, Greverud, Pinnåsen, Taraldrudåsen og hjem igjen til min egen dørstokk.
En særdeles seiglivet influensa som har ligget og ulmet siden slutten av januar, men aldri slått ut i full blomst har gitt meg redusert kapasitet, men løpe har jeg likevel fått gjort 2-3 ganger i uken med håndbrekket på.
Initielt, i dag, gikk jeg rett på via Doggebu, men først et lite parti på rødstien mot Snipetjern.

Etter litt vått underlag på rødstien fikk jeg nok og søkte høyere lende i åspartiet forbi Doggebu. På vei opp har noen omsorgsfulle mennesker satt ut salt til hjortedyrene.

Doggebu, som er en speiderhytte, ligger lenge fremme. Et fredfullt sted like i nærheten av Fløisbonn og en imøtekommende grunneier som har gitt speiderne anledning til å føre opp tilholdsstedet sitt.

Jeg løper videre og får nå noen km på grussti frem til Greverud før ferden igjen går ut i terrenget.

Ved Greverud

Her skal jeg, takk og lov, ut i skikkelig terreng igjen mot Pinnåsen. Det er vannligvis lite trengsel her og et takknemlig sted å løpe for den som vil ha fred og ro. I brattbakken ned mot E6 har noen lokale, foretaksomme sjeler anbragt en lekepark.

Det er en stund siden jeg har vært her, men brattmotene opp til Pinnåsen er like seige som før.
Godt å legge inn krabbegiret og kjenne at vintertreningen har gitt litt resultater.

Merkingen er det intet å si på og med meg går det bra oppover. Ikke lenge etter passeres toppunktet som for anledningen er fullstendig okupert av en en samling mennesker på søndagstur. Vel forbi toppunktet senker stillheten seg igjen med unntak av litt sus fra E6. Løpbarheten er super som alltid i Sørmarka og jeg trives svært godt. Etter kryssing av E6 tar jeg snart fatt på stigningene over Taraldrudåsen. I mellomtiden har det begynt å snø?, men det er fortsatt godt å være ute.

205-klokka forteller meg at den vil ha mer energi, men det kan jeg ikke gi den før jeg er hjemme. Forhåpentligvis kommer jeg vel hjem uten at den slukner(noe jeg gjør).
Kroppen fungerer fortsatt helt fint og jeg nyter turen over åsen.

Snart er jeg over åsen og det er kun litt grus og asfalt før jeg er ved dørstokken min. Etterhvert har snøværet tiltatt kraftig og det er helt greit å komme seg innendørs.