NUC-100: Rekognosering i nordre del

Vakre Tverrsjøen

Mitt møysommelige arbeide med å logge hver enkelt etappe innenfor hver enkelt distanse er godt i gang og i dag var nordre deler av NUC-100 på programmet. I begynnelsen av juni(1.6) ble løypa logget frem til Sinnerdammen og min plan i dag var å logge videre fra Sinnerdammen til Roensætra.
Mitt start og sluttsted var Tverrsjøstallen. Dagen ville også bringe meg til nye stier(Hurra!).
Runden i korte trekk: Tverrsjøstallen-Sinnerdammen-Ugla-Spålsberget-Spålsætra-Steinvollsætra-Finstad-Roensætra-Tverrsjøstallen. En runde på drøyt 31 km på drøyt 5,5t.
Etter en svært rolig uke så langt pga skadetendenser, fettputene igjen :-( , var jeg spent på hvordan løpeturen ville forløpe. Innledningen nedover mot Sinnerdammen er i hovedsak grus, men stiløpingen begynner ved Store Sindera.

Store Sindera i bakgrunnen

Dagen er forøvrig fin værmessig med temperaturer på ca +12-14 og overskyet. Selv om jeg litt slapp etter en rolig uke går det greit nedover mot Sinnerdammen.

På sti mot Sinnerdammen

Skiltet forteller at jeg entrer naturreservatet. Ikke lenger etter er jeg ved stidelet like ved Sinnerdammen

Stidelet ved Sinnerdammen

Etter stidelet er det over tunet på DNT-hyttta Sinnerdammen og videre fremover mot Ugla. Ukjent terreng for meg og med det er loggingen i full gang. Etter hyttetunet er det litt dårlig merking, men litt årvåkenhet gjør orienteringen uproblematisk. Det åpner seg litt og jeg passerer et større myrområde.

Rett etter går det litt opp og jeg er fremme ved stidelet mot Ugla.

Stidelet mot Ugla

Løypa går mot høyre billedkant og etterhvert tetner skogen litt til og det stiger jevnt oppover. Det blir mer innslag av furuskog etter stigningene og det betyr mer åpent terreng.

Stien brekker nedover etter dette og med ett er jeg ved grusvegen som ligger like ved Ugla.

Her er det sjekkpunkt. Min plan var deretter å legge løypa på blåstien som først fortsetter litt vest og deretter i sørlig retning på vestsiden av Ugla, men jeg finner ikke stidelet som skal ligge langs vegen.
Jeg fortsetter derfor i vestlig retning mot Mosjøen for å se om blåstien kan være flyttet, finner intet og gjør vendereis ved sørenden av Mosjøen.

Mosjøen

 Når jeg nærmer meg Ugla igjen blir kartsjekken mer grundig og jeg saumfarer terrenget på sidene av stien. Det viser seg at stidelet er borte, men blåmerkene finner jeg bak en haug med felte trær-er det noen som ikke liker blåstier??

Mellom blåmerkene går stien ned til venstre

Jeg beslutter foreløpig å legge løypa på grusvegen som går i sørlig retning til stidelet mot Spålsætra rett vest for Spålsberget. På vei sørover passerer jeg idylliske Vesle Ugla

Vesle Ugla

Snart er jeg fremme ved stidelet til Spålsætra som blir sjekkpunkt.

Stidelet til Spålsætra

Etter knappe 2 km på grus er det godt å komme tilbake til stien igjen. Jeg nyter løpeturen etterhvert som jeg jobber meg fremover sør for Spålsberget.

Det brekker nedover og jeg er snart nede ved stidelet som ligger like ved Spålsætra.

Stidele mot Steinvollsætra

 Stidelet blir sjekkpunkt. Rett etter, på vei mot Steinvollsætra får vi et glimt av Spålsætra på venstre siden av stien.

Spålsætra

Med dette er vi tilbake igjen i 82 km løypa og jeg følger den helt frem til Roensætra. Stiene i søre delen av Spålen er krevende og det gjelder særlig partiet fra sør for Natsundkollen til Steinvollsætra og til Finnerudsæter. Her er det mye vindfall og stiene er svært lite brukt-heldigvis er merkingen rimelig bra. Innledningsvis er det flott sti opp over og forbi Natsundkollen.

På vei opp mot Natsundkollen

Ved Nautsundkollen

Etter toppunktet bærer det nedover og frem til stidelet som angir veien videre mot Steinvollsætra.

Etter dette går det nedover en kort stund før stien dreier mer sør og langs vestbredden av Spålen. Dette partiet er det desidert mest krevende partiet jeg har løpt sålangt med mye vindfall og krevende underlag.

Naturopplevelsene er imidlertid mange og nevnes må mitt møte med Jerpa som letter like ved stien og lenger inne-helt i sørenden av Spålen får jeg et svært minneverdig møte med en Gråhegre som letter fra sitt tålmodige ventested. Gråhegren kan stå stille svært lenge og vente på at fisk svømmer forbi. Fisken som gjør det er som regel fortapt-fuglen er lynrask.

Sørenden av Spålen

Blåstiene i sørenden av Spålen er svært lite besøkt og det er nok litt av grunnen til at Gråhegren liker seg her. Snart er det styggbratt opp og jeg rekker å få meg et stidelet når grusvegen til Åbortjern krysses, samt en brødskive på vei opp og frem mot Steinvollsætra.

Stidele ved veg

Steinvollsætra

Like før og etter Steinvollsætra er det mye vindfall og jeg bruker mye tid på å løpe rundt og over et stort antall trær som har måttet gi tapt for vinden. Steinvollsætra må forøvrig være et av de minst besøkte stedene på DNT's blåstier så øde som det ligger til.
Elgen derimot setter stor pris på lite trafikk av tobente og jeg finner mye spor på min vei over Tvetjørnshøgda mot Spålen og Finnerudsæter. Det er åpent og flott på høydedraget.

Ved Tvetjørnshøgda

Snart skal jeg bratt ned og møter rødstien som kommer fra Spålen og går over Sandbekkmana retning Vesle Sandungen. Bekken nederst i dalen gir etterlengtede forsyninger til slunkne vannflasker.
Formen føles lavere enn sist søndag, men det kan ha med lite aktivitet i forkant denne uken. Stien går langs bredden av Spålen og jer er snart fremme ved Finnerudsæter.

Mot Finnerudsæter

Finerudsæter

Ved stidelet til Finnerudsæter er jeg på god veg mot neste sjekkpunkt-Finstad. Blåstien går gjennom et tidvis kronglete terreng med noe vindfall, men jeg ankommer greit til Finstad. Nærmere mot Finstad har åpenbart noen storfe på beite-stien er fullstendig ødelagt noen steder.

Stidelet ved Finstad

Av en eller annen grunn er jeg begynt å bli dyktig sliten-det er åpenbart en "sånn dag". Jeg må imidlertid videre og neste deletappe er Finstad-Roensætra. Innledningsvis følger blåstien mot Holosætra-som er beliggende på stien mot Roensætra-vankanten av Finnvatnet og Pershusvatnet. Det er bare godt å være til.

Utsyn mot Pershusfjellet

Stien dreier bort fra vannkanten og det går fremover i småkupert terreng mot Holosætra.

Det er åpenbart lite trafikk her, men noen har vært her for ikke lenge siden-jeg finner et sitteunderlag på stien. Dersom du har mistet det så ta kontakt. Du får det dersom du kan fortelle meg fargen og hvilket navn som står på det. Vel fremme ved Holsætra er det som tiden har stått stille.

Holosætra

Det er egentlig syn at mesteparten av bygningene ser ut til å være lite benyttet. Sætra er en liten perle i Nordmarka. Skiltet ved stidelet forteller meg at det er 2,2 km til Roensætra mens jeg måler det til godt i underkant av 2 km. Under dagens målinger virker det for meg som samtlige avstandsangivelser på skiltene er i overkant av mine målinger-kanskje det er bevisst?
Blåstien stiger kraftig på mot myrene ved Roensæterhøgda og her er det like fint som da jeg var her sist for 2 år siden.

Myra ved Roensæterhøgda

Multene er godt i gang, men de får nok ikke noe langt liv her oppe så lett tilgjengelig som denne myra er. Jeg er snart i gang med brattbakkene ned til Roensætra og står snart ved stidelet med flott utsyn mot Gjerdingen.

Utsyn mot Gjerdingen

Med dette er rekognoseringen over for denne gang og kun transportetappen tilbake til Tverrsjøstallen gjenstår. Med få unntak er løypa i grei stand. Utfordringene er på stedene med mye vindfall som sørlige delen av Spålen og ved Steinvollsætra. Ellers er det mer vann i bakken nå-takk og pris.
Løpeturen i dag tok mer krefter enn det jeg setter pris på. Skaden-spesielt i høyre fot-var til å leve med, men var mer tydelig etter enn før løpeturen.

Lillomarka..en sommeropplevelse

Kjulstjernet

Lillomarka er en liten perle. Betydelig mindre enn sin storebror Nordmarka, som også er flott, men full av flotte landskapsrom. Høydeforskjellene er behagelige, stiene er mange og underlaget er ikke spesielt krevende. Lillomarka er som skapt for korte langturer på 2-4t.
En av mine favoritter tidligere har vært å ta toget fra Kjelsås til Movatn og løpe gjennom Lillomarka tilbake igjen til Kjelsås. Det er en kort løpetur på 10-12 km alt etter stivalg og altfor kort til en kort langtur. Løpeformen min er også blitt bedre med årene i terrenget-tregere på vei- og da starter jeg og slutter på Kjelsås, etter en kort runde i Lillomarka. Løypa i dag gikk forbi Monsetangen, over Kampen, blåstien forbi Karusputten og Granberget, fem til Sinober og sørover igjen mot Sørskogen, Lilloseter, Hadelandsveien, Linderudkollen, Kringla og endelig Kjelsås. En løpetur på 21 km unnagjort på 3t og 5min. Av en eller annen grunn er tempoet på vei opp-kan det være all treningen?

Maridalsalpene i det fjerne

Innledningsvis unner jeg meg synet av Maridalsalpene hvor jeg gjennomførte et bakkedrag til Mellomkollen i går. Dagen er betydelig kjøligere enn sist søndag som var grådig varm-i dag er det ca 13-15 grader og egentlig behagelig løpevær. Vindjakken finner fort plassen sin i sekken og blir værende der helt til jeg er tilbake ved bilen.

Monsetangen

 Monsetangen er et flott samlingssted som mange benytter og jeg løper over og finner min for tiden umerkede, favorittsti som går bratt opp til Kampen. Kneika opp er så bratt at det er fornuftig med rask gange oppover for å unngå for mye melkesyredannelse-det er rolig langtur som står på programmet. Vel opp er utsynet mot Maridalen like betagende som sist jeg var her.

Utsyn fra Kampen mot Maridalen

Stien over Kampen er forøvrig en "snarvei" inn i marka som er behagelig lite beferdet og etter en kort nedoverbakke løper jeg forbi idylliske Lille Gryta.

Lille Gryta, 17 mai-2014

Stigningsgradienten er svakt stigende, men dagen er god. Vannflaskene-jeg har alltid med to små-etterfylles med friskt vann i bekken fra Styggedalsputtene. Det går fremover opp mot Karusputten på "svabergene". Ikke lenger etter er jeg ved putten.

Karusputten

Når jeg tenker meg om er det faktisk en god stund siden jeg løp forbi her-kanskje det er derfor jeg ble "dratt" inn hit. Så lenge har jeg vært borte at noen har rukket å sette opp et eiendommelig skilt like ved stien litt lengre innover.

Trangen til å bekjenne kan kanskje bli påtrengende ute i skogen, men her er iallefall en mulighet.
Skogen er flott og stien like fin som jeg husker den.

Stidele mot øst og vest

Stidelet som angir retning mot Sandermosen og Sørskogen passeres og foran meg ligger flotte skogsstier frem mot Granberget som er like flott og dramatisk som jeg husker det.

Granberget

Stien snirkler seg fram i granskogen, undervegetasjonen blir på et kort parti borte og jeg får følelsen av å være i en stor skog. Det skjer sjelden i Norge, men jeg har opplevd det ofte i Tyskland-som har store skogområder.
Jeg løper for det meste, men legger inn gange i brattmotene for å unngå syredannelse. Det går i greit tempo fremover og etter ca 1t og et kvarter er jeg på tunet til Sinober.

Sinober

Her er det servering i tillegg til gårdsdrift. Jeg er imidlertid på treningstur og setter ikke av tid til pauser. Det er viktig å holde jevn fart hele tiden og gjøre alt som er mulig å gjøre mens jeg er i bevegelse. På vei sørover igjen er det mer folksomt-jeg passerer en turgruppe på vei mot Sørskogen.
Det er også utført en del arbeide for å gjøre stien mer farbar, herunder flotte, små broer.

Snart dukker Sørskogen opp og jeg er like etter ved idylliske Kjulstjernet.

Kjulstjernet

Jeg har allerede rukket å sette til livs den første brødskiva og formen er god når jeg tar fatt på den korte biten til Lilloseter. Dette partiet er vanligvis fuktig, men lite nedbør har gjort underlaget svært tørt-la oss håpe det kommer mer nedbør snart.

Lilloseter, april 2014

Ved Lilloseter er det "fullt hus". Stedet er veifast og det øker tilgjengeligheten slik at flere trekkes hit både til fots og med sykkel. Det er et fint sted, men jeg må videre. Vegen følges et kort parti før jeg skjærer ut på blåstien som følger Gamle Hadelandsvei sørover.

Informasjon om Gamle Hadelandsvei

Blåstien går mer eller mindre parallellt md grusvegen en drøy km, men er betydelig mindre beferdet.

Parti fra Gamle Hadelandsvei

 Det blir en hyggelig stund i løpesko gjennom Bispedalen og frem til Evensetermyra hvor slunkne vannflasker og en tørst løper får nødvendige etterfyllinger av vann.

Ved Evensetermyra

Her krysser jeg igjen grusvegen som går til Lilloseter. Etter en kort vannpause går ferden videre mot Linderudkollen. Området er rikt på historie og det ble bl.a. drevet gruvedrift her på slutten av 1800-tallet.

Gruvedrift-informasjonsskilt

Mitt tempo er høyere enn jeg har erfart tidligere til tross for at jeg ikke bruker mer energi og det får jeg ta som et positivt tegn. Etter nok en vegkryssing er det bratt opp til jeg møter grusvegen igjen en drøy km før Linderudkollen. Den følger jeg frem til Linderudkollen hvor Svartputt er like flott som jeg husker den.

Svartputt ved Linderudkollen

Linderudkollen er et idyllisk sted og tilgjengelig for allmenheten med bil. Svartputt er tilrettelagt med badebrygge i vannet, men temperaturen er lite fristende i dag :-).
Min følgesvenn den siste biten blir rødstien til Kjelsås. Det er varmt i lyngbakkene når jeg løper bortover og nedover til tjernet Kringla.

Kringla

"Rødstien" går over vannet mens jeg følger en umerket sti rundt og til jeg får mer fast grunn under føttene på motsatt side. Det går bratt nedover og deretter litt opp og bort og så er jeg ved Langsetløkka på Kjelsås.

Langsetløkka

Det bærer over løkka og bratt ned til bilen og jeg kan konstatere at nok en flott løpetur er over-noe raskere enn det jeg hadde sett for meg, men det er egentlig greit i dag idet jeg akkurat rekker å få på den ene skoen før det "høljer ned". Kan det være at mine bønner om regn er blitt hørt?

En uke i juni

Kobberhaugene, vestre topp

I løpet av en uke er målsettingen min å løpe 3-4 økter, hvorav et bakkedrag, en rolig langtur og 1-2 restitusjonsøkter. I tillegg har jeg begynt å gå de dagene jeg ikke løper og det er en morsom avveksling. En annen artig ting, bare et innfall jeg fikk, er å avslutte 1-2 løpeøkter med 1 km med barfotløping. Det er sannsynligvis 35 år siden jeg løp barbent.

Flott underlag til å løpe barbent

Det jeg registrerer er selvfølgelig at "droppet" blir borte og løpesettet blir mer naturlig. Dessuten er det forfriskende å kjenne kjølig gress på føttene. Meningen med dette må være avvekslingen for føttene og så er det morsomt. Etter en økt på gresset føles det som å ha en "klump" på foten når jeg tar på meg løpeskoen igjen.
Uken ble innledet med en rolig økt rundt hele Grønliåsen-denne fantastiske terrengformasjonen-som er like utenfor ytterdøren min. Den er som skapt til korte løpeturer i en travel hverdag. Den kan løpes rundt, på tvers, på langs og på kryss og tvers-året rundt.

Informasjonsskilt om Oldtidsvegen

Over åsryggen følger blåstien faret til den gamle Oldtidsvegen og det er flere gravrøyser langs stien.
I tillegg til dette er det utallige umerkede stier som kan løpes i alle mulige retninger.
En morsom variant er å o-løpe til utsatte poster som står ute i bestemte tidsintervall. Det er sjelden løpingen blir så morsom som da. Noen ganger er det også ekstra krevende å finne posten og det gjør økta enda bedre å komme gjennom en serie på 10 poster som ligger spredt ut over hele åsen.

En av O-postene til Hauketo IF

Vel, etter en rolig runde rundt åsen løper jeg over åsryggen tirsdag og torsdag med en gåtur på onsdag. Status på torsdag er da 3 løpeøkter så langt.
Etter en restitusjonsøkt på fredag som gåtur er det bakkedrag på lørdag. Av en eller annen uforklarlig årsak har jeg lagt min elsk på bakkedraget fra Mobekken p-plass, opp til utsiktspunktet på Mellomkollen og tilbake igjen. Her får jeg ca 380 høydemetre på 4 km på tidvis krevende underlag og det er jo god muskulærtrening. Jeg har adoptert denne bakken en periode fremover for å bygge mer muskler.

Start fra bommen ved Mobekken p-plass

Den bommen er start og mål på mitt bakkedrag. For meg er returen ned nesten like viktig. Det er en utfordring å løpe hurtig nedover etter å ha klatret helt opp. Været på lørdag var like fint som det har vært en stund nå og etter å ha gjort unna "gruspartiet" innledningsvis var det endelig ut i terrenget.

Opp vil jeg, opp!

Bakker er egentlig noe jeg aldri har fått helt tak på så da må jeg bruke tid på å bli bedre. Eller som Pippi Langstrømpe sier..Det har jeg aldri prøvd før så det kan jeg helt sikker.
Jeg stiler meg tvilende til om det er mulig å ta seg opp en sånn bakke uten å komme over terskel på et eller annet tidspunkt, men jeg kan jo ta feil.
Øvelse gjør iallefall mester og jeg gleder meg over at tiden jeg bruker opp og ned stadig reduseres.
Utsikten fra toppen er grunn nok i seg selv til å ta turen opp hit.

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalen og Oslo

Etter å ha klatret opp er det bare å ta telling før returen ned gjennomføres. Jeg elsker å trøkke på nedover. Det er konsentrasjonskrevende og ekstra utfordrende med stinne bein etter løpeturen opp.
Her er det viktig å fokusere på teknikk hele tiden. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan medføre fall og i en sånn fart på steinete underlag kan det bli en stygg sak. Jeg kommer ned uten uhell også denne gangen. Varmen gjorde løpeøkta ekstra krevende og det er godt å roe seg ned ved bilen før jeg kjører hjemover. 3 gangen jeg gjennomfører økta og litt fremgang tidsmessig hele tiden på oppturen, mens det er relativt likt nedover.

Kikutmassivet fra Kobberhaugene

Søndag er dagen for rolig langtur og av praktiske årsaken har bakkedraget havnet på lørdag. Det må jeg slutte med. Beina var stinne etter lørdagens klatring og kombinert med varmen ble det en litt krevende økt i dag, men du verden så fin ellers.
På vei innover i Maridalen på morgenkvisten hadde jeg avgjort at Skar var utgangspunktet i dag. Politimannen som stoppet meg ved Låkeberget ville det annerledes. Tro det eller ei, men vegen var stengt for publikum ifm et sykkelritt. Politimannen var hyggelig og mente at Låkeberget kunne være et like fint utgangspunkt for en løpetur. Det hadde han jo rett i og jeg hadde egentlig ikke noe valg.
Endringen var positiv fordi jeg måtte improvisere og det er som regel alltid det beste utgangspunktet for gode løpeturer. Min runde ble da Låkeberget-forbi Ullevålsæter-Blanktvannsbråten-over Kobberhaugene-forbi Bjørnholt, langs Rottungen, vestsiden av Øyungen, opp til Fagervann og ned på umerkede stier til Hammeren og deretter Låkeberget. En knakende fin løpetur på 25 km unnagjort på 4t.

Kobberhaugtjernet

Damkrona i sørenden av Bjørnsjøen

Rottungen

Øyungen

Fagervann

En god uke, til tross for litt stinne bein og det at jeg er litt kjørt etter dagens økt-varmen i dag kan også ha litt å si her.
Totalt: 57 km, 8t og 1.300 høydemetre.
Neste uke blir det mer-ca 70-80 km.