Øyungen rundt

Øyungen

Midtuke, varmere vær, men en vinter som klorer seg fast fortsatt. Detaljer, det som betyr noe er å være ute i skogen igjen. Det var på tide å løpe rundt Øyungen igjen. I kveld valgte jeg å løpe mot klokken. Det ble en fin tur selv om det fortsatt er en del snø igjen i terrenget på vestsiden av vannet.
Kroppen er tung etter mange lange dager med jobbing og bakkene opp på østsiden er krevende å komme opp.

Øyungen kommer imidlertid snart til syne og jeg kan se utover vannet som fortsatt er dekket av is.

Fortsatt vinter

Det er fint å løpe innover mot Liggeren på østsiden. Mye av snøen er borte i terrenget innledningsvis, men det er partier med snø igjen lenger inne.

Jeg setter tempoet ned for å bedre løpsøkonomien og komme levende over de dype partiene.
Snart er jeg på vei oppover stigningen mot Liggeren Gård og kan snart se gårdstunet.

Liggeren Gård

Utsynet fra Liggeren sørover er betagende som alltid-godt å være tilbake igjen etter en lang vinter.

Jeg nyter utsynet. Løpeturen går videre på veien fra Tømte mot Gåslungen gård.
På veien dit passerer jeg Helvetesfoss som også er et kjært gjensyn etter vinteren.

Rett etter Gåslungen er jeg ved skiløype fra vegen ned til vannet. For 2 mnd siden var det flott å suse ned bakken. Nå er det kun rester av snøen igjen.

Snart er jeg ute i terrenget igjen. Løpeturen går først over en åpen hogstflate hvor elgen også trives.

Jeg dukker inn i skogen og her er det fortsatt vinter. Jeg delvis kaver og delvis løper fremover i råtten snø.

Jeg ankommer vestbredden og tar meg videre fremover til sørenden av vannet. Det er krevende underlag med mye råtten snø, men naturen er flott å være i. Godt å være tilbake ved Øyungen igjen.

Jeg løper nedover til Skar igjen og bilen langs vegen vest for elva. Her ligger det også en del snø fortsatt, men skisesongen er definitivt over for denne gang.

På nye stier i Lillomarka

Barlindåsen

Endelig tilbake igjen. Det er en stund siden nå. Det var i fjor. Da var jeg her første gang. Jeg husker det som en fin opplevelse. Terrenget er slik jeg liker det. Litt åpen, furuskog med løpbare stier. Og det viktigste av alt-stille, rolig og mye alenetid-kun meg og elgen. Lillomarka er et rolig skogområde ift deler av Nordmarka.
Fra Movatn går løpeturen først ned mot Snippen. Isen ligger ennå på Movatnene og det er snø og isdekke også på Greveveien.

Fortsatt rester av vinter langs søndre Movatn

Jeg runder sørenden på vannet og vegen blir bar igjen. Det er godt å løpe nedover mot Snippen.

På vei mot Snippen

Solen varmer godt på en vintertrøtt kropp og jeg kjenner det er godt å være til. Snøen kommer tilbake igjen idet jeg dukker ned i skogen igjen. Milmerket i bunnen av bakken passeres og jeg er snart fremme ved vegdelet rett overfor Snippen. Min ferd går opp i retning mot Sinober. Bakken er i le for sola og det er godt med snø her fortsatt.

Stigning opp fra Snippen

Kroppen er litt stinn etter 3 løpeøkter sålangt denne uken, men den flotte naturen gir meg krefter. Oppe ved stidelet på toppen av bakken er det en teknisk stopp før jeg tar av ut i terrenget opp mot Barlindåsen.

På vei opp Barlindåsen

Tidvis bart og tidvis snø. Slik det er i overgangen mot vår. Det er godt å klatre oppover de bratte svabergene og vite at de beste utsynene over Maridalen ligger og venter på meg.
Oppe på toppunktet er utsynet vakkert som alltid.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Videre oppover og deretter langs smekker sti over åsryggen. Elgen liker seg også her-sporene er mer enn tydelige. Jeg nyter løpeturen og ankommer etterhvert stedet som gir sublim utsyn over Maridalen.

Sublimt utsyn over Maridalen

Jeg setter meg ned litt på fjellet og tar inn utsynet. Det er stille, helt stille og bare godt å være til. Stunden er dyrebar og verd å minnes. Det blir flere turer opp hit. Løpeturen fortsetter videre over ryggen og deretter ned til blåstien fra Sandermosen. Jeg er ikke interessert i blåstier i dag og fortsetter på en umerket sti i sørlig retning. Stien er en ny opplevelse for meg, men orienteringen er ikke veldig krevende. Skogen er omsluttende, rolig og jeg kjenner bare at kroppen jobber mens jeg løper fremover i terrenget.

På vakker skogssti i Lillomarka

Stien er knapt synlig og jeg får sikkert ha den i fred en stund til. Som foventet brekker terrenget jevnt nedover etter en stund og jeg ankommer grusvegen fra Sandermosen. Her var det full vinter for 3 uker siden når jeg løp Maridalen rundt. Nå er det bar vei.

Det er fortsatt partier med snø og is i skyggedelene og det er kanskje grunnen til at syklistene er fraværende? Eller er det slik at alle løper i kø i Sentrumsløpet? Jeg får iallefall ro og fred. En kort avstikker til bekken for å slukke tørsten og snart er bakkene ned mot Kjelsås der.
Utsynet over Maridalsvannet er vakkert som alltid.

Det er fortsatt is på vannet-like før mai er der. Utrolig.
Kjelsås er like rundt hjørnet og jeg fortsetter videre ned til parkeringsplassen ved Teknisk museum hvor bilen står og venter på meg. En flott tur gjennom skogen.

Nedre Svartkulp

Vårbekk

Nedre Svartkulp..Hvor i allverden er det? Jeg er glad og lettet over at det fortsatt er steder i Nordmarka jeg ikke har vært. Heller ikke i min levetid kommer jeg til å rekke over alt. Det er heller ingen min målsetting å gjøre nettopp det. Avgjørende er kvaliteten på opplevelsene knyttet til det å være tilstede i naturen.
Overgangsperiodene er spennende faser hvor naturen skifter karakter. Jeg har langt fra vært bevisst på nettopp det. Det er all mulig grunn til å rette på det. Dette året har den sene våren "tvunget" meg ut i nettopp overgangsperioden rett og slett fordi våren har vært uvanlig sen og jeg har vært utålmodig etter å "komme i gang" i terrenget.
Så har det også skjedd mye i april. På min vei oppover Nordmarksveien er det stort sett bart.

Jeg tar det med ro oppover og kroppen føles lett og fin til tross for tredje dagen på rad med løping og mange høydemetre(kanskje nettopp derfor?). Det er varmt ute og godt å løpe. Rett før Skjærsjøen tar jeg av og løper videre oppover mot Nedre Svartkulp. Hvorfor akkurat opp dit? Jeg har aldri vært der tidligere. Er ikke det god grunn nok til å avlegge stedet et besøk? Kanskje jeg bare vil ha gleden av å løpe videre oppover på veien jeg har krysset så mange ganger på min vei opp og ned fra Kamphaug?
Det blir mer snø når jeg vinner mer høyde, men det byr på lite problemer.

Stidelet ved vegen jeg har krysset så mange ganger

Så er jeg over i Terra Incognita. Godfølelsen er tilstede i kroppen. Hva ligger og venter rundt neste sving? Over neste bakketopp? Veien er fint etablert i terrenget og det stiger jevnt på oppover. Det flater etterhvert ut og jeg tar meg frem til endepunktet. Her forsvinner et tråkk videre nordover i terrenget, mens Nedre Svartkulp ligger avlang i en forsenkning i terrenget. Det er stille her. Kun fuglene synger og forteller meg at det er vår. Isen er tynn, men fortsatt dekker den Nedre Svartkulp.

Nedre Svartkulp

Det er et velsignet sted. Stille, fredelig, men samtidig nært og betagende. Jeg nyter øyeblikket ved bredden før jeg løper nedover igjen. Nede ved stidelet tar jeg blåstien ned til Hammeren. Det er fortsatt stedvis snø og is, men det er godt løpbart nedover.

På vei ned mot Hammeren

 Jeg lar kameraet hvile litt, senker skuldrene, korter inn steglengden og trøkker på nedover. Det går bra unna-teknikken sitter godt. Det flater ut nede og her er det fortsatt en del snø og is, men det er hardt å løpe på. Jeg skyter fart gjennom skogen og er ute på veien ved Hammeren før jeg vet ordet av det. Kort etter står jeg ved bilen-tilfreds etter en god løpsopplevelse

Gjensyn med Turtermarka

Utsyn fra Turtermarka mot Maridalsvannet

Jeg har ikke løpt her siden i fjor-senhøst. Det føles som en evighet siden. Godt å komme tilbake igjen. Bakkene opp blåstien mot Fagervann er mer enn bratte, men løpeformen min er også på vei oppover.
Bilen forlates ved bommen på Hønefoten.

Bommen på Hønefoten

Det ligger fortsatt noe snø før bakkene tar til, men det er tidvis større, bare partier.

Bunnen av monsterbakken

Det er så bratt innledningsvis at det gjør godt. Steglengden kortes inn, tiden tas til hjelp og jeg kommer meg oppover. En kort gåpause innimellom må til for å få ned pulsen litt, men det går bedre enn på lenge. Hester er sikkert ålreite dyr, men hvorfor må de gjøre fra seg hver 5 meter?

På tide med nytt kosthold?

Det blir mer snø etterhvert som jeg vinner høydemetre og skogen åpner seg også opp litt idet furua får mer innpass. Snart er jeg på toppunktet der den umerkede stien tilbake igjen til Hønefoten begynner.

Stien videre mot Fagervann

Jeg trekker pusten og slipper meg løs nedover på den umerkede stien. Det er en blanding av is, tidvis hard snø og tidvis råtten snø. Tempoet må ned litt. Det er stille i skogen.
Snart er jeg nede på myra.

Myrkryssing over treklopper

Jeg dukker inn i skogen på andre siden. Det er relativt greit å løpe akkurat her. Kveldssolen skjærer inn i skogen og skaper en vakker stemning. Den store lysmesteren slutter aldri å glede meg.

Vakker kveldssol

Litt opp og så skal jeg bratt nedover en stund. Underlaget er svært krevende, med hard snø og is. Jeg vil gjerne komme levende ned og senker tempoet litt.

Krevende underlag

Jeg er snart nede på furumoene, snømengden blir mindre og det er godt å løpe igjen.

Blir det bedre enn dette?

Elvekrysningen i bunnen av bakken går også bra til tross for mye smeltevann.

Smeltevann

Avslutningen mot Hønefoten er krevende med kryssing av 2 strie bekker, men det går greit all den tid jeg vet hvor det lønner seg å krysse. Det føles godt å være tilbake igjen i denne delen av Maridalen.
270 høydemeter fordelt på 4,5 km er heller ikke å forakte.

Vår

Vårstemning ved bredden på Øyungen

Sol, 2-siffrede plussgrader og snø som smelter i rekordtempo. Nordmarka er i ferd med å riste vinteren av seg og gi rom for sommeren. I store partier biter snøen seg likevel godt fast enda omfanget er kraftig redusert. Jeg er i vårstemning selv i bakkene oppfra Skar leir. Det er godt å være ute i skogen igjen. Skråningen er mer østvendt og snøen er fortsatt påtagelig tilstede.

På vei opp fra Skar leir

Det var lettere for 3 uker siden med skareføre. Nå er det råtten snø, men jeg nyter likevel stunden mens jeg tar meg oppover. Snart får jeg det gode utsynet mot Maridalsalpene på andre siden av dalen.

Maridalsalpene

Det bærer videre oppover og jeg står snart ved stidelet midt mellom Øyungen og Fagervann.

 

En kort, teknisk stopp og så fortsetter jeg videre ned mot Øyungen. Snøen er råtten, men fortsatt dyp tidvis og tempoet må ned litt. Det er mye snø her fortsatt, men fortsetter det gode været vil mye være borte om 1-2 uker.

På vei ned mot Øyungen

Vel nede ved stidelet fortsetter jeg mot Gåslungen for å sjekke forholdene langs Øyungen.
Det er magisk langs bredden.

Øyungen i vårstemning

Det er definitivt slutt på vintersesongen. Rart å tenke på at det bare er 2 mnd siden jeg suste utover vannet i måneskinnet. Nå er det barmark som teller. Snøen er dyp og råtten langs bredden.

Rotvelte i vårskrud

Jeg nyter stemningen langs bredden. Det er godt å være til. Det er ennå litt tid før det er duket for en runde rundt vannet-kanskje om 1 uke? Jeg prøver det.
Øyungdammen gir slipp på store mengder med smeltevann.

Øyungdammen

Vår, vår, vår, vår, vår...................

Jeg tar turen tilbake til Skar leir langs østre veg. Den er bar og mer eller mindre snøfri.

Jeg er snart tilbake ved bilen på Skar leir. Min løpetur har vært fin nok en gang.

Stemingsbilder fra Myrdal stasjon

Myrdal stasjon

På min jobbeveg over fjellet fra Voss til Oslo i dag er det tid til en beinstrekk og nytelse av flott natur på Myrdal stasjon. Her har jeg vært 2 ganger tidligere under Rallarvegløpet i 2010 og 2011. Flåmsdalen er en perle, men det er også Myrdal stasjon.

En pust i bakken på Myrdal stasjon

Det er en stund siden det ble tid til seriøs fjelløping, men det står langt oppe på listen. I sommer blir det en tur på Hardangervidda og da blir det løping i fjellet igjen. Strekningen Finse-Haukelisæter skal til pers.
Stidelet på Myrdal stasjon får det til å krible godt i løpefoten.