Vårtur til Grefsenkollen

Utsyn fra Grefsenkollen

Det har vært en stund siden sist jeg løp opp til Grefsenkollen. Turen opp er finlangs veien, men i dag fikk jeg lyst til å utforske en ny trase-opp blåstien fra Årvoll.
Det er behagelig å løpe når jeg tar meg frem og og svakt oppover langs Sinsenvn. Løpeformen er relativ råtten, men det går da fremover. En pust i bakken på broen over Rv 4 er det også tid til.
Snart er jeg på vei langs idylliske grusstier som går igjennom boligområdene. En bratt bakke opp og så er skiltet der som peker ut retningen inn i skogen.

Stidele til Grefsenkollen

Jeg tar meg begeistret videre oppover. Etter kort tid dukker jeg inn i skogen og det går stupbratt oppover. Det er lite snø igjen i den sørvendte skråningen innledningsvis.

På vei mot Grefsenkollen

Underlaget blir snart mer fuktig og etter en stund møter jeg restene av vinteren i all sin velde i alpinbakken som ligger mer østvendt.

Rester etter vinteren

Blåstien blir borte for meg en stund, men jeg orienterer meg litt vestover igjen og finner en grussti som tar meg videre oppover til parkeringsplassen nedenfor Grefsenkollen.
Kort etter er jeg på toppunktet og deler det som kanskje er det vakreste utsynet over Oslo med noen syklister som har tatt seg opp dit ved egen kraft og ved motorkraft. Noen minutter for å nyte utsynet er rikelig belønning for å overvinne drøyt 300 hundremetre fordelt på knappe 5km.

Oslo fra Grefsenkollen

Turen ned langs veien går greit og det er flotte utsyn mot Maridalen på vei nedover.
Muselunden passeres og jeg er snart tilbake på Løren igjen.
En flott trase opp Grefsenkollen som må benyttes også siden.

Maridalen light

Maridalsalpene

Vinteren er seiglivet i år. 11 april og snøfillene fyker rundt ørene på meg når jeg setter fart fra Maridalen kirke i kveld. Jobb, jobb og atter jobb gjør at det er 4 dager siden sist løpetur. Likevel det er godt å strekke ut opp den lille bakken og gløtte bort på Nes gård før jeg slipper litt løs ned bakken forbi de majestetiske eiketrærne. Jeg har foran meg en liten runde på en knapp mil fra startpunktet og mot klokka på Sandermosen vei, forbi Mobekken og ut Maridalsveien igjen.
Jeg passerer 4 hester som heldigvis skal i motsatt retning. Sander Gård passeres og jeg tar fatt på de seige stigningene mot Sandermosen.

Mot Sandermosen

 En lang vinter og for lite trening har gitt en litt for tung kropp og den er tung å dra på oppover-jeg må gjøre noe med det. Heldigvis retter det seg ganske fort når løpemengdene øker i barmarkssesongen. Mye løping med lav intensitet får kroppsvekten min ned relativt hurtig.
Sandermosen er snart der og jeg kan ikke motstå fristelsen og skjærer ut i terrenget på blåstien mot Mobekken. Snøen er fast i sporet og hardere enn for noen dager siden. Det stiger først på litt før det bekker nedover i en flott løype-jeg må ta denne senere når snøen er bort. Denne stien er helt ny for meg.

Blåstien mot Mobekken

Forholdene er krevende og jeg må reduserer farten for å komme frem. Det er flott terreng med mye furuskog som jeg liker så godt. Snart står jeg ved veien igjen i krysset til Movatn. Her følger blåstien veien en kort bit til Mobekken. Min ferd går videre på Sandermosveien frem til Maridalsveien.
Jeg unner meg en god titt mot Maridalsalpene som tar seg flott ut i det fjerne.
Maridalsveien følges resten av løpeturen og farten kan settes opp igjen. I svingene oppover før Hauger gård treffer jeg en gruppe syklister i en sving. De er lynraske i reaksjonen og gir bakenforliggende syklist beskjed med en innøvd håndbevegelse at denne må legge seg litt ut-Imponerende disiplin. Vegen flater ut igjen før det stiger litt på forbi velhuset. Snart er jeg ved Maridalen kirke igjen og kan se tilbake på en flott løpetur.

Maridalen Rundt

På Mellomkollen

Maridalen er et fint sted-faktisk et himmelrike på jord. Målsettingen i dag var å oppleve "alt sammen". Utgangspunkt og målgang var på Brekke. Ferden gikk med klokka over Låkeberget, Kamphaug, Tømte, Mellomkollen, Snippen, Kjelsås og tilbake til Brekke. En runde på drøye 3 mil og 1.000 høydemeter i terrenget fordelt på 5t. Kan dagen bli bedre enn dette? Jada, men ikke ofte.
En tidlig start gir en god utnyttelse av dagen. Snøen i terrenget var for en stor del hard og bæredyktig, men det var også steder med krevende partier. Overturen til Låkeberget gikk utmerket og kjent som jeg er gikk turen gjennom skogen på et parti hvor man har forsøkt å fjerne ferdselen. Slik nytter selvfølgelig ikke overfor garvede terrengløpere som har fått smaken på et beta med terreng.
Skiløperne var fraværende innledningsvis og jeg kan forstå det med tanke på det krevende underlaget.
Vi-undertegnede og Jin-tok trøstig fatt på arbeidet med å vinne de over 1.000 høydemetrene på stigningen opp fra Låkeberget i retning mot Ullevålsæter. Det er penere her om vinteren enn sommeren.

Mot Ullevålsæter

Syklistene er utålmodige etter å "komme i gang" etter vinteren. Utfordringen er bare at vinteren ikke er over riktig ennå. En av de utålmodige ble påtruffet i skogen på vei nedover. Det er bare å annerkjenne engasjementet. Toppunktet nås og det bekker ned mot Skjærsjødammen som åpenbarer seg kort tid etter.

Skjærsjøen

Det er herlig sted til tross for mye vinter ennå og vi nyter utsynet. Helt bakerst kan Kobberhaugene skimtes. Løpeturen går videre mot Kamphaug. Det er bratt opp i motene mot tuftene på Kamphaug og vel fremme kan jeg konstatere at snødybden fortsatt er betydelig. Når skal det bli vår?

Kamphaug-stidelet er nesten borte i snø

Partiet over til Øyungen er jeg usikker på, men det er noen sjeler som har tatt turen over på si til tross for manglende løypesetting og vi har noenlunde fast feste under føttene. Rundmyra passeres og snart er de verste av stigningene bak oss. Vi følger rødstien ut på Fagervann og selv om jeg skeptisk som alltid på snø og islagte vann kommer vi levende over til nordende og en velfortjent matpause.

Fagervann

Etter pausen går løpeturen videre ned til Øyungen. Det er godt underlag nedover og vi står snart ved damkrona.

Øyungdammen

Løypa går deretter ned på den østlige veien mot Skar igjen i ca 1 km før den skjærer brutalt opp forbi Øyungkollen til Sellanrå th og Tømte gård. Det er svært krevende terreng å ta seg frem i. Siden jeg var her sist er snøen litt bløtere, men den bærer fortsatt dersom man vet hvor foten skal settes. Likevel går det "til bunns" noen ganger.

Jin ved foten av Øyungkollen

Løypa skjærer inn mellom Øyungkollen og Furumokollen, flater litt ut og bratt opp til Sellanrå th.
Utsikten fra Sellanrå th er magisk som alltid.

Utsyn fra Sellanrå th

Vi finner brønnen ved hytta og etterfyller flaskene med vann før turen går videre forbi Tømtehyttene og Tømte gård. Det er flott i skogen. I skiløypene er det fullt av bøss og det må være krevende å ta seg frem på ski. Partiet frem til Tømte gård er godt å løpe.
Vi tar av mot Mellomkollen og det er fortsatt ca 150 høydemeter og 1,5 km før vi når Maridalens høyeste punkt.

Utsyn fra Mellomkollen

Det er tid for en velfortjent matpause igjen. Vi er ca halvveis på vår ferd Maridalen rundt.
Etter pausen er det duket for nedløpingen mot Mobekken. Jeg slipper meg løs og tråkker på nedover-herlig. Det går virkelig fort unna. Godt å registrere at teknikken sitter godt.

Jin på vei ned fra Mellomkollen

Vi tar av mot Snippen og er snart fremme i "sivilisasjonen" igjen. Videre følger vi Greveveien et stykke ned mot Sandermosen.

På vei mot Sandermosen

Sandermosen er en underfundig stasjon som egentlig ikke er noen stasjon lenger. En sta mann har imidlertidig slått seg ned her og vil gjerne at NSB skal stanse her, men det koster fortsatt 500NOK for å få NSB til å gjøre det.

Sandermosen stasjon

Løpeturen går ut på grusvegen-som fortsatt er en skiløype-mot Kjelsås. Snøen er fast og fin å løpe på.

Mot Kjelsås

Snart er partiet langs Maridalsvannet der og jeg unner meg dagens siste matpause mens jeg nyter utsynet mot vannet og Maridalen.

Maridalsvannet og Maridalen

Løpeturen går videre og jeg står snart ved sørbredden av Maridalsvannet og kan skue nordover-inn i denne praktfulle dalen.

Maridalsvannet

En bratt bakke og en litt mindre bratt bakke og så er vi ved bilen igjen. En fin tur verd å minnes.

Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Da var det duket for årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er 2 gangen jeg gjennomfører denne og det er like trivelig hver gang. Det fungerer slik at jeg skal ha meg minst 5 topper og av disse skal Mellomkollen og Gaupekollen være med. I fjor startet jeg fra Mobekken og tok turen opp til Hansakollen, Wittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen og Mellomkollen.
Les mer om fjorårets tur her:
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2012/04/maridalsalpene-rundt.html

Selv om fjorårets tur var noe senere(5 april) er det marginal forskjell datomessig. 2012 bød på betydelig mindre snømengder. I år er det rikelig. Likevel, jeg er ikke alene om å ta meg frem til fots i skogen og det viste seg å være mulig til en viss grad å ta seg frem med løpesko på beina.
Årets påsketravers tok meg til noen andre topper, i nytt og ukjent terreng(fantastisk!) og i kjent og kjært terreng. En god blanding som en god tur ska ha. Start fra Skar, opp til Furumokollen, Raudløkkollen-Sellanrå th, Tømte th, Tømte gård, Mellomkollen, Midtkollen, Gaupekollen, Ramnagrø, Vaggestein og tilbake til Skar.
Turen er ikke lang i distanse, men er svært krevende med mye stigning, svært ulendt terreng og krevende underlag(halvråtten snø)-akkurat slik en god tur skal være i Maridalsalpene.
Starten på Skar gikk tidlig for å sikre litt fastere underlag.

Parkeringsplassen på Skar

Innledningsvis følger jeg vegen mot Øyungen-den østre. Etter ca 1 km bærer det ut i skogen på umerket sti. Jeg burde egentlig ikke skrive om dette, men det er såpass utilgjengelig at det sannsynligvis ikke vil være mer enn et mindretall som tar seg ut i denne løypa.
Det bærer oppover på stien med greit og hardt underlag av snø mot Furumokollen.

"Snømann" i skogen

Fuglene er i ferd med å vende tilbake og det er bare å nye vakker fuglesang idet jeg vinner stadig mer høyde mot første delmål-Furumokollen. Stien er smal og ubetydelig der den tar seg fra i granskogen, men det går stødig og sikkert fremover og oppover. Etterhvert åpner skogen seg idet innslaget av furu øker betydelig. Det er vakkert i stigningene mot toppen.

Mot Furumokollen

Jeg har kun vært her 1 gang tidligere og da kun til toppunktet. På en dag som denne med slike forhold er det magisk å være ute i skogen. "Stien" blir mer og mer utydelig etterhver som jeg vinner stadig mer høyde og det antar mer og mer former som en utydelig tråkk. Utsynet utover Maridalen er praktfult.

Utsyn fra Furumokollen

Slik sett er det sikkert best å gå motsatt vei, men jeg trives også svært godt på min vei opp :-)
Snart er jeg på toppunktet som er umarkert, men tar form av en avlang, liten flate før det bekker ned på motsatt side. Jeg unner meg et par brødskiver og en kaffekopp og nyter utsynet før ferden fortsetter. Det er fint utsyn også tidvis mot Øyungen og Kamphaugåsen, samt Gaupekollen.
På min ferd oppover er jeg også kommet inn i Mellomkollen naturreservat og der skal jeg være store deler av turen. Turen fortsetter ned i skaret mellom Furumokollen og Øyungkollen. Det er krevende å ta se frem, men vakkert.

Ved foten av Øyungkollen

Her møter jeg stien som var alternativet ift å gå over Furumokollen. Den går sør for Furumokollen istedet for over kollen og dreier opp i skaret der den møter stien jeg fulgte. Ingen av stiene står på noe kart jeg kjenner til, men var greie å følge nesten hele veien. Etter Øyungkollen går det bratt oppover mot Raudløkkollen. Tråkket blir stadig mer utydelig, men jeg belønnes med et fantastisk utsyn vest og nordvestover-mot Øyungen, Gåslungen, Rottungen.

Utsyn mot Øyungen fra stigningen mot Raudløkkollen

"Tråkket" blir borte og det er i slike situasjoner at det er helt avgjørende å ha med kart og kunne orientere seg. Jeg følger ganske enkelt stigningen videre på et greit skareunderlag. Et mykere underlag hadde ganske enkelt gjort hele min tur umulig uten bruk av truger. Snødybden er ca 1 m i gjennomsnitt. Det flater ut og jeg står snart foran Sellanrå th. Her har jeg ganske enkelt ikke vært tidligere.

Sellanrå th

Det er praktfullt sted og jeg blir stående og gape mens jeg tar inn den flotte utsikten vestover mot Øyungen og Kobberhaugene.

Utsyn fra Sellanrå th

Her har det vært mer ferdsel og det er igjen greit å ta seg frem på mer hardtrampet snøunderlag.
Blåstien følger i hovedsak rødstien. Min ferd går videre til Mellomkollen via Tømte gård, men jeg unner meg en tur ned til Tømtehyttene-et sted jeg heller ikke har vært før.

Tømtehyttene

Her det åpenbart noen som har tatt seg opp og nyter tilværelsen. Herregud for en herlig dag. Det er sublimt å være ute i skogen på slike dager. Jeg løper tilbake og bratt ned til stidelet nede i skaret.

Stidelet opp til Tømte

Jeg skal i motsatt retning av bildet-mot Tømte gård. Jeg ser stadig skispor, men treffer ingen skiløpere. Selv om det er rikelig med snø er underlaget krevende i skogen med mye bøss.
Stien er god å løpe på mot Tømte gård.

God sti mot Tømte gård

Jeg ankommer ikke lenge etter Tømte gård-som ligger ca 4,5 km fra Movatn.

Tømte gård, 495 moh

Jeg er spent på om det er farbart på stien mot Mellomkollen og det viser seg å være et greit tråkk oppover. Det er like spennende hver gang jeg er ute i skogen og se om jeg kan se eller oppleve tegn på liv. Det tar ikke lang tid før jeg kommer over synlige tegn på at Nordmarkas konge trives i området mot Mellomkollen. Avføringen er ikke gammel.

Avføring etter elg

Som oss andre er elgen klok nok til å holde seg på stier for å bruke minst mulig krefter i en krevende vinterperiode. Jeg tar meg frem videre oppover. Tråkket er stort sett greit å følge. Snart er jeg ved toppunktet.

Mellomkollen, 537 moh

Selve toppunktet er en anomym, liten høyde i terrenget. Sommerstien går tvers over, men "tråkket" går rundt. Jeg fortsetter videre til ett av dagens høydepunkt-utsiktspunktet til Mellomkollen som ligger noen hundre meter lenger syd.

Stidelet til utsiktspunktet

Over en snødekket myr-det er forferdelig vått her andre tider av året-og så er jeg fremme ved utsiktspunktet. Belønningen er som alltid en sublim utsikt mot Maridalen, Oslo og sjøen utenfor Oslo.
Det er egentlig bare Gaupekollen som kommer opp med noe tilsvarende.

Utsyn fra Mellomkollen

Jeg blir sittende og nyte utsynet sammen med en god, kopp kaffe. En omtenksom sjel har klargjort ved til senere ankomne på tur.

Fyringsved

Jeg er spent på fortsettelsen av turen. Det er to muligheter. Den første er på umerket sti over Midtkollen og frem til Gaupekollen. Den forutsetter at det er farbart på den umerkede stien. Alternativet er blåstien. Jeg tar meg ned til Bjørneputten. Det er såvidt det er mulig å ta seg frem, men du verden hvor flott det er her nede.

Bjørneputten

"Tråkket" går litt avvikende ift den umerkede sommerstien, men jeg er nødt til å følge det for i det hele tatt å ha mulighet til å ta meg frem med kun løpesko på beina. Etter Bjørneputten går det bratt opp på Midtkollen(det greieste er egentlig å gå rundt på nordsiden ved Bjørneputten).
Snart er jeg ved toppunktet til Midtkollen.

Ved Midtkollen

Det bærer stupbratt nedover og jeg har min fulle hyre med å holde meg på beina.

Ned fra Midtkollen

Jeg kommer levende ned :-) og en flott opplevelse rikere. Det flater ut nede og jeg skal videre frem gjennom skogen frem til et større myrparti før stien-eller, rettere tråkket-dreier først litt syd før det bærer bratt opp til Gaupekollen.

På vei mot Gaupekollen

Det er naturopplevelser verd å minnes lenge. Alt rundt meg er urørt av menneskehender og skogen lever sitt eget liv. Snart går det stupbratt opp mot Gaupekollen.

Tråkket mot Gaupekollen

Det er igjen helt avgjørende å vite hvor man er hen og skal hen. Kartet er til stor hjelp, men må kombineres med orienteringsegenskaper. Selv om jeg her vært her flere ganger i barmarkssesongen er det annerledes vinterstid. Snart er jeg på Gaupekollen og kan igjen nyte en flott utsikt mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Det er på tide å innta resten av nistematen-en bedre anledning får jeg ikke i dag. På min ferd gjennom Maridalsalpene har jeg vært ganske alene. Det er ypperlig. Jeg nyter stunden, maten, kaffen og utsynet. Det får ikke blitt mye bedre enn dette. Kroppen-som fortsatt er litt "råtten" fungerer relativt greit. Uken jeg er i ferd med å legge bak meg har vært den beste løpemessig på lenge-3 økter, 4,5t, 34 km og drøye 900 høydemeter smaker godt. Fremover blir det viktig å ikke øke for mye for fort. Da kommer sannsynligvis bare skadene igjen.
Etter pausen går det bare en vei-nedover. Jeg kaster et lengelsfullt blikk mot Syvputtmyra, men den får jeg ha til gode til en senere anledning.
Tråkket nedover er smalt, men greit å løpe på.

På vei ned fra Gaupekollen

Etterhver kommer jeg inn på en gammel tømmervei som ble bygget for å lette tilgangen ved uttak av tømmer i gamle tider. Veien står der ennå og må være et solid håndverk.

Tømmervei under snøtråkket

Informasjonsskilt ved Ramnagrø

Jeg ankommer Ramnagrø, fortsetter ned en kort bakke og skjærer ned til høyre på et tråkk som går ned til veien som kommer opp fra Mobekken. Den følger jeg til første vegdelet, tar til høyre, fortsetter litt opp og tar til venstre ned mot Vaggestein.

Første vegdele ovenfor Mobekken

Tråkket ned mot Vaggestein er nytt for meg. Etter en kort stigning, et flatt parti så går nedover en lang stund før jeg ankommer Vaggestein. Så er det en kort tur på asfalt før jeg tilbake igjen på parkeringsplassen på Skar igjen.
En fantastisk tur i flott skogsnatur under flotte forhold.

Bypåske

Østensjøvannet

Ett beinhardt 1 kvartal jobbmessig er nå historie og før jeg tar fatt på det neste, minst like krevende kvartalet, har jeg gleden av å tilbringe påskedagene i Oslo. For en påske! Sol, passe temperatur og stille. Jobben vil jeg ikke høre snakk om før påsken er over. Nå er det rolige, late dager med tid til givende trening. Av en eller annen grunn er det godt skiføre i Marka så det blir flere skiturer før påsken er over, men idag konkluderte jeg med at nå skulle det løpes-litt lenger enn vanlig. Jeg har ikke fått trent løping jevnlig og kroppen er "råtten". Trøsten er at det ligger et godt grunnlag der som bare skal vekkes til "live". En annen grunn til moderasjonen hva angår løping er behovet for å være på den trygge siden hva angår skader.
Det er deilig å bare snøre på seg skoene og løpe ut døren hjemme og ta den retning som hjertet måtte begjære. I dag ville jeg opp til Ytre Ringveg og nedom Østensjøvannet. Kulden sørger for at det er relativt tørt ute, men det var likevel fint å løpe. Det er null overskudd i kroppen, men det retter seg forhåpentligvis etterhvert. Målsettingen må være å ha et lite overskudd når påskeferien er over om noen dager. Jeg krysser Ring 3 og tar meg frem over Ulven og frem til Teisen. Rett før bakkene til Tveita passer det med en teknisk stopp. Det er tyngre enn det jeg kan huske opp bakken og jeg legger inn et par gåpartier for å få ned pulsen. Beina er blytunge. Ved Tveita tar jeg av og ned på Ytre Ringveg. Det er en fin dag ute. Snøen er fortsatt der, men det begynner å bli sparsomt. Stigningene fortsetter, men veien flater snart mer ut. En liten kneik til og det bekker ned mot veien som tar av til Østmarksætra. Det er et fint sted, men jeg tar av i motsatt retning-mot Oppsal. Etter en knapp km krysser jeg T-bane linja og tar en snarveg ned til Østensjøvannet. Snøen er kompakt og jeg løper frem til vannkanten. Det er fortsatt mulig å ta seg frem over isen og jeg løper over vannet til nordenden.
Det er flott ute på isen.

Østensjøvannet

Vel fremme ved nordenden løper jeg videre inn i skogen og ned til Bryn. Jeg unner meg en avstikker ned ved Bryn t-bane stasjon. Her er veisystemet lagt om slik at jeg ikke kommer ned til Helsfyr via Etterstadsletta så jeg velger løypa over Brynseng og frem til Valle Hovin. Det er mye snø og is på treningsfeltene fortsatt, men noen ivrige trener fotball på bare felter. Min ferd er snart ved veis ende, men jeg skal først forbi Hasle før jeg tar fatt på den siste bakken tilbake til Løren.
En fin løpetur og en god test på egen løpekapasitet pt. Likevel, om asfalt er greit, kan jeg knapt vente med å ta meg ut i skogen.