 |
| Oldtidsveien |
Skog som omslutter meg når jeg løper inn i den uten samtidig å være for påtrengende. Skog som er åpen, inviterende, men samtidig lett avvisende og utfordrende. Litt dårlig form og bekymringer forsvinner som dugg for solen når jeg omfavnes av treleggene.
Form er en mystisk faktor som aldri slutter å forundre meg. Lite aktivitet gir dårlig form mens for mye aktivitet gir sliten kropp som igjen resulterer i dårlig form. Unntaksvis har jeg hatt opplevelsen av god form. Når jeg tenker meg om skjer gjerne det i perioder med lite mengde, men med marginalt mindre frekvens på økter. I forkant har gjerne både mengde og høydemetre vært betydelig større.
Kunsten må være å balansere belastningen ift det man prøver å oppnå av treningsmål. Personlig ender jeg gjerne opp med for mye belastning.
Lørdag var formen god. Jeg suste avgårde mot Bjørnerud på rødstien mot nordenden av dette flotte området som bærer navnet Grønliåsen. Min målsetting med denne økten var en kort langtur( ca 1,5t og 12-14 km) i terreng. Samtidig ville jeg også bli bedre kjent i området. Når er man egentlig godt kjent? Spiller det noen rolle? Jeg trives best når jeg kan løpe på nye stier, men samtidig også nyte kjente stier.
Grønliåsen byr på gode vekstforhold for furu og gir dermed en åpen og lys skog-grana er nesten fraværende på åshøyden, men dukker opp der vegetasjonsdekket øker i tykkelse-gjerne ned i sidene.
Jeg finner et slags endepunkt på rødstien og følger rødstien sørover en liten bit mot Prinsdal.
Det blir for mye trafikk her så jeg skjærer mot øst og opp i terrenget igjen og tilbake til blåstien som følger Oldtidsveien sørover mot Fløisbonn. Det stiger jevnt, men sakte og sikkert oppover på svabergene. Svabergene, ja. Kan det være årsaken til en øm skinnlegg? Den høyre protesterer litt så i dag(søndag når dette skrives ble det kun en gåtur med litt løping for å roe abstinensen).
Jeg finner rytmen og klatrer rolig oppover. Dagen er herlig, sol, varm med litt vind. Etterhvert flater det ut og jeg følger høydedraget forbi toppunktene Grønliåsen og Tårnåsen. Snart er jeg fremme på Hellerasten. Veien krysses og jeg fortsetter mot Fløisbonn. Snart dukker bebyggelsen opp i skogkanten. Så nært, men samtidig så fjernt. Med ett står jeg på en asfaltert plass bak et bygg og speider lettere forvirret etter grusvegen som skal ta meg østover igjen.
Vegen lokaliseres på sørsiden av bygningen og jeg løper rolig videre i østlig retning. Dette er terra incognita for meg og det er like morsomt hver gang. Samtidig har jeg ikke helt avgjort hvor løpeturen går videre og det er enda mer morsomt. De beste løpeturene starter med en vag ide og tar form etterhvert. Jeg løper bortover grusvegen, sjekker ut rødstien i nordlig retning, setter en strek over den og løper videre. Snart går det en sti nordover opp en bratt ås. Den er så fristende at jeg gir etter og løper inn- og oppover. Skogen omslutter meg igjen som en gammel og kjær venn og jeg føler meg hjemme. Stien er tydelig og fører meg frem til en slags hytte i skogen.
Hvem bruker denne mon tro? Stedet er åpenbart i bruk.
Vel, av større interesse er å finne stien videre. Den er der-på nordsiden av hytten-ikke fullt så tydelig, men mer en tydelig for meg. Så er det bare å nyte, være tilstede på stien, i skogen, høre pusten, kjenne kroppen som jobber. Det blir varmt og t-skjorta henges i beltet. Sola skjærer inn mellom treleggene. Herre min skaper-bedre enn dette går det nesten ikke an å ha det. Andre enn meg trives her-jeg finner flere poster etter Skautraver'n
Stiene blir utydelige, deler seg og jeg løper videre ut i terrenget. Det bærer bratt ned i en forsenkning og opp en skråning. Jeg orienterer meg tilbake til stien og står plutselig på veien fra Hellerasten.
Av en eller annen mystisk grunn er jeg så og si alene i skogen og det er bare fint. Løpeturen går videre østover før jeg tar rødstien tilbake til Bjørndal.
Ikke lenge etter står jeg på dørstokken igjen etter 13 km og 350 høydemetre. Flottere skog skal jeg lete lenge etter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar