Høstmodus

Maridalen og Maridalsvannet

Bakkene er tunge og krevende opp fra Hønefoten. Jeg får trent altfor lite om dagen og får klare tilbakemeldinger fra kroppen om at sirkulasjonen er for dårlig og den muskulære utholdenheten redusert. Overskuddet er likevel der selv om kapasiteten er redusert. Jeg gleder meg over det og er tydelig på at kapasiteten kommer tilbake med litt mer trening.
Det er stille i skogen og kraftig regnfall den siste tiden gir vått underlag. Jeg løper i bekkefaret oppover. Det er herlig også det. Naturen er god i alle varianter.

Bakkene er seige, men gode. Snart er stidele der og jeg tar fatt på den siste biten inn til Fagervann. Solen står lavt og idet jeg ankommer Fagervann forsvinner den bak tretoppene.

Fagervann

Jeg nyter utsynet over et stille vann, men blir snart forstyrret idet stemmer bryter stillheten. Min rast blir kort og jeg setter kursen sørover langs østsiden. Det er krevende underlag og godt å løpe på noe som krever mye konsentrasjon. Sørbredden er der og den er om mulig mer idyllisk enn nordsiden.

Sørsiden av Fagervann

Stien tråkler seg frem mellom to hytter ved sørenden og det stiger på mot myrpartiet der terrenget flater ut. Jeg flyr over myra og tar snart av fra blåstien og nedover på min umerkede favorittsti ned til Hønefoten. Herre min skaper, her er det bare å lene seg frem, trøkke på og få farten opp. Snart er jeg godt nede på 4-tallet. Magisk blir det etter jeg krysser myra og sola stryker inn gjennom trærne. Det øyeblikket er verdt løpeturen alene.

Magisk øyeblikk på favorittstien min

Det er vått, glatt og krevende underlag, men det er deilig å kjenne at kroppen fungerer-at teknikken sitter godt fremdeles. Snart krysser jeg bekken nederst og stuper ut på stien fra Hønefoten igjen. Kort etter er jeg ved bilen. En flott løpetur er til ende og tidsmessig ble det helt greit. Viktigst av alt er den gode løpsopplevelsen, å være tilstede i naturen og få alenetid etter en krevende arbeidsdag.