Magiske Maridalen

Ruinene av Margaretakirken fra 1200-tallet

Mens jeg venter på at enda mer snø skal smelte er Maridalsveien en god erstatning. Etterhvert skal jeg over i terrenget. Jeg ser imidlertid at løping på grusveger blir karakterisert som"terrengløp" i KM-mesterskap. Verden er rar. Løping i terrenget har intet å gjøre med å løpe på grusveger.
Kvelden er ennå ung når jeg forlater bilen ved Brekke og setter kursen innover Maridalen. Jeg skal inn til Hammeren, videre langs Gamle Maridalsvei, frem til Skar leir og tilbake igjen til Brekke langs Maridalsveien.
Beina kjennes lettere i dag, men jeg er fortsatt langt unna toppformen. Det som skal til er flere, rolige langturer-som i kveld-og fartstrening. Jeg må også få litt færre kg å dra på-pt er jeg 4 kg over idealvekten. Det bekymrer meg lite. Med økt treningsomfang og mer innslag av utholdenhetstrening, vil vekten gå ned.
Kvelden er god å løpe i og jeg er snart fremme ved Hammeren. Jeg hører steg bak meg og bråstopper for å bli kvitt en "klegg" som har lagt seg rett bak meg. Verden blir roligere når jeg tar fatt på Gamle Maridalsveien og den første stigningen. Utsikten over Maridalsvannet mot Kjelsås er betagende.

Utsyn mot Maridalsvannet og Kjelsås

Jeg fortsetter inn i skogen og videre mot Skar leir. Det er fredfult langs vegen og utsynet mot Maridalen er flott langs store deler av vegen. Stigningene går bedre enn tidligere og får anta at det skyldes bedre form.
En samling med hester gresser og kaster nysgjerrige blikk på en ensom løper.

Snart er jeg fremme ved Skar leir, runder lyktestolpen på parkeringsplassen og kan ta sette kursen utover igjen. Det er mer snø her inne og det gir et kjøligere drag i luften. Jeg passerer Sørbråten, Turterfaret og kroppen kjennes bedre og bedre. Tempoet kan økes og jeg er snart ute av skogen. Jeg passerer to hester som tar av på en sidevei. Den ene hesten skvetter til når jeg løper forbi på vegen. Heldigvis skjedde ikke det mes hesten var på vegen og jeg passerte den. Hva er det som gjør hestene skvetne? Det er andre hendelsen på noen få dager. Landskapet åpner seg når jeg passerer Maridalen kirke. Stemningen ved kirkeruinene er flott ved overgangen fra halvmørk til mørk kveld-jeg nyter den et kort øyeblikk før løpeturen fortsetter videre. Det er tidvis krevende å løpe langs Maridalsveien idet vegen er smal og vegskulderen er neste ikke-eksisterende. Heldigvis er de fleste bilistene hensynsfulle mot en utsatt løper. Jeg løper forbi Hammeren i fint driv og tar fatt på de siste 3 km før Brekke. Kroppen kjennes fin og jeg trøkker på litt. Det er godt å kunne ligge i sub 5 tempo og ha en god løpsopplevelse. Det er det alt handler om-å ha en god løpsopplevelse. Alt annet er uinteressant.
Kvelden har blitt mørk når jeg ankommer bilen og jeg er glad for at refleksbåndene var på plass under løpeturen. Kvelden er stille og fredfull når jeg får igjen litt pust sittende ved bilen fornøyd etter en god løpsopplevelse.

Kveldstur til Skjærsjødammen

Ved Skjærsjødammen

Beina føles fortsatt tunge når jeg tar fatt på stigningene på Nordmarksveien til Skjærsjødammen. Snødekket sist tirsdag på veien er borte(er det virkelig bare 1 uke siden?). Varmeutstrålingen fra bakken gir en god følelse i en vintersliten kropp-vår i luften! Skyggefeltene og det kalde gufset fra elva i enkelte partier drar meg tilbake til virkeligheten. Etter den første stigningen flater det litt ut og jeg får litt overskudd tilbake igjen. Jeg passerer en mann med to digre hunder i bånd hvorav den ene absolutt skal bort til meg-åpenbart for å markere seg. En fanden går i meg og jeg venter til den er nesten borte hos meg før jeg klapper hardt i hendene. Bikkja skvetter til og drar meg seg både seg selv og mannspersonen kraftig avgårde. De siste stigningene er snart der og jeg skimter snart damkrona. Det er et velsignet sted, stille og rolig og med ramme for litt ettertanke.

Kveldsstemning fra Skjærsjøvannet

Økten er en kvalitetsøkt med vekt på styrke i første halvdel og hastighet i siste halvdel. Returen gikk i dag ned Ullevålsæterveien. Tempoet lå ned på 4-tallet. I bunn av den første bakken er det jamen meg 2 skiløpere-sannelig et hardført folkeferd når plussgradene snart er to-sifrede.
I den siste bakken passerer jeg to hester. Den ene skvetter til og det er ingen spøk. En skapning på flere hundre kg er ikke å spøke med. Jeg er alltid usikker på hvor kompetent rytteren er. Denne gang gikk det heldigvis greit. Jeg er snart nede på Hammeren igjen og fremme ved bilen-35 m og 41 s fra start. Ikke dårlig. Bestenoteringen er på 34m-fra august i fjor.
Litt stør i beina, men intet alvorlig. I morgen tar jeg det med ro etter løping 2 dager på rad.

Vårlig gjensyn med Maridalsvannet

Maridalsalpene

Vår i luften i dag og tid for et etterlengtet gjensyn med Maridalsvannet. Løpeturen rundt vannet er en flott tur. Jeg starter og slutter i de fleste tilfellene fra Brekke og løper med klokken. Med unntak av partiet fra Hammeren til Sander Gård går løypa på grusveger. I dag var det vel my snø og is fra Brekke til Hammeren så jeg løp innover langs Maridalsveien. Rammen kunne ikke blitt bedre med sol, blå himmel, lett vind og behagelig temperatur.

Maridalen fra Låkeberget

Snøen kjemper en forgjeves kamp mot en vår som trenger seg på og det føles godt å vær til. Et annet sikkert vårtegn er antall syklister på vegen. Til tross for at det også var andre løpere på vegen var syklistene i klart flertall. Kroppen kjennes relativt fin, men beina er tunge. Jeg er på veien for å løpe lenger enn vanlig for å bygge opp kapasitet hva angår løpsøkonomi. På vegen innover ligger farten på ca 5:15 og det føles som et greit tempo nå. Hammeren passeres og det blir litt roligere på veien. Jeg merker ingenting til smerter noe sted-ei heller i noen av knærne. Jeg tar det som et foreløpig, positivt tegn. Rett etter løper jeg forbi kirkeruinene fra middelalderen og passerer rett etter den nye kirken litt lenger inne. Maridalsveien forlates og jeg løper inn i mer rolig område på Sandermosveien. Isen ligger fortsatt på Maridalsvannet.

Maridalsvannet sett fra nord

Noe tegn til vår er det likevel også her idet et lite vannspeil er kommet til syne. Det er godt å løpe langs nordsiden av vannet og jeg er snart fremme ved Sander gård. Stien langs østsiden av Maridalsvannet er fortsatt dekket av mye snø og is, men det er mulig å ta seg frem også med løpesko på beina.

Mot Sander Gård

Festet er bedre langs siden på stien når jeg dukker inn i skogen og tar fatt på stigningen etter bekkedraget.
Jeg treffer andre som går langs vannet og også noen syklister. Delvis er det skareføre noe steder og svært glatt, mens det stort sett er et tynt snødekke med våt snø på toppen. Jeg nyter den flotte utsikten fra østsiden beste utsiktspunkt.

Utsyn nordvestover med Kamphaug i bakgrunnen

Jeg er snart fremme ved Kjelsås og får asfalt under beina et kort øyeblikk før jeg passerer sørenden på Maridalsvannet og tar fatt på de siste stigningene frem mot Brekke. Det er skareføre og glatt, men igjen er det godt å ha kanten av vegen å ty til. Snart er jeg fremme ved Brekke og bilen og kan se tilbake på en fin løpetur. Tidvis var det tungt. Beina er tunge og jeg kjenner at overskuddet er fraværende. Jobbmessig er det litt lettere frem mot påske og jeg har lagt opp til en rolig påske. Det burde resultere i en vår med litt mer overskudd i kroppen.
Neste lørdag er det løp igjen-5km på Lørenskog. Jeg ser frem til det. Dagen etter er det løp i Fredrikstad-halvmaraton.

Årets første løpetur til Skjærsjøen

Skjærsjøen i midten av mars-2012

Dette har vært en rar vinter. En skitur har det blitt og i kveld fikk jeg min første løpetur til Skjærsjøen fra Hammeren. Det er deilig å løpe en tur i skogen etter en hard arbeidsdag. En fin anledning til å bruke opp de siste kreftene som måtte være igjen etter en lang dag. En svært krevende arbeidshverdag har tatt mye av kreftene mine. Jeg er kun en skygge av mitt tidligere jeg, men får kjempe videre. Flott å kunne løpe ut i skogen igjen. Slaps, is og våt grus preger Ullevålseterveien på min ferd opp til Skjærsjødammen. Pusten blir tung idet bakken tiltar. Jeg er stort sett alene og det er slik jeg foretrekker det. Den siste bakken opp før Ullevålsæterveien forlates er svært krevende. Jeg trøster meg med at det er ingen skikkelig treningsøkt før spysmaken er tilstedeværende i munnen-det var den i dag. Jeg tar endelig av til høyre og løper ned til Skjærsjødammen og kan nyte en praktfull utsikt over et av Nordmarkas flotteste vann-en av mine favoritter.
Tilbaketuren går langs Nordmarksveien og også her er det mye slaps og is. Noen steder har sola fått mye bedre tak og her dominerer våt grus. Jeg får farten opp en god del, men merker mangelen på fartstrening. Det bekymrer meg lite-det kommer siden. Det som opptar meg er at mengden av løpterening må betydelig opp dersom konkurranseprogrammet skal holdes. Snart er jeg tilbake ved bilen igjen, godt fornøyd etter en flott, første tur i skogen med løpesko på beina.

Egersund halvmaraton

I dag var det duket for et nytt løp igjen. Jeg var spent på formutviklingen ift forrige løp-Solastranden halvmaraton for 1 mnd siden og hvordan kroppen ville fungere i sin helhet. Løpet er et årvisst arrangement i regi av den lokale idrettsklubben EIK. Løpet har start og målgang ved Lagård ungdomsskole. Løypa er langs vegen til Krossmoen beliggende ved E39 og tilbake igjen til Egersund igjen.
Det var mange deltakere og stemningen var god ved starten. De vårlige fornemmelsene var blåst bort i lett overskyet vær, lavere temperatur og en kraftig vind som markerte seg under store deler av løpeturen(kuling). Til tross for dette hadde jeg en god løpeopplevelse. Ift Solastranden halvmaraton er antall høydemetre 3 doblet. I kombinasjon med vinden var dette mer krevende enn på Sola. Jeg var derfor usikker på om jeg ville oppnå målsettingen om å prestere bedre enn forrige løp.
Starten gikk og mesteparten av feltet la i vei i et høyere tempo enn mitt-en ultraløper er ingen sprinter :-)
Jeg var interessert i å oppnå et jevnt løp med negativ splitt-jeg oppnådde begge deler. Jeg brukte ca 58 min ut til Krossmoen og 56 min  tilbake igjen til Lagård ungdomskole.
Med unntak av 3 km i starten og de samme 3 km før mål på sykkel- og gangsti går løpet langs Rv 42 på en smal veiskulder. Arrangøren hadde imidlertid merket med anmodning om kjørende tok hensyn og de lang fleste gjorde nettopp det og bidro til den gode løpsopplevelsen. Turen  ut har 2/3-deler av høydemetrene og de går stort  sett bortover og oppover i den rekkefølgen. Den tidvis kraftige vinden var en påkjenning som kostet krefter. Jeg gikk ut i moderat tempo for å søke å oppnå målet om negativ splitt. Det var en klok strategi. Ved passering 8 km kom de første løperne på tilbaketuren-imponerende. Jeg hadde 2 bak meg og tok igjen ytterligere 2 ca 3 km før mål.
Det var godt å nå vendepunktet ved Krossmoen, ta en slurk vann og ta fatt på tilbaketuren. Jeg la vekt på å komme inn i en god løpsrytme og holde jevnt tempo. Det resulterte i høyere tempo. Det var godt å kjenne at teknikken satt godt og at jeg evnet å holde et godt tempo. Kilometrene ble borte den ene etter den andre og snart kunne jeg skimte Egersund igjen i horisonten. Jeg passerte 2 løpere 3 km før mål og presset opp tempoet enda litt til ca 5. Snart var den siste kneiken til Lagård ungdomsskole der og jeg passerte målstreken rimelig tom for krefter. Prestasjonen var over forventning med ny personlig rekord og negativ splitt.

Løping er terapi

Etter en drittdag på jobben er det fint å løpe en tur på kvelden. Egentlig var min plan å løpe innendørs på tredemølle i kveld, men våren har kommet til Oslo og da er det bare å få seg seg selv og kroppen ut i frisk luft. Godt å registrere at det er litt fart i kroppen. Jeg liker ikke innendørs løping. Det står i motstrid til alt jeg forbinder med løping, men når snøen og isen ikke gir mulighet for annen er det bare å trekke innendørs. I kveld var det imidlertid duket for en tur ut i frisk kveldsluft. Kroppen responderte bra og jeg har bra tempo. Jeg kjenner imidlertid at jeg er sliten etter mye jobbing. Det gir lite overskudd til trening, men jeg må bare trene likevel. Alternativet er mye verre. Turen gikk ned forbi Carl Berner og frem til bunnen av Maidalsveien. Her begynte jeg å klatre oppover mot Sinsenkrysset. Det gikk relativt greit og jeg passerte snart trafikkmaskinen øverst i bakken og kunne dreie inn på Lørenveien. Snart stod jeg utenfor hjemme og kunne tøye ut. En kort og god økt. Nå ser jeg frem til Egersund halvmaraton kommende helg. Det blir spennende å se om jeg evner å prestere bedre enn under Solastranden halvmaraton for en måned siden.

Løping i Trondheim

NTH, med Nidelven i forgrunnen

Å være i Trondheim byr alltid på en solid dose nostalgi. Jeg tilbragte nærmere 6 år i byen ifm mine studier ved ingeniørhøgkolen og siden NTH. Det er sistnevnte skole som formet meg mest faglig og menneskelig. For meg vil den alltid være NTH-ingen over, ingen ved siden. Det å befinne seg på høgskoleområdet bringer frem mange minner. Jeg blir også kraftig påminnet om hvor gammel jeg er-dagens studenter var knapt nok født når jeg studerte her. Løpingen er en kjær aktivitet. Fra hotellet i midtbyen går turen rett opp Jonsvannsveien, forbi studentbyen på Moholdt-hvor jeg bodde i drøye 2 år-og frem til kort før Jonsvann. Oppover går det hele veien. Det er godt, tilbaketuren går samme vei. Den turen hadde jeg i går. Det er vinter i Trondheim og festet var dårlig og det var tidsvis krevende å komme seg fram. Likevel, etter en hel dag innendørs på kurs var det deilig å komme seg ut igjen.
Kroppen føltes litt råtten i går, men det gikk lettere etterhvert.
I dag var det ut på løpetur igjen. Nok et motbakkeløp-denne gangen opp en gammel kjenning, brattbakken opp Steinberget. Her gikk jeg opp og ned utallige ganger fram og tilbake til Midtbyen fra hybelen på Byåsen. Det var litt krevende å finne utgangspunktet for bakken, men snart var jeg der. Det gikk rett opp på et glatt og snøfullt underlag. Bakken var noe av det mest krevende jeg har forsert og jeg måtte legge inn noen korte gåpauser for å få pusten igjen. Turen igår satt nok litt igjen i kroppen, men jeg har nærmest null overskudd for tiden. Vinden tok hardt opp på slettene forbi Sverresborg og et flott museumsbygg og snart var jeg fremme ved veidele ned Breidablikkveien og ned til bunnen av dalen igjen. Ned gikk det til Nidelva og over Stavne bro. Det er mange år siden jeg har vært der og minnene kommer lett tilbake når jeg tar meg gjennom til fots. Over Stavne bro dreier jeg kursen nedover mot Midtbyen igjen, ut til Øya og over broen ved Nidarøhallen, bort Kongens gate og er snart fremme ved utgangspunktet igjen ved Trondheim Torg.