Eifel-fjellene byr på store kontraster. Fra rene fjordlandskapet til skikkelig, tett, tysk skog. Fra veldig tilrettelagte stier til rene villnisset hvor stien knapt er synbar. Fra trygt underlag til livsfarlig underlag. Først og fremst byr imidlertid Eifel-fjellene på en skikkelig løpsopplevelse.
Området er forøvrig svært stort i omfang(strekker seg over store deler av Rheinland Pfalx og endatil inn i Luxemburg og Belgia...les mer her Eifel ) og kunsten er som alltid å begrense seg ved besøk i nye områder og heller bruke nok tid på det som blir gjennomløpt. Jeg forestilte meg at nasjonalpark-området ville være et godt valg og satte kursen til startstedet i sydenden av nasjonalparken-rett øst for byen Schleiden. Her det svært godt tilrettelagt med eget informasjonssenter og merkede løyper.
Les mer om nasjonalparken her: Nasjonalpark Eifel
Min, lille runde ble på drøyt 35 km og ca 900 høydemeter, på rett i overkant av 5t. Da hadde jeg heller ikke dårlig tid. I det alt vesentlige er det veldig løpbart og godt tilrettelagt.
Runden gikk med klokka fra parkeringsplassen rett syd for informasjonssenteret og bragte meg over Wolfseifen, ned Kellenberg, over dammen i vestenden av Urfttal-reservoaret, vestover til dammen Ruhrberger-Obersee, nord og opp til Paulushof og frem til og over Kermeter, ned til Abtei Mariawald, frem til Wolfgarten og ned til Urfttal-reservoaret igjen-lenger øst ift dammen, over Victor Nieels Brucke og endelig opp til og forbi informasjonssenteret i nasjonalparken og frem til parkeringsplassen igjen.
På min vei nordover fra Trier(som ligger 2t kjøring lenger syd) er det kraftig regn, men været blir atskillig bedre ved ankomsten til parken. Dagen ble egentlig kontrastfylt også hva angår vær med flott og solfylt til kraftig regn. Det er imidlertid sommer så temperaturen var relativt behagelig og litt regn hører med-selv om det var svært kraftig enkelte ganger.
Fra parkeringsplassen bærer det over Wolfseifen og Kellenberg på svært løpbart underlag.
På vei opp mot toppen er det også et vegkapell for den som måtte komme i akutt nød for å bekjenne sine synder.
Kapellet er også nylig restaturert etter å ha vært i tjeneste i over 100 år. Opprinnelig var det benyttet av soldater som befant seg i området som del av øvelsesaktiviter.
Lenger oppe dukker det også opp en kirke som kanskje ikke har vært tatt like godt vare på som kapellet.
Ikke lenge etter åpner landskapet seg enda mer og jeg får et første blikk over Eifel-landskapet.
På vei bratt nedover Krebsberg blir jeg minnet på om at det akkurat her er veldig lurt å holde seg på stien.
Lenger nede får jeg et flott ustyn over dammen Urfttalssperre som skiller Urfttalssee og Obersee
Obersee er den som ligger til venstre og derved også lavest-forstå det den som kan :-)
Dammen er en imponerende konstruksjon som ble oppført for over 100 år siden og gir grunnlag for kraftproduksjon endatil i dag Urfttalsperre
Anleggsvegene som ble etablert ifm byggingen av dammen benyttes i dag som turveger-også av meg under dagens løpetur.
Etter å ha krysset damkronen fortsetter jeg videre mot Ruhrberger og underveis får jeg karakteriske glimt av Eifel-landskapet med høye åser og dype daler som her er fylt med vann og utgjør Obersee.
Det er en herlig dag både til fots og til vanns. Båtturen fra Eihnruhr til Urftalsperre må også være en fin opplevelse.
Jeg er snart fremme ved Ruhrberg og dreier videre i nordlig retning mot Weidenauer Berg hvor stien tar av og opp mot Kermeter-som egentlig utgjør hele topppartiet jeg skal opp på og løpe rundt og over i dag.Vel fremme ved stidelet er det ingen tvil om hvor jeg skal.
..og deretter oppover..
..fornøyd løper som har en kjempefin dag i skogen
..utsikten lenger opp er det heller intet å si på..
Det flater etterhvert ut og regnet melder sin ankomst. Da er det greit å løpe under tett, tysk skog.
Eifel-nasjonalpart er ikke bare skog og stein. Det er også tilholdsstedet for en rekke sjeldne dyrearter som sjelden er å finne andre steder...bl.a. Lynksen
Vel fremme ved Kermeter parkeringsplass møter jeg "virkeligheten" i form av tilkomst for de som foretrekker bil og høy grad av tilrettelegging.
Jeg skal imidlertid ned til Abtei Mariawald som er et kloster og beliggende nord og øst for høydedrager Kermeter.
Etter å ha orientert meg litt for å finne en egnet sti som kan føre meg ned til klosteret er jeg snart på vei nedover. Helt øverst treffer jeg på et veldig hyggelig, eldre par som åpenbart er svært bekymret over om jeg er på rett vei og om alt er bra med meg. De blir begge beroliget etter en fin prat og når endatil mannen får lov å måle pulsen min så er alt bare såre vel :-)
Godt at det er andre som ennå har litt omtanke for andre mennesker enn bare seg selv.
Med meg bærer det bortover og stort sett nedover på det jeg må kalle svært løpbar vei/sti.
Snart dukker imildertid klosteret opp og rett ovenfor et praktfullt beliggende og svært godt velholdt
krigskirkegård.
..med klosteret like nedenfor...
Mer om klosteret er det å lese her: Abtei_Mariawald
Orinteringsferdighetene kommer til heder og verdighet nok en gang når veien videre til Wolfgarten skal finnes. Heldigvis går det bra og jeg er snart på vei mot østenden av Kermeter-høydedraget hvor Wwolfgarten befinner seg.
Etter litt "wildnis" som tyskerne kaller det...vanlig norsk sti..
..er jeg på vei inn og ut av ravinedaler under tildels tett skog og på noenlunde samme nivå kurve med unntak av siste del hvor det skjærer en del opp.
Nærmere Wolfgarten passeres en åpen eng hvor oksen bevokter sine utkårne og ser skeptisk på meg når jeg dukker opp på andre siden av gjerdet.
Wolfgarten utgjøres av en samlig boliger i et svært hyggelig utformet boligområde og igjen må det orienteres slik at jeg finner stien igjen på andre siden som skal ta meg ned fra Kermeter-høydedraget i sørlig retning og ned til Urfttalsee igjen.
Jeg rekker akkurat å komme meg gjennom boligområdet og inn i skogen før skybruddet er over meg igjen. Heldigvis er det noenlunde tett skog i den bratte skråningen nedover, men jeg blir likevel god og våt.
Vel nede treffer jeg på grusvegen som går inn til Urfttalsperre, men jeg skal ikke lenger enn til Victor Neels Brucke som skal ta meg gjennom informasjonssenteret til nasjonalparken.
Oppover fra broen er det styggbratt på en "asfaltert" og såpeglatt sti.
Vel opp er det strake vegen gjennom et stort anlegg med bygninger som bare delvis ser ut til å være i bruk. Vegen inn er imidlertid i mye bruk og jeg finner det tryggest å benytte gang- og sykkelvegen på siden.
Vel fremme ved bilen er jeg bare kjempefornøyd etter en flott dag i skogen i helt nye omgivelser. Til Eifel-fjellene kommer jeg gjerne tilbake igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar