Gjensyn med Nordmarka på langs

Utsyn fra Kollern mot Pershusfjellet og Tverrsjøen

Hva kan være bedre enn å ha en hel dag til rådighet i Nordmarka? Ikke mye og enda bedre når muligheten er der til å besøke steder jeg ikke har vært på en stund. Løpeturen gikk i store deler av årets NUC 54 løype og glede ble kombinert med rekognosering.
Med unntak av ekstrarunden til Kjerkeberget og partiet over Kobberhaug ble hele løypa frem til Kamphaug rekognosert. En sliten dame klokket inn på Hammeren i Maridalen etter 50 km og 9t i skogen.

Ikke fullt så sliten ved Katnosdammen

Konklusjonen etter befaringen er at stiene er i god stand til å fungere som løype til årets NUC 54.
Det er litt over gjennomsnittet vått i grunnen akkurat nå(litt tørrere enn sist helg), det er lite vindfall, stidelene er på plass og merkingen er god med noen få unntak.
Første tog fra Oslo kombinert med drosje gir muligheter til en tidlig start. Rett etter 8 om morgenen satte jeg avgårde i løypa. Etter den vanlige, bratte mota(ca 140 m over 400 høydemeter) flater det ut i retning mot Åssjøsæter.

Partiet frem til Åssjøsæter er ikke langt og jeg får snart øye på sætra når jeg dukker ut fra skogen i hogstflata.

Underlaget er preget av av det har gått storfe på beite gjennom sommeren og det er stedvis svært opptråkket. Dyrene forventes å være borte før løpsdagen.
Kunsten når man skal løpe langt er å holde et lavt gjennomsnittstempo som varer hele distansen for å holde seg i aerob sone hele tiden. For meg er det mellom 5-6 km/t på krevende underlag som blåstiene i Nordmarka representerer.
Det bærer oppover mot Kollern og her er det alltid trivelig å komme tilbake til. Kollernputtene er magiske som alltid.

Ikke lenge etter klokker jeg inn på Kollern etter ca 1t og 5 km. Utsynet er vakkert som alltid.

Stien fra Åssjøsæter til Kollern er i god stand og der litt våtere enn vanlig.
En annen viktig faktor under lange løp er å være i bevegelse hele tiden-også under næringsinntak.
Partiet ned til Kalvedalen innebærer stort sett nedoverbakke og snittempoet går da oppover-som det også gjør på gruspartiet ders løypa tar av for å krysse over Pershusfjellet.

Fra stien ned mot Kalvedalen

Ved Tverrsjøen er det litt utfart og det virker som jaktsesongen er kommet i gang. Kroppen min kjennes egentlig helt fin når jeg løper ut i terrenget igjen ved foten av Pershusfjellet.

Vindfallet er greit å komme seg rundt-det har ligget der siden 2014. Vel oppe blir det snart flotte utsyn østover-først mot Holosætra.

Lenger fremme er det godt utsyn tilbake mot Kollern i nordøstlig retning.

..og sørøstover mot Katnosa og Aklangen...med regn i det fjerne..

..Regn som egentlig bare kom en snarvisitt innom fra sørenden av Pershusfjellet og ned til Spålen. Dagen ellers var værmessig fin, men det var litt varmt og klamt tidvis. Uansett, alltid fint ute også i dag. Stien over Pershusfjellet er et stykke uberørt natur som jeg setter stor pris på.

Ved passering sjekkpunktet-som ligger på en av høydene-er ca 13,5 av løypas 54 km unnagjort. Vel nede ved stidelet til Spålen i sørenden av Pershusfjellet kan jeg konstatere at stien er i god stand.
Det lettløpte partiet ned til stidelet ved Spålen er snart unnagjort og jeg tar fatt på det flotte partiet langs vannet på min vei mot Katnosdammen. Beveren trives åpenbart godt i området og dyret hat felt noe trær over stien langs vannet på et sted. Det er relativt ubesværlig å passere.

Stigningen over høydebrekket før det går nedover mot Finnerudsæter byr på en god anledning til næringsinntak. Brødskiva smaker godt i motbakkene.

På vei nedover etter høybrekket er det noe vindfall fra 2014, men det er helt greit å komme rundt.

Vel fremme ved Finnerudsæter er jeg så dypt inne i Nordmarka som det er mulig å komme. Her treffer jeg sjelden noen, men ved stidelet dukker det opp to menn som helt åpenbart er i villrede om hvor de skal. Det synes imidlertid å være mindre besværlig å leve i ulykkelig uvitenhet enn å spørre en forbipasserende dame om bistand. Finnerudsæter er vakker som alltid.

Foruten vindfallet av eldre dato er stien i god stand frem til Finnerudsæter.
Solen dukker etterhvert mer og mer frem og jeg koser meg på det ytterst løpbare partiet frem til Spålselva.

Her er det godt å løpe og godt å være til og det er bare å legge inn kosegiret frem til Spålselva. Kroppen fungerer fortsatt godt når jeg passerer 20 km på min vei mot Katnosdammen.
Vannflaskene og kroppen etterfylles før Spålselva krysses og jeg setter kurs mot Fagerlisæter og deretter Katnosdammen. Vakre Harpelandsvika slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Stigningene mot Fagerlisæter gir anledning til mer næring og selv om det ikke alltid smaker like godt er det viktig å få i seg næring. Vel fremme ved Fagerlisæter er det stille og rolig på tunet.

Nå er det snart 100 år siden seterdriften ble avsluttet. Det var flere bygninger her tidligere-bl.a en stort fjøs, men alt foruten den lille bygningen på bildet er borte og tunet er i ferd med å forsvinne etterhvert som vegetasjonen overtar.
Jeg fortsetter videre mot Katnosdammen og lengselen etter å ankomme dit blir etterhvert større i det behovet for et toalettbesøk av litt mer omfattende art blir påtrengende. Godt er det da å ankomme den lille damkronen rett før hytta.

Underlaget på damkronene er som regel alltid såpeglatte så det lønner seg å ta det med ro ved kryssingen.

Katnosdammen turisthytte

DNT overtok hytta for en del år siden etter den tidligere hadde fungert som damvokterbolig.
Den er praktfullt beliggende ved innsjøen Katnosa som har god fyllingsgrad i dag.

24 km er unnagjort idet jeg tar meg frem på den korte stubben frem til grusvegen som følges til løypa igjen går ut i terrenget over mot Kjerkeberget.

Den første stigningen fra stidelet er alltid litt krevende, men snart flater det ut lenger oppe. Her er det lite ferdsel og stien er tidvis lite synlig, men merkingen er god. Lenger inne er gjensynsgleden stor når jeg står og skuer mot Katnostjernet.

Vinterstid passerer skiløypa rett over tjernet og videre over myrene før bå- og rødsti forenes en kort stund lenger nede.

Jeg forlater rødstien en stund før blå- og rødsti møtes igjen ved stidelet opp til Kjerkeberget.

Jeg snur meg 180 grader rundt og der i det fjerne dukker Kikut-massivet opp.
Drøye 7 km senere og høydemeter 400 skal jeg nyte utsynet fra andre siden. Jeg gleder meg allerede til det, men også til løpeturen over hele toppen som er magisk.

Først bærer det nedover til Sandungen gård og her er det folksomt med syklister og kanofarende.

Kjerrevegen mot sjekkpunktet på broen mellom Vesle og Store Sandungen

Begge Sandungen-vannene er det godt med vann i.

Store Sandungen

Vesle Sandungen

Stidelet rett etter sjekkpunktet er ytterst generøst mot den som er glad i å oppleve naturen.

Løypa ned til sjekkpunktet er det intet å si noe på utover en liten bemerkning ca 20 meter før blåstien kommer ut på grusvegen. Her er det noen metallstenger som kan være krevende å få i føttene så vær forsiktig akkurat her.
Jeg er ved godt mot og koser meg som en unge når kursen settes oppover på vei mot Kikuttoppen 5 km lenger fremme.

Den første delen er det kombinert blå- og rødsti og jeg blir alltid imponert over at det faktisk er myrer i bakker i Nordmarka! Etter stidelet litt lenger fremme er det ut i tilnærmet jomfruelig terreng på en sti som av en eller annen grunn er svært lite beferdet-jeg er bare glad til. Sublimt er det rette ordet for det som nå finner sted de neste 3 km.

Rett etter stidelet

Ved Sandungkollen: Hvor er stien her mon tro?

Utsyn mot øst fra Askehøgda

Utsyn mot vest mot Oppkuven

Vestre Fyllingen langt der nede

Etter Askehøgda krysses Porten som er et søkk i terrenget mellom Askehøgda og Porthøgda.
Det bærer bratt ned og bratt opp på andre siden etter å ha krysset en særdeles våt myr.

Parti fra stien på Askehøgda

Krysningspunktet ved Porten

Snart er jeg fremme ved stidelet som bærer bud om kort avstand til Kikuttoppen.

Ikke lenge etter klokker jeg inn på Kiukuttoppen drøye 6t etter starten-det er fart i den gamle skrotten likevel.

Utsynet rett nedenfor toppunktet sørover er som alltid sublimt.

Store deler av resterende NUC 54-løype er det mulig å ta i øyensyn her.
Løypa over mot Kikuttoppen er som alltid preget av utslitt blåmerking som er lite synlig og en lite bruk sti-som også er lite synlig. Viktig å følge nøye med hele vegen på kart og terreng. Ned fra Kikuttoppen til Østre Fyllingen er det uproblematisk underlag og forhold.
Beina mine begynner å bli stive og jeg kjenner det er på nippet til å bli kramper-åpenbart lenge siden jeg har vært i aktivitet over så lang tid. Nedoverløpingen går imidlertid greit med en moderat fart.
Etter å ha krysset vegen i bunn er jeg snart på vei mot Damtangen og neste sjekkpunkt.

Fra stien ved Østre Fyllingen

Etter nærmere 40 km er jeg fremme ved Damtangen og her er det fredelig som alltid.

Løypa frem til Damtangen er i god stand. Etter å ha flytt vannflasker og kropp med mer vann setter jeg kursen gjennom Osmarka. Til tross for mye myr er det partier med svært god løpbarhet.

Et stykke inn treffer jeg på det første mennesket syd for Kikuttoppen..en stisyklist som hensynsfult slipper meg over trekloppene først. Av en eller annen grunn er stisyklister langt mer hensynsfulle enn grussyklister..slik min erfaring er sålangt. Det er aldri hyggelig å løpe langs Nordmarksveien og bli marginalisert av grussyklister som tar minimalt med hensyn.
Etter å ha passert Osmarka forhaler jeg videre til der løypa kommer ned fra Kobberhaugene. Litt sti og jeg får snart det velkjente utsynet mot Bjørnholt.

Det er mye vann i Bjørnsjøen og da skal mye vann gjennom dammen og videre nedover mot Bjørnsjøhelvete.

Jeg passerer kjapt Bjørnholt hvor det er mye folk og er snart inne på en umerket sti som tar meg inn på løypa rett nord for Stuthaug.  Denne stien fører til hengebroen over Bjørnsjøhelvete og ble etablert ifm byggingen av høyspentlinjene for en del år siden.

Stien ved sjekkpunkt Bjørnsjøhelvete

En umerket sti går ned til høyre på bildet rett ovenfor ned til hengebroen som er ca 25 lang og befinner seg 15 m over elva. Jeg garanterer en luftig opplevelse på en bro som vedlikeholdes grunnet tilkomst for tilsyn ifm kraftledningene.

Fra et besøk i 2012

Det er stille på stien nedover mot krysningspunktet på Nordmarksvegen og godt å være til i skogen.
Etter kryssing bærer det litt bort og deretter oppover. Noen flater og så omslutter skogen meg igjen.

Lenger fremme finner jeg gårdstunet på Kamphaug-som også er sjekkpunkt i NUC 54.

Løypa mellom Bjørnsjøhelvete og Kamphaug er i god stand og det er ingen, spesielle utfordringer knyttet til årets løp.
Jeg forlater NUC-løypa her og tar meg først ned til Skjærsjødammen for å nyte den praktfulle utsikten nordover mot Vinderhøgda.

Så er det litt sti og litt grus før jeg noe overrasket står på Hammeren etter 50 km, ca 2.000 høydemeter og 9t.
Alt i alt en flott løpetur som ga meg mye glede gjennom gjensyn med gamle favorittsteder.

NUC 2016: Befaring fra Mylla dam til Kollern i NUC 100-løype

Kollern

Endelig var det på tide med titt på forholdene i de øvre delene av NUC 100-løypa dette året.
Dagens gjennomgang omfattet løypa fra start til Kollern med retur til Mylla dam i NUC 54-løypa.
Hyggelig medløperske var Cecilie Igesund som skal delta i NUC 100. Det ble en informativ og hyggelig løpetur under gode forhold, men på et over gjennomsnittet vått underlag.

Cecilie på vei mot Syljusæter

En tidlig start ga oss en god start på dagens økt og etter den sedvanlige, bratte moten innledningsvis mot Bislingsæter krysset vi snart veien til Bislingen fjellstue.

Løypa innover mot Bislingsætra er som alltid krevende med mye myr og endel ulendt underlag og denne gangen var det over gjennomsnittet krevende selv om det ikke ser slik ut på bildet under.

Løypa frem til veien(brattmota) har god løpbarhet. Underlaget er fast og det er ikke vindfall etter vinteren-i motsetning til 2014 som var et svært krevende år med mye vindfall/toppknekk fra foregående vinter.Løpbarheten fra veikryssingen og inn til Bislingsætra er dårlig.
Vel fremme på Bislingsætra er det bare å nye utsynet østover som åpenbarte seg etter en hogst for 2 år siden.

Bislingsætra

Videre fremover til neste sjekkpunkt-Syljusæter- er stien den neste km preget av at storfe har benyttet området som beite. I kombinasjon med vått underlag er resultatet dårlig løpbarhet innledningsvis.
Etterhvert blir stien bedre, men det er fortsatt svært vått. Merkingen over myrpartiene er frisket noe opp og er blitt bedre. Det er imidlertid fortsatt viktig å følge nøye med all den tid det er lett å løpe feil her-spesielt i mørke. Nedover mot Syljusæter er det fortsatt noe rester etter vindfallet i 2014, men det er greit fremkommelig-dog med krevende underlag tidvis.
Vel nede ved Syljusæter har stidelet falt ned-som vanlig-og det er viktig å sjekke kartet nøye før kursen videre skal settes. Kjerrevegen følges i vestlig retning mot stidelet i vegkrysset der vegen kommer opp fra Gjerdingen-som er lett synlig etter den omfattende flatehogsten for 2 år siden(grøss og gru).

Stidele etter Syljusæter

Vegen oppover er i god stand og etter ca 1 km er det ut i terrenget igjen.

Vått er det og oppover går det, men snart er stidelet og sjekkpunktet på Bislingflaka der.

Sjekkpunkt Bislingflaka

Cecilie fører an videre over myrpartiene vestover til Åssjøsæter. Det er våtere enn det normalt er, men trøsten får være at det ikke er iskaldt og at vi holder oss rene på beina. Merkingen er også her i bra stand-som den har vært frem til nå. Skogpartiene ned mot Åssjøvegen er ikke preget av vindfall og løpbarheten er her god. Snart er vi nede der Formoløypa tar av Åssjøvegen og opp mot Bislingflaka.

Løypa følger vegen frem til nedenfor Åssjøsætra og her er underlaget svært preget av at mye storfe har vært på beite. Forøvrig er løypa fram til Åssjøen i grei stand.

Mot Åssjøen

Over bekken ved utløpet av Åssjøen er det lagt en ytterst, enkel treplatting som må krysses forsiktig.

Brødskiva smaker ekstra godt i motbakkene frem mot stidelet til Trantjern og underlaget er her heller ikke mye preget av myr så løpbarheten er god.

Her skiller NUC 54 og NUC 100 løypene lag idet førstnevnte fortsetter i sørlig retning og sistnevnte i vestlig retning. Vi fortsetter vestover og beveger oss frem mot sjekkpunkt Trantjern på et greit underlag med god løpbarhet. Fra Åssjøen og til Trantjern er det heller ikke vindfall.

Sjekkpunkt Trantjerne

Etter dette bærer det oppover mot Kollern på en godt løpbar sti hvor først innslaget av myr kommer 1-200 meter før stidelet omtrent midtveis mellom Kollern og Trantjern

Frem mot den siste av Kollernputtene er det våtere enn normalt, men stien er tydelig og godt løpbar.
Vel fremme ved den frøste av puttene er det magisk som alltid.

Passerer du i mørke her så følg stien nøye-denne putten er ikke lett å komme opp fra dersom du ender uti.
Vel opp på Kollern er utsynet minst like vakkert som alltid og det er som alltid en glede å komme opp hit til det som er en av Nordmarkas aller fineste utsyn.

Oppsummert:
Krevende underlagt der det har vært store beitedyr, noe bedre merking mellom Bislingsætra og Syljusæter og våtere underlag pt enn normalt.
Gode råd:
-Dersom du ikke har trent på dette underlaget og slike forhold så kommer du til å få en overraskelse knyttet til hvor krevende det kan være i Nordmarka. Legg noen av løpeturene til området mellom Mylla dam og Kollern og bli vant til forholdene.
-Bruk kartet, bli kjent med det, tren på å følge med hvor du er hen hele veien, sjekk alle stideler underveis slik at du vet hvilket stidele det er og hvilken retning du skal i
-Bruk ikke Gore-Tex sko, men sko som slipper vannet ut og bruk ullsokker. Våt på beina blir du uansett.
-Løp kontrollert når det er vått underlag. Ingen sko har god nok gripeevne til å hjelpe deg på såpeglate steiner/greiner
-Hold deg i bevegelse hele tiden, også mens du spiser og drikker
-Hold deg godt inne i aerobisk sone og planlegg hvor mye tid du skal bruke mellom hvert sjekkpunkt.
-Underveis, konsentrer om neste stidele på vei mot neste sjekkpunkt

Gjensyn med Gaupesteinsmarka

Gaupestein

2 år siden sist og gjensynet var fullt av glede. Velsignet med ro og fred på stien og lite slitte stier. Furuskog, myrer og noen kort bratte moter. Tørt underlag, lav kveldssol og en gammel dame som sliter med overgangen fra ferie til jobbmodus.

På vei mot Bjerkebekk

En planlagt tur på delvis nye stier..hva er nå det?? Er det bra eller kjempebra, eller ikke fullt så bra?
Kropp og hode får kjenne litt etter underveis og etter en kronglete start gjennom banen til en lokal golfklubb senker roen seg kraftig i en stille skog jeg har helt for meg selv..på en sti jeg aldri har løpt på før.
Det fæle hogsfeltet som ligger som et åpent sår i landskapet utgjør bare en kontrast til den ellers vakre naturen.

Vakre Bjerkebekk kommer snart til min unsetning og bringer igjen harmoni inn i tilværelsen.

Opprinnelig husmannsplass, men har i mange år vært speiderhytta til Ski speidergruppe. For et paradis å ha speiderhytte i. De må bare være glade hele året for det.
Etter en liten meditasjon på tunet legger den gamle damen i vei videre inn i de dype skoger på vei mot den store steien dypt der inne. Den er nesten litt mytisk den store flyttblokken som bærer navnet Gaupestein. Første gang jeg så den for 2 år siden ble jeg dypt imponert. Den kommer også veldig overraskende idet en må inn på relativt kort avstand før den kommer til syne.

Innover skal jeg..innover...

Langtjerne er bare en herlig idyll i et bunndrag på veien innover. Kvelden er herlig stille og jeg føler meg helt alene på jord.

Det er lettløpt og herlig terreng og jeg kommer inn i en fin rytme som ikke koster mye krefter til tross for at det er ralativt småkupert. Stidele etter stidele passeres, myr etter myr passeres og jeg nærmer meg den store steinen dypt der inne.

Snart fremme..

Det blir etterhvert som jeg husker det når jeg kommer inn på siste delen jeg var på for 2 år siden. Det går en del nedover og deretter opp. Spenningen stiger dess nærmere jeg kommer. Det føles nesten som den aldri skal dukke opp, men plutselig er den der..

Damen og steien..begge med bar overkropp

Steinen er som jeg husker den, men jeg må ta en liten meditasjonsrunde rundt den før jeg løper videre på runden tilbake igjen til utgangspunktet. Gauspestein er også kommunegrense for 3 kommuner og 2 fylker så det er en betydningsfull stein på mange måter.
Glad og lettet etter å ha hilst på steinen løper jeg videre på runden min. Først litt tilbake før jeg løper over Høgesset. Nå er jeg dypt inne i Gaupesteinsmarka naturreservat og her er det også Gauper-så mange at det er tillatt med jakt på dem.

Oppoverbakker, nedoverbakker, krinker, kroker, myr og hva det enn er..jeg flyter fremover og befinner meg kort sagt i flytsonen. Herlig, lenge siden jeg har kjent på et slikt sammenfall av overskudd og teknikk og løpsforhold. Tid og km blir helt uviktig..viktig er å løpe, være tilstede i øyeblikket. Bonusen blir en umerket sti som tar meg altfor kjapt frem den siste km til veien overfor golfklubben.

Siste stidele

Snart står jeg forundret ved siden av bilen etter knappe 2t og 12 km..hvor i all verden ble tiden av?