Høstmodus

Utsyn fra Pershusfjellet mot Kollern

En av gledene ved å arrangere NUC er at jeg får anledning til å løpe gjennom  løypa minst 3 ganger.
I dag var det på tide å hente inn postene og det var min tredje gjennomløping.
Det ble en vakker høsttur gjennom vakre Nordmarka. Som alltid på tampen av barmarkssesongen undrer jeg på om jeg ser disse stedene igjen før neste år. Det er vemodig å tenke på at en flott vår, sommer og høst snart er over. Første gjennomløping var 7 sep, andre gjennomløping var 27 sep og tredje i dag.

Fagre Mylla en tidlig søndagsmorgen

Første gang var det knusktørt, andre gang var det litt våtere underlag og i dag var det normalt vått.
Av en eller annen grunn går det hurtigere for hver gang jeg løper gjennom løypa-skjønt "Hurtig" er å overdrive for en treg, gammel kjerring som meg. Det går imidlertid jevnt. Jeg kjører konsekvent etter et skjema til 5km/t. Da har jeg kontroll hele veien på sluttiden. En annen viktig faktor er effektivitet ved stopp for å rigge poster og senere ta ned poster. Likeså være i bevegelse hele tiden-også når jeg spiser. 1 minutt her og 1 minutt der betyr mye for sluttiden i et langt løp.
Det er alltid spennende-av en eller annen grunn-om postene er der. Heldigvis har jeg ennå til gode å miste utsatt utstyr på postene.

Åssjøsætra i det fjerne

Jeg er tilhenger av å starte tidlig og kombinasjonen av første tog og en ventende drosje får meg i gang noen få minutter over 8-deilig.
Den første kneika fra parkeringsplassen på Mylla kan ta knekken på de fleste og det var vel kun et par stykker som løp opp her. Jeg går kjapt oppover i den tette granskogen og er snart opp på flatene.
Så er det bare å begynne å løpe. Sekken som er forholdvis lett til å begynne med skal sakte, men sikkert blir mer enn full av postutstyr. Våt blir jeg på beina relativt fort, men åpne terrengsko slipper vannet greit ut igjen. Posten på Åssjøsætra er der den skal være og den ligger snart trygt i sekken.
Partiet opp til Kollern er flott, men det er lett å løpe feil om en ikke følger med. Også i år klarte flere dette kunststykket. Jeg går i de bratteste motene, men løper mye-mer enn vanlig. Kroppen føles fin og sterkere enn tidligere. Det er litt utenomjordisk å komme opp til terrenget ved Kollern-særlig flotte er puttene.

En av Kollernputtene

Toppunktet er magisk med praktfull utsikt og det er vanskelig å rive seg løs etter å ha rigget ned posten, men det er fortsatt neste 50 km igjen og tiden løper ubønnhørlig videre.

Kollern

Bak toppunktet kan jeg se hele Pershusfjellet i det fjerne. Nedstigningen til Kalvedalen er begivenhetsløs og jeg tar meg videre opp Kalvedalen og frem til Tverrsjøen. Posten ved Tverrsjøen ble tatt ned for 1 uke siden så jeg løper videre rundt vannet.  Det er tidvis flotte utsyn-Tverrsjøen er også vakker!

Tverrsjøen

Oppstigningen til Pershusfjellet før det flater ut er brutal. Jeg benytter anledningen til å innta næring-motbakker er ypperlige til slikt. Vel oppe er det bare å løpe gjennom noe av det flotteste som finnes i Nordmarka. Jeg blir aldri lei av dette flotte landskapet med flotte utsyn-særlig mot øst, nordøst og sørøst. Posten ligger flott plasser ved et av de beste utsiktspunktene. Her er det mulig å se store deler av løypa videre-bl.a Katnosa, Kjerkeberget og Kikutmassivet.

Utsyn fra Pershusfjellet mot sørøst

Alt har en ende og snart løper jeg langs Spålen. Her er det magisk. Høstfargene er fortsatt vakre og det er helt stille i skogen-jeg ser ingen før ved Finnerudsæter.

Spålen

Det er godt å løpe i skogen. Partiet langs Spålen og store deler av løypa til Katnosdammen er godt løpbart. Sola har fått mer tak og jeg nyter stemingen et kort øyeblikk mens jeg etterfyller vann i Spålselva.

Kryssing av Spålselva

Jeg holder god fart til tross for at sekken stadig blir tyngre av alt postutsyret som skal med. Katnosdammen passeres og jeg er snart på vei mot Kjerkeberget. Ved Katnostjernet er det flott høststemning.

Ved Katnostjern

Posten ved Kjerkeberget og Sandungen er der de skal være. Det er også elgbikkjene til Løvenskiold. De gneldrer som gale i burene sine når jeg passerer. Jeg er tilfreds og tar fatt på det drøyeste partiet mellom to poster-mellom Sandungen og Kikuttoppen. Etter av hovedstien til Kikuthytta er forlatt går det bratt oppover i eventyrskogen. Stigningen er brutal, men belønningen kommer etterhvert med praktfulle utsyn vestover.

Langlivatnet lang der nede

Damen er fortsatt ved godt mot og trives i den flotte naturen.

På vei mot Kikuttoppen

Enda bedre blir det når jeg logger inn på Kikuttoppen rett før 7t-en halv time raskere enn ved postutsettet. Det er fart i den gamle skrotten.
Utsynet fra Kikuttoppen er bare fabelaktig. Ord blir fattige-det må bare oppleves.

Fra Kikuttoppen mot sør

Jeg elsker nedoverløping, men tar det rolig når jeg løper langt. På korte turer trøkker jeg mer på.
Det er nesten 300 meter nedoverbakke og det er jo flott. Deretter er det relativt flatt til Damtangen hvor jeg sikrer meg posten som fortsatt er der.

Damtangen

Osmarka er vakker, men våt. Jeg løper greit gjennom og tar Deledalsveien til stidelet ned til Bjørnholt.Her forlates sekken og jeg tar fatt på stigningen til østre Kobberhaugen. Posten er der og jeg løper ned igjen og ned mot Bjørnholt. Det er flott ved sydenden av Bjørnsjøen.

Bjørnsjøen

Postene ved Bjørnsjøhelvete og Kamphaug er der de skal være og ikke lenge etter sitter en sliten, gammel kjerring og venter på bussen etter å ha tilbakelagt 54 km på 10t og 11 minutter-jada, jeg sa jeg var treg, men du verden så moro jeg har det. En liten trøst er at jeg har brukt 3-4 minutter på å plukke ned hver post-totalt 12 poster. Det er mao bedre enn det ser ut til.
Og så? Nesten 1 år til neste gang, men ikke like lenge før jeg løper i Nordmarka igjen!