Høstjevndøgn..og et møte med skogens konge

Utsyn fra Taraldrudåsen

Plutselig var det høstjevndøgn igjen..Hvor blir tiden av? Jeg opplever at den blir mer og mer knapp etter som årene går. September er alltid travel og så også dette året. Forberedelsene til årets NUC er i rute og etter en "trang" start kom det mange påmeldinger i september. Vi er på midten av 30-tallet og nærmer oss fjoråret-som var et godt år. Det blir spennende å se hvor mange som kommer til start på lørdag. Jeg håper at de aller fleste dukker opp.
Selv får jeg løpt 3-4 ganger i uken og formen er for oppadgående-nydelig!
I kveld strøk jeg på dør etter en rolig dag inne med litt jobbing og restitusjon. Solen kom fram etter en grå start på dagen. Av en eller annen mystisk grunn er det knakende fint over en åsrygg som går parallelt med E6-Taraldrudåsen. Jeg har løpt den åsryggen frem og tilbake på flere ulike stier-nå gjenstår bare å løpe på tvers :-). I dag gikk turen hjemmfra, over E6 og over åsen i sørlig retning. For et herlig terreng. Furuskog, svaberg, og lyng-kombinert med myk skogbunn og åpen skog. Mitt favoritterreng i et nøtteskall og av en eller annen grunn er det mye av det her jeg bor nå.

Toppunktet-Taraldrudåsen

Det stiger på opp mot toppunktet og jeg hører godt trafikkduren i bakgrunnen. Omgivelsene er imidlertid flotte og utsynet mot vest er fabelaktig. Jeg fortsetter videre nedover åsryggen mot grusvegen fra Fløisbonn.

Langs Taraldrudåsen

Så dukker jeg inn i litt tettere skog, løper langs stien og kommer ut på vegen fra Fløisbonn. Så er dette en løpetur som blir litt til mens jeg løper-de beste løpeturene har det kjennetegnet. Jeg ombestemmer meg og stryker innover i skogen mot Slettåsen. Vel nede på grusvegen tar jeg av og følger terrenget oppover i retning Slettåsen. Dette er en ny sti for meg. Den går på nordsiden av Gjeddetjernet og kommer opp nord for selve Slettåsen. Det er en flott sti gjennom nydelig furuskog.

På vei østover

Rødstien forsvinner og jeg tar en tydelig, men umerket sti videre oppover. Etter en stund når jeg toppunktet og det bekker nedover igjen. Her dumper jeg borti en post på Skautravern.

Stien blir etterhvert borte og jeg må løpe på orienteringssansen. Jeg kommer ned i et lavpunkt og følger en bekkedal østover. Etterhvert kommer jeg ut på et lite myrområde. Følelsen av å ha rotet seg bort og ikke vite hvor jeg er hen er påtrengende-herlig!
Jeg orienterer meg i terrenget, krysser myra og vinner høyde til der sola blenker i lyngen. Vel oppe i skråningen kan jeg konstatere at jeg har orientert riktig-blåstien mellom Slettåsen og Elgsrudtjernet går like opp i skråningen. Jeg tar en blåbærpause i lyngen og nyter de siste solstrålene.

Fornøyd etter å ha orientert riktig

Jeg slår inn på blåstien og løper nordover. I stidele øst for hytta ovenfor Elgsrudtjernet dreier jeg vestover igjen. Det skumrer i skogen og det er godt å løpe. Jeg får hytta ovenfor Elgsrudtjernet like foran meg. Det er stille i skogen.

Hytta passeres og jeg løper mot stidelet rett etter. Så er naturen så gavmild at den sjenker meg en magisk naturopplevelse. Rett foran meg stryker en elgku forbi i stor fart og forsvinner nordover opp i skogen. Den har sannsyligvis fulgt en stigning fra Elgsrudtjernet oppover. Jeg har ankommet østfra i stigning. Det medførte at vi hverken hørte eller luktet hverandre og plutselig møttes vi. Det var for sent for elgen å trekke seg tilbake og den velger å fortsette, men i stor fart.
Jeg ser et stort dyr med grå pels og hvit hale som stryker forbi meg ca 10 meter unna og forsvinner oppover i skogen. Lukten etter dyret står stram i luften og jeg blir stående litt stum etter denne flotte naturopplevelsen. Jeg lever lenge på slike møter med skogens konge. Fantastisk!
Så er jeg snart ved bebyggelsen igjen og løper langs slettene til jeg er hjemme.
En løpetur jeg kommer til å huske lenge er over.