Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

tirsdag 30. oktober 2012

Vinter

Vinterkveld i Maridalen
Brått var det slutt. Fra bar bakke til snøtungt terreng. Vinteren er her med full tyngde.
Likevel, det skal løpes også om vinteren. Løpeturen en snau uke siden skjedde på bar bakke. I dag tok jeg meg frem i 30-40 cm snø. Utrolig hvor mye snø det har kommet på kort tid.

Parkeringsplassen på Skar leir
Det er fortsatt litt lyst når bilen forlates ved 17-tiden. Jeg tar fatt på bakkene mot post 22 i NUC-løypa. Kort etter at jeg tar meg ut i terrenget er det på tide med en solid realitetsorientering. Det er en helt annen øvelse å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke. Likevel, det er god trening å løpe under slike forhold. Kvelden er flott med månen som skinner inn mellom treleggene.


Jeg har glemt hodelykta hjemme, men det er flott å løpe likevel. Det er en ubetinget fordel å ha løpt stien-som er fullstendig borte under snøen-tidligere. Jeg løper på følelsen oppover mot stidelet.
Det krever en helt annen teknikk å løpe i 40 cm snø enn på bar bakke, men det kommer med litt mer trening. Mørket tiltar og snøen gjør det litt mer ugjenkjennelig, men jeg er snart ved den siste kneika og kort etter fremme ved post 22. Noen flere minutter enn normalt, men slett ikke mange.
Etter en kort teknisk stopp bærer det nedover mot Øyungen. Det har blitt enda mørkere og det er også teknisk krevende å løpe nedover i 40 cm snø av en eller annen grunn. Selv om jeg har løpt her mange ganger tidligere er det noe annet når snøen visker ut terrenget. Snart skal skiløperne råde grunnen her, men foreløpig må det mer snø til slik at fundamentet blir mer solid. Selv om det sikkert ville vært mulig å stå på ski her nå vil det være en ubetinget fordel med mer snø. Ved Øyungen har noen kjent sin besøkelsestid og hentet resten av tømmeret som lå igjen etter sesongens felling.
Det er stille ved foten av damkrona ved sørenden av Øyungen og godt å være til.

Ved Øyungen

Jeg har ikke sett et levende menneske på min kveldstur og tar fatt på siste etappen nedover langs østsiden av Skarselva. Månen skjærer inn og skaper en trolsk stemning på nedturen. Snart er jeg fremme ved Skar leir etter den første løpeturen i terrenget på snøføre.
Månen hilser blidt farvel idet jeg gjør meg klar til hjemturen utover Maridalen.








lørdag 20. oktober 2012

Godt begynt-ikke i nærheten av fullendt

Åssjøen
Humøret var godt når Jin og jeg var på vei nordover grytidlig i dag morges. Regn var det lovet, men hva gjør vel det for to garvede ultraløpere? Jeg så frem til en svært lang dag i skogen fra nord til sør, men slik skulle det ikke bli.Målsettingen var å løpe gjennom NUC-løypa på 82 km.
0815 tok vi fatt på stigningen fra starten på Mylla dam. Bakken er brutal, men vi klokket greit inn på Bislingsætra etter respektable 15 minutter. Terrenget var mettet av vann og mer kom fra oven, men det hadde jeg sortert ut fra hodet-det eneste jeg hadde i hodet var neste sjekkpunkt. Det var ekstremt sleipt og til og med jeg slet litt tidvis. På en lang tur som denne er det viktig å tenke helt frem ift tempo. I den krevende løypa som NUC er ligger en grei fart for min del på 5 km/t. Det pleier å være greit også for Jin-selv om han trives best på asfalt. Etterhvert ble det stadig klarere for meg at Jin hadde alvorlige problemer gjennom et ekstremt vått underlag.
Etter pasering Bislingsætra flater det ut og det går gjennom et myrpreget terreng før det bekker ned til Syljusæter. Vi klokker inn etter en strekktid på 35 minutter-noe som er helt i rute.

Syljusæter
Etter dette følger løypa en kjerreveg noen hundre meter før vi tar av mot Åssjøsæter opp en lang, bratt bakke. På toppen flater det ut og det går fremover i greit, åpent terreng-preget av mye myr. Det er svært bløtt og myrvannet er iskaldt. Min metode for å håndtere dette er ullsokker og jernvilje.
Jin sliter mer, mister følelsen i beina og må senke farten.
Det er i sannhet en våt dag. Løypa brekker etterhvert nedover mot Åssjøen og det går fremover i det som kun fortjener karakteristikken gjørmebad.
Vel, Åssjøsætra er et flott sted-lykkelig er den som kan få tilbringe tid her inne.

Åssjøsæter
Jeg klokker inn etter å ha brukt 35 minutter fra forrige sjekkpunkt og formen er fortsatt svært fin.
Jin kommer litt etterpå og vi fortsetter oppover mot neste sjekkpunkt-Trantjern.
Vi er ganske alene i skogen og det er bare fint. En bekymring jeg har er tåkedannelse. Det er en del av det i dag, men vi har blitt forskånet sålangt.
Det er litt fastere underlag opp mot vannskillet, men ned til Trantjern er det like krevende igjen.
Likevel klokker jeg inn etter 23 minutter-noe som er en helt grei strekktid under disse forholdene.
Mens jeg venter på Jin er det tid for å finne frem litt næring for inntak i bakken opp mot Kollern.
Gel fra Winforce er det eneste som duger. Jeg kombinerer med brødskiver, salte nøtter og energidrikk.
Vi tar fatt på bakken-som er lang og er snart oppe på platået. Det er et fantastisk sted, men utsynet i dag er ikke der. Kollernputtene er der som alltid og er betagende.

Kollernputtene
Selve toppunktet byr på en av de fineste utsyn i Nordmarka og med en høyde over havet på 688 meter er det få topper som kan måle seg med denne i Nordmarka. Jeg har vært her mange ganger og på slutten av barmarkssesongen er det alltid vemodig å tenke på at dette kanskje blir siste gangen jeg er her før vinteren kommer.

Kollern, 688 moh
Jeg blir stående og vente lenge på Jin på toppen. Vel fremme er Jin tydelig på at løping i myrvann ikke fungerer greit i dag og vil avslutte løpingen. Det er det ikke noe å gjøre med.
Vi fortsetter derfor ned til Kalvedalen, løper vegen til Mylla dam og videre ned til Grua.

Godt begynt, men ikke nærheten av fullendt.

For egen del blir det flere, lange turer om ikke lenge-for egen del.


onsdag 17. oktober 2012

Mørkeløping






Det er nesten mørkt når jeg snører på meg løpeskoene ved Hønefoten. Kvelden er fuktig-det henger tåkeskyer lavt over Maridalen. Jeg tar fatt på favorittstien oppover mot Båhusfjellet. Den er umerket og lite brukt. Det har regnet mye i det siste og bekkene er mange og breddfulle. Det er godt å løpe oppover. Hodelykta er klar, men jeg venter i det lengste før jeg slår den på.
Stien følger bekkefaret i lange strekk og jeg løper mer eller mindre i bekkefaret oppover. Skodda siger på dess lenger opp jeg kommer og lykta-som nå er kommet på-blir til mindre nytte. Jeg får bruk for min gode stedsans og løper mer eller mindre på følelsen oppover. Snart står jeg ved myrkryssingen før den siste kneika.


Tåka har blitt tettere og etter å ha lagt bak meg den siste kneika står jeg ved blåstien. Det er utforsvarlig å fortsette under disse forholdene og jeg følger blåstien nedover til Hønefoten igjen. Sikten er nede i 5 meter og det er svært krevende underlag. Flott trening, men jeg må redusere farten.
Det er likevel godt å løpe nedover i stupmørket. Jeg må nesten helt ned før tåka letter litt. Et godt råd: Dersom du ikke er kjent så ikke prøv tilsvarende øvelser. Det kan fort gå galt, men er du kjent og vet når forholdene er for ille til å fortsette så er dette en flott naturopplevelse. Jeg ankommer Hønefoten etter knappe 5km og 300 høydemeter og er knapt svett. Formen er svært god etter mange, gode bakkeøkter i Maridalen.


lørdag 13. oktober 2012

På kanten av vinteren

Helgeren
Sakte, men sikkert er høsten i ferd med å tape kampen for vinteren. Løvbladene er ikke lengre på trærne, men på bakken. Etter en del regnfall har det vært moderat med nedbør i det siste og det er relativt tørt i terrenget. Det er lenge siden korte ermer og korte tights var egnet som løpeantrekk. Det er langt som gjelder og hanskene må på. Lørdager er gode dager. De gir meg mer tid til rådighet. Tid som kan brukes til løping i vakker Nordmarksnatur. Med en tidligere start enn på ukedager skjer også løpingen i dagslys. Hodelykta er imidlertid nå blitt fast inventar i sekken.
Skar leir har vært et yndet og foretrukket startsted i en lengre periode nå. Det er 5 kjølige plussgrader og bitende vind når jeg tar fatt på bakkene til NUC-post 22. Etter en stor aktivitetsmessig belastning ifm NUC knyttet til utsetting og innhenting av poster kjenner jeg at kroppen gir beskjed på flere måter. Overskuddet er borte og fettputene under beina har åpenbart fått vel mye støt på for kort tid. Vel, slik er det. Kroppen tåler åpenbart mindre enn i unge år. Jeg satser imidlertid på at mange år ligger foran meg med fornuftig belastning.
Jeg får et fint utsyn mot Maridalsalpene på mitt første strekk,


Det er mange folk i skogen i dag og tidvis er det nesten som å være på Karl Johan! Heldigvis blir jeg alene etter passering Gåslungen. GPS-klokker er underlige vesener. Det som irriterer meg mest er batteritid-eller rettere-mangel på sådan. Tidligere i år kjøpte jeg en GF110. Den har 6-7t batteritid.
Samtidig har min gode, gamle GF 205 fått et svekket batteri og tiden er nå nede i 6t! Jeg gjorde kort prosess og gikk til innkjøp av en GF 910XT. Batteritiden her skal være 20t. Det bør være minimum. Det gir nødvendig handlingsrom for en ultraløper som trives med lange økter i terrenget.
Klokken er mer smekker enn GF 205 og fungerte bra på dagens testtur. Høydemåleren skal være barometrisk og det gir mer pålitelige høydedata. Neste helg skal hele NUC til pers og med en makstid på 18t vil jeg kunne klare å logge hele NUC i en økt. Jin blir med på det som blir årets ultraøkt. Ingen andre ultraløp i landet kan måle seg med denne løypa og jeg gleder meg som en unge til å kunne løpe selv gjennom hele løypa i en økt. Vel, nok om det.
En kort teknisk stopp på post 22-hvorfor skal alltid nye GPS-klokker være innstilt på etapper a 1km?
og så gikk det som skulle bli nok en fin tur videre.
Vestsiden av Øyungen er en perle-teknisk sti som på store deler tar seg frem nærmest i vannkanten.


Jeg kommer etterhvert i flytsonen og blir bare avbrutt når jeg passerer mennesker som har tatt turen inn hit. Det er vakkert her inne og jeg ser frem til mange turer her fremover-også i vinter.
Det er krevende underlag med mye teknisk sti i form av stein, røtter, glatte svaberg. På en skala fra 1 til 5 er det en god 4'er.



Gåslungen gård passeres-for et vakkert sted-og jeg tar fatt på bakkene mot stidelet der blåstien går mot Helgeren. Helvetesfoss er et yndet stoppested med vakre naturinntrykk.


Snart tar jeg fatt på den lange stigningen nordover forbi Helgerenhøgda. Det er godt å være i terreng som ikke er så ofte besøkt. Varden like før toppen av den første stigningen byr på et kjært gjensyn.


Det smeller skarpt fra et rifleskudd-kanskje er det en elg som har møtt sin skjebne. Jeg føler meg trygg på blåstien. Dessuten har jeg ikke pels og store ører. Det er stille i skogen-det er godt. Det er tidvis fine utsyn vestover. Jeg kjenner stadig mer igjen av stien siden jeg var sist ifm testløping for NUC. Det ble ikke NUC her, men terrenget er fint likevel. Snart får jeg et glimt av Helgeren-dette store vannet dypt inne i marka.


Den siste kneika før dammen i sørenden av Helgeren er der og jeg er oppe før jeg vet ordet av det.



Utsynet nordover er majestetisk. Helgeren er et flott vann som er godt tilstede i terrenget.




En kort titt på kartet og jeg er snart på vei mot stidelet som skal ta meg sørover over Gørjahøgda-et sted jeg aldri har vært tidligere. Spennende med nye steder :-)
Jeg følger grusvegen frem til stidelet og passerer en syklist på vei dit som titter forundret på meg.



Stidelet er anonymt der det står ved veikanten. Fra dette punktet skal jeg følge løypa til Nordmarkstraveren over Gørjahøgda og ned til grusvegen rett ovenfor Liggeren gård.
Stien er svært slitt på en del partier, men jeg er usikker på hvor mye den er brukt utenom løpet.
Jeg tar meg først frem over en liten kolle før stigningen mot Gørjahøgda begynner.



Det er lettløpt terreng og stigningen oppover er overkommelig. Det brekker snart nedover og jeg begynner å speide etter den forventende, fine utsikten. Den er ikke å finne langs blåstien, men det aner meg at det kan være åpne felter på vestsiden av stien-det er godt å ha noe å komme tilbake til siden.

Utsyn fra Gørjahøgda sørover
Etter en skytung dag så langt sprekker det inn noen solglimt som varmer sinnet mer enn kroppen.
Det går bratt nedover og snart passerer jeg grusvegen nederst i bakken, forlater løypa til Nordmarkstraveren og står snart på gårdstunet til Liggeren gård.



Det er et fredfullt sted og en av mine favoritter i Nordmarka. Utsynet sørover er vakkert-intet mindre.


Det er ikke lenger siden en tirsdag i denne uken siden jeg var her, men jeg gleder meg som en unge når jeg tenker på all den tekniske terrengløpingen som ligger og venter i skogdypet langs østbredden av Øyungen.
Den ene idyllen slår den andre ihjel etterhvert som jeg tar meg frem langs bredden av Gåslungen og Øyungen.



Damkroen ved Øyungen dam passeres og jeg løper nedover på grusvegen til Skar leir og bilen.
På veien ned løper jeg forbi noen mennesker med en løs hund som asolutt skal bort og hoppe på meg. Hvorfor i h... går det ikke an å ha hunden i bånd??
Jeg er glad i hunder, men er ikke interessert i at vilt fremmende utgaver av arten hopper opp når jeg løper. Vel, snart er jeg fremme ved bilen og kan se tilbake på en flott tur i skogen.



tirsdag 9. oktober 2012

Senhøst ved Øyungen



Høsten er på hell. Bladene sitter ikke lengre på trærne-de er på bakken, gule, bløte og glatte. Skogen åpner seg opp, men skyggene blir lengre tidligere. Det er senhøst.
En ultralang lørdag på 8t sitter fortsatt litt i beina når jeg tar fatt på bakkene fra Skar til post 22 i NUC. Min favorittåpning akkurat nå. Jeg er tidligere ute i kveld, men det betyr ikke noe lenger. Bak i sekken ligger hodelykta. Jeg er vel forberedt på at ettermiddagen skal gå over til kveld.
Fortsatt er sola god og lyser opp de kjære Maridalsalpene.



En kort teknisk stopp ved post 22 og så er det nedover mot Øyungen. Underlig nok treffer jeg en person på vei oppover. Jeg hilser som jeg pleier, men får ikke noen respons.
Øyungen er snart der og skyggene er i ferd med å bli lange.




Vestsiden er svært teknisk i dag, med mye overvann, glatte røtter, sleipe svaberg og mørk skog. Fortsatt er det såvidt løpelyst, men lykta ligger klar i sekken. Jeg nyter løpingen, er nødt til å konsentrere maksimalt for å løpe med jevn fart og kommer snart i en fin flytsone. Snart er skogen bak meg, jeg løper over lysningen og ned til grusvegen som kommer fra Nordmarksveien.
Det er stille i skogen. På min ferd opp til Liggeren brytes stillheten av noen syklister.
Helvetesfoss er som alltid betagende.


Noen bakker til, en venstresving og så er avstikkeren til Liggeren gård der. Jeg har et ærend i kveld-i tillegg til en herlig løpetur. Siste post i årets NUC skal hentes inn-post nr 21 Liggeren. Den er fortsatt på plass og ligger snart trygt bak i sekken min. Utsynet sørover forteller meg at hodelykta må på.Jeg skimter Øyungen og vakre Øyngkollen, men skogen jeg skal ta meg frem i på østsiden ligger mørk og dyp. Årets første løpetur med hodelykt er et faktum og det er magisk langs østbredden. Jeg undres alltid over hvor annerledes terrenget er i mørket. Det blir enda viktigere å konsentrere om løpingen for å opprettholde flyten. Det går jevnt fremover og ved bunnen av en bratt skråning nyter jeg utsynet over et kveldstille vann. Lykta slås av og jeg nyter sillheten.



Øyeblikket er dyrebart og kjært. Kort etter passerer jeg en mann med sin hund som er på vei innover i mørket. Vi veksler noen ord. Han håper å finne kantareller når morgendagen er kommet. Jeg ønsker lykke til og løper videre. En stund etter har noen funnet kveldsroen ved bredden og sitter ved bålet.
Kvelden byr på et spenn av magi som må oppleves. Hodelykta er god å ha over glatte svaberg og sleipe røtter, men jeg er snart ved grusvegen ned til Skar. Så er det bratt nedover og jeg står snart ved bilen. En løpetur verd å minnes lenge er over.




fredag 5. oktober 2012

Nordmarka Ultra Challenge 2012: Løpsleders beretning

Gjerdingen
Vakre Nordmarka.. Årets høydepunkt var kommet og 26 forventningsfulle og modige løpere var kommet til starten på Mylla dam en mørk, men fin morgen i slutten av september.

Utdeling av startnr grytidlig på Mylla dam
Tiden løper avgårde på morgenen løpsdagen og før vi alle vet ordet av står vi der på startstreken-klare til å gyve løs på den først utfordringen-den bratte motbakken gjennom granskogen til Bislingsætra som utgjør sjekkpunkt 1.

Løpslederen med siste informasjon før start

Starten går og løperne forsvinner ut i løypa. En tetgruppe på 7 personer har alvorlige hensikter og logger inn på Bislingsætra etter bare drøye 11-13 minutter. Resten starter litt mer moderat og klokker inn på rundt 45 minutter.
Det flater ut etter det og løypa går over våte myrer frem mot sjekkpunkt 2. Øyvind Simonsen(nr 2 i årets løp) trøkker skikkelig på og klokker inn på Syljusætra 3 minutter før vinner av årets NUC-Simen Vogt-Svendsen. Like bak der igjen kommer Christer Backmann, Wouter Hamelinck, Per-Einar Roth, Henrik Kvisgård og Martin Olafsen.
Rett før Kollern opplever Knut Grimstad det som alle frykter. Et fall får fatale konsekvenser idet han får øyet i en trerot. Knut kommer seg ned til Kalvedalen, blir hentet av ambulanse og tatt kyndig hånd om av helsepersonell. Knut er ved godt mot når jeg snakker med han senere på dagen-da ankommet Ullevål sykehus. Vi ønsker han alle God Bedring og håper å se Knut igjen i løypa om ikke lenge.
Ved Tverrsjøstallen-etter ca 16 km-er Øyvind  5 minutter foran Simen.

Simen stempler på Tverrsjøstallen etter 2t og 12 min
Ved sjekkpunkt 11-Roensæter, etter drøye 38 km, passerer Øyvind etter 5t og 14 m-fortsatt i teten. Simen kommer like bak, 5t 35 min. Bak der igjen klokker Christer og Wouter inn rett før 6t er passert. Roensæter er andre sjekkpunktet med sperretid og sistemann er Joakim og Bjørn stempler inn like etter 8t(sperretiden var 9t).
Etter en kraftig runde gjennom vakre Spålen dreier løypa mer rett sørover og mot Katnosa.
Vel halveis-42 km-passerer løperne Katnoshøgda hvor det stemples ved en lysning dyp inne i skogen.

Katnoshøgda, sjekkpunkt 12, etter 42 km
Løypa passerer vakre Katnosa hvor det stemples på Katnosa dam og fortsetter videre opp på Kjerkeberget, ned til Sandungen før den går over Kikutmassivet og frem til Kikuttoppen hvor post 16 og neste sperretid er(13t).

Kikuttoppen, sjekkpunkt 16, 611 moh

Utsyn fra Kikuttoppen sørover mot Bjørnsjøen
Øyvind er fortsatt i ledelsen og stempler inn etter 8t 37m. Simen er like bak-8t 53m.
Like bak tettrioen klokker Wouter og Christer inn rett etter 9t. Bak der igjen kommer Per-Einar, Henrik og Martin like etter 10t. Nesten helt bakerst i feltet har Kenneth, Bjørn, Joakim og Gus funnet hverandre og stempler inn like etter 12 t. De siste som sniker seg inn 14 minutter før sperretiden er Miriam, Ninette og Christian. Klokka har nå blitt nesten 18 og det begynner å skumre ute når løypa går bratt ned til Fyllingen og frem til Damtangen og neste sjekkpunkt.
Løypa fortsetter gjennom Osmarka, bratt opp over Kobberhaugene, ned til Bjørnholt og frem til neste sperretid som er etter 16t i Bjørnsjøhelvete.

Bjørnsjøhelvete, sjekkpunkt 19, motsatt side av hengebroen
Ved Bjørnsjøhelvete har Simen passert Øyvind-det skjedde før stempling på Kobberhaugene hvor stillingen var 1 minutt i favør av Simen. Her er forspranget økt til 7 minutter.
Begge klokker inn etter drøye 10,5t. Bak følger Wouter og Christer som skygger like etter 11t.
Rundt 13t stempler Per-Einar og Henrik inn med 10 minutters mellomrom.



Etter knappe 15t stempler de siste inn på Bjørnsjøhelvete-mange av dem på alternativ post og får 30 minutters tilleggstid. Gus, Kenneth, Bjørn, Joakim, Christian, Miriam og Ninette. Disse 7 skulle etter dette løpe sammen i mål-like før makstiden på 18t.
Kamphaug er neste sjekkpunkt, ferden går videre over Kamphaugåsen og frem til Liggeren. Deretter er det østsiden av Øyungen og opp til siste sjekkpunkt drøye 1,5 km før målgang på Skar leir.

Første mann til mål er Simen Vogt-Svendsen-etter drøye 12t og 22min.

Simen-Vinner av årets NUC med medaljen i hånden

Simen kan fortelle om en fin tur gjennom Nordmarka. Et veldisponert løp med jevnt næringsinntak.
Rett etter 13t er passert dukker Øyvind opp og tar 2 plassen i løpet.

Øyvind rett etter målgang
Etter 13,5 t kommer Wouter og Christer som har fulgt hverandre som skygger gjennom hele løpet inn til mål.

Wouter og Christer ved målgang

Per-Einar, som var en av de som brøt i fjor fullfører etter knappe 15t.

Per-Einar og Olav

Etter det kommer Henrik, Martin og Massimo, fordelt over en drøy time-og alle sololøpere.

Henrik gratuleres med fullført løp av undertegnede

Martin gratuleres med fulført løp
Martin deltok i fjor og brøt løpet. Dette året hadde han forberedt seg grundig og fullførte etter en solid prestasjon.

Massimo de siste metrene før mål
Etter Massimo var det fortsatt mange løpere ute i løypa og det var en god følelse å se 7 hodelykter komme ned stien rett før mål og like før makstiden. Bjørn, Joakim, Gus, Christian, Kenneth, Miriam og Ninette kom sammen og klokket inn ca 10minutter før makstiden. Premien var velfortjent.



Det var med stor tilfredshet jeg kunne konstatere at vi hadde levert et enda bedre arrangement enn fjorårets. 15 av 26 løpere var vel i mål-ingen var savnet. En halv time etter makstiden kom Ole-Edvin Nystad i mål. Han deltok også i fjor, men brøt da løpet. Godt å fullføre dette året.
Det varmet med mange gode tilbakemeldinger fra alle deltakerne. Det er for løperne vi gjør dette. Løpsdagen er kulminasjonen av langt, hardt og grundig arbeide gjennom hele året og det gjør godt å få gode tilbakemeldinger på arbeidet. Nå er det 1 år til neste gang. Vi ønsker alle velkommen tilbake og lover å levere ett enda bedre arrangement neste år.