Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

fredag 27. juli 2012

Tour de Nordmarka

Utsyn fra Kjerkeberget mot Sørøst

Nordmarka slutter aldri å overraske og glede med alle de inntrykk det er mulig å få gjennom en lang tur fra nord til sør. Til og med på steder jeg har vært tidligere er det nye ting å glede seg over. Det ble en god, krevende og svært lang tur i går. Valget av gårsdagen var helt bevisst-meteorologen hadde lovet sol og varmt hele dagen og da måtte den første dagen utnyttes i sin fulle lengde.

Fra Mylla dam gikk turen først til Roensæter på vei. Dernest ut i årets løype til NUC som ble fulgt helt frem til Deledalsveien hvor jeg tok turen til Hammeren via Bjørnholt. Totalt 46 km og 900 høydemeter, hvorav 26 km terreng og 18 km grus.
Foruten å nyte praktfullt terreng hadde turen andre målsettinger. Løypa til årets NUC var lagt mer mot vest igjen og fra Katnosdammen i traseen til løypa fra 2011. Før vi slipper løperne løs 29 sep skal jeg ha vært gjennom hele løypa minst 2 ganger.
På morgenen i Oslo var været som lovet med sol og varmt. På min vei nordover rakk vi knapt å passere Maridalen før det skyet over. Dette viste seg å være et skremmeskudd-det ble en praktfull dag også værmessig.
Vel fremme på Mylla dam kom jeg greit avgårde.

Starten ved Mylla dam
Løpeturen gikk først i vestlig retning langs sørenden av Mylla. Jeg har hatt en skade i høyrefoten og var usikker på hvordan dette ville utvikle seg ila dagen, men satte optimistisk avgårde. Det ville bli en lang dag, så jeg avpasset tempoet etter det for å ta vare på kreftene.
Det er høysommer og mye beitedyr i terrenget rundt Mylla og sørover-faktisk måtte jeg forbi Katnosa før sauene ble borte. Ved Åssjøvika passerer jeg også et fåtall storfe som er løs på beite. En kvige og to stutekalver og en morsk okse(?) som ser olmt på meg idet jeg passerer.
Snart er jeg motsatt ende av Mylla og skotter bort på stedet hvor skiløypa kommer opp etter sin tur over Mylla.

Skiløypa fra bl.a. Mylla dam
Det har blitt noen fine turer på ski her og jeg ser frem til noen flere kommende vinter. Trantjern passeres og kursen setter i sydlig retning. Det er flotte utsyn tidvis mot noen av Nordmarkas høyeste topper. Jeg ser både Helgehaugen (705 moh) og den høyeste av alle-Svarttjernshøgda (717 moh).

Nordmarkas høyeste topp-Svarttjernshøgda, 717 moh
Som alltid er det stille og lite folk i den nordlige delen av Nordmarka. Etterhvert dukker sola mer og mer opp og det blir bedre og bedre å være til. Noen omtenksommer mennesker har satt ut litt salt til Nordmarkas konge-Elgen i vegkanten.






Jeg ankommer vegkrysset øverst i Kalvedalen og fortsetter videre østover igjen ned mot Gjerdingen.
Det er sauer overalt her. Noen er litt mer skepstiske enn andre, men samtidig er de nysgjerrige i møtet.
Vitebegjærlig lam i Kalvedalen

Litt nede i Kalvedalen er vegdelet mot Roensæter der. På andre siden kommer årets løype i NUC ned fra Kollern. Den fortsetter oppover-i retningen jeg kom ned- til Tverrsjøstallen.

Veg-/stidele til Roensæter
Det er fin veg oppover og det stiger jevnt på med en liten kneik på slutten. Jeg passerer noen skillegarder og står like etter på tunet ved stidelet.

Roensætra, ca 540 moh
Utsikten østover mot Gjerdingen er betagende. Sætervollen er et idyllisk sted, men helt folketomt etter det jeg kan se. Heretter følger jeg løypa til NUC helt til Deledalsveien som befinner seg knappe 2 km etter Damtangen. Løypa går gjennom sætervollen, frem til skigarden på motsatt side og følger skigarden nedover en liten bit før den går ut i terrenget.

Roensæter
Det er et flott sted på mange måter og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor det ble anbragt sæterdrift her. Min ferd går videre-det er en lang og god tur som ligger foran meg.
Løypa følger blåstien mot Elgstøa. Det er fint skogsterreng, men litt slitt blåmerking krever litt årvakenhet til tider.

Fra stien mot Elgstøa på nedsiden av Vangshaugen
Underlaget er fuktig, men absolutt til å leve med. Løpeturen jeg og Jin hadde i midten av juni var langt mer krevende ift fuktig underlag. Den gikk i NUC-løypa fra start til Roensætra og deretter tilbake til Mylla da. En krevende, men god dag. Terrenget åpner seg ved overgangen av den siste høyden før Elgstøa idet vi løper langs vannet Litle Fyllingen.






Vannet ser jeg lite til-det må være godt skjult. Snart brekker det over og jeg løper inn i skogen igjen. Rett etter er jeg fremme ved Elgstøa etter å ha tilbakelagt knappe 2,5 km i flott skogsterreng i en løype som er godt løpbar.

Elgstøa, ca 510 moh

Forbi Elgstøa er det krevende å følge løypa grunnet mangelfull merking. Den fortsetter imidlertid over en grasseng og frem til en grusveg. Blåmerkingen er på trestubber med lang avstand mellom.
Vel fremme ved vegen og stidelet stemmer ikke kart og terreng helt idet vegen som kommer fra hovedvegen til Gjerdingen, er forlenget noe ift kartet.

Stidelet ved Elgstøa
Skiltet ved stidelet viser retning svakt sørover og løypa følger blåstien over veien og videre inn i småskog. Det bærer videre frem og over et rydningsfelt før det brekker ned litt igjen til stidelet hvor jeg tar av mot Katnosdammen. Sola er virkelig kommet frem og det har utviklet seg til å bli en praktfull dag. Det er underlig hvor stor forskjell det er mellom sommer- og høstterreng. Partiet fra Roensæter til Katnosa løp jeg og flere andre på en fellestur i begynnelsen av oktober 2010. Les mer om den her:

http://jannicke-athletics.blogspot.no/2010/10/nordmarka-autumn-run.html

Når jeg studerer gps-loggen nærmere seg jeg at det er samme løypa. Jeg har mao vært her før, men under helt andre forhold. Selv om turen vi hadde i 2010 var fin, var været krevende med regn og 4-5 plussgrader. I dag er verden bare god.
Jeg tar av ved stidelet i en mer sørlig retning.

Stidele mot Katnosdammen
Det bærer litt nedover og jeg passerer en imponerende myr i Rankedalen-som heldigvis er smal ved overgangen-i lavbrekket før oppstigningen til Katnoshøgda tar til.

Langstrakt myr i Rankedalen, ca 500 moh
Her begynner moroa. Det bærer oppover i åpne rydningsfelt med frodig undervegetasjon. Blåstien er greit merket. Det er godt å se liv i skogen. En liten krabat titter ned fra et tre på min vei oppover.

Et ekorn i ferd med å øke forrådet sitt til vinteren

Utsynet nordover blir bedre etterhvert som høydemetrene øker. Snart er jeg like ved slutten på det åpne området.

Utsyn nordover fra løypa mot Katnosdammen
Det bærer inn i skogen. Først går løypa opp og flater deretter ut. Jeg kommer inn i en lysning i skogen som viser seg å være godt egnet til å bli sjekkpunkt for NUC. Her vil sjekkpunkt Katnoshøgda bli plassert.

Ved sjekkpunkt Katnoshøgda, ca 565 moh
Løypa fra jeg kom i skogen og helt frem til Katnosa er preget av god sti med utmerket løpbarhet. Det er bare å løpe og la tankene vandre uten å ofre underlaget for mye oppmerksomhet. Skogen er ikke for tett og sollyset slipper greit inn. Denne delen av løypa er en av mine favoritter. Det faller jevnt nedover mot Katnosa. På vei ned treffer jeg på de første menneskene på turen. En gruppe travelt opptatt med å planlegge bærhøsten. De skvetter til idet jeg kommer opp bak dem og passerer.
Snart kan jeg skimte Katnosa ved enden av stien.

På utmerket sti ned til Katnosa
Vel fremme på Katnosa åpner landskapet seg betydelig. Utsynet over Katnosa er nydelig.
Stidelet på tunet angir retningen videre.

Stidele ved Katnosa, ca 470 moh
Min ferd går videre langs bredden av Katnosa. På en dag som denne i et slikt landskap og natur blir superlativene veldig fort oppbrukt. Det er sublimt å løpe langs bredden.

Katnosa en vakker sommerdag
 
Jeg blir alltid glad over å se dyr eller spor etter dyr og så også langs bredden på Katnosa. En skapning med langt kraftigere tenner enn mine har vært i arbeid her.

Spor etter bever

Ikke mange ender ruger i kasser, men en mulighet har de åpenbart fått idet noen vennlige sjeler har satt opp en rugekasse ved bredden av vannet.

Rugekasse ved vannbredden

Inntrykkene står i kø og da er det lett å skyve mer basale behov i bakgrunnen. Nå kjenner jeg imidlertid at det skal mer til enn en slurk energidrikk eller vann til for å tilfredstille mitt behov for næring. Vel fremme ved Katnosdammen tar jeg en kort spisepause mens utsynet over det vakre vannet nytes.

Katnosa, 464 moh
Katnosdammen er også sjekkpunkt under årets NUC og ved innstempling vil deltakerne ha tilbakelagt 46 km og 1.270 høydemeter. Distansemessig er løpet over halvveis, mens det venter langt flere høydemetre på de resterende 35 km av løpet.

Katnosdammen
 Turen videre går tilbake over damkrona og frem til grusvegen som følges en knapp km før løypa og jeg tar av på blåstien opp mot neste sjekkpunkt. Det er ingen overdrivelse-opp går det. Denne løypa er det åpenbart får som benytter. Det er det imidlertid ingen grunn til. Det er flott skogsterreng. Underlaget er tidvis myrete og vått, men stien er tydelig og merkingen bra.

Fin sti ved Katnostjernet
Mye av stigningen er unnagjort idet jeg skimter det idylliske vannet Katnostjernet. Jeg tar meg tid til en liten avstikker for å nyte synet av det.

Katnostjernet, ca 530 moh
Det bærer svakt nedover igjen etter passering av vannskillet. Undervegetasjonen er svært frodig. Jeg kan ikke huske at det var så betydelig i fjor. Stien blir tidvis borte mellom grasset og bregnebladene. Snart står jeg ved stidelet opp til Kjerkeberget.

Stidele til Kjerkeberget
Skiltet forteller oss at det er 2km til toppunktet. Det er en kraftig overdrivelse. Etter mine målinger er det ca 1km. Det er imidlertid en fin tur opp til det som er kanskje den fineste utsikten i Nordmarka.
Stien er tydelig hele veien og vel fremme står det gamle, noe modifiserte branntårnet der som et umiskjennelig kjennetegn.

Kjerkeberget, 631 moh
Vi må ha med oss utsynet også som er spesielt god mot Store Sandungen og Hakloa.

Store Sandungen nærmest
Jeg tar en kort pause etter å ha klatret ca 150 høydemeter fra stidelet. På toppen er det nytt sjekkpunkt for NUC. Det er lett å løpe nedover på god sti om tidvis med litt fuktig underlag.
Stidelet passeres, terrenget åpner seg og jeg får god utsikt mot neste store mål-Kikuttmassivet og Kikuttoppen.

Kikutmassivet i det fjerne
Først skal jeg imidertid ned til Sandungen som er betegnelsen jeg bruker på broa mellom Vesle og
Store Sandungen. Stien går frem til Sandungen gård og følger Nordmarksveien frem til vegdelet nord til Katnosa. Her er det to stykker som er på kanotur og har tatt seg en pause før det siste stykket frem til Sandungen. Jeg fortsetter fremover og tar av ned til Sandungen. Kort etter er jeg ved broa og det som er neste sjekkpunkt i NUC.

Broa mellom Store og Vesle Sandungen
Det har regnet mye i år og begge vannene er bredfulle. Det medfører at stidelene for rødstien blir stående under vann.

Vesle Sandungen, ca 390 moh

Dette er så langt ned som jeg kommer på en stund for nå bærer det oppover helt frem til Kikuttoppen.
Stidelet viser vei.

Stidele ved Sandungen
Det bærer først oppover knappe 2 km på en kombinert rød- og blåsti. Deretter tar jeg av mot Kikiuttoppen på en egen sti.

Stidele til Kikuttoppen
 Det bærer oppover og oppover i et praktfullt terreng. På veien oppover kan jeg nyte utsynet mot bla Oppkuven i vest.

Oppkuven, en av Nordmarkas 5 topper over 700 moh

Denne stien er svært lite brukt. Den er nesten overgrodd og merkingen er dårlig vedlikeholdt tidvis. Det er likevel en av de flotteste naturopplevelsene langs hele NUC. Litt vått underlag tidvis, men flotte utsyn. Jeg passerer tett ved Askehøgda og unner meg utsynet tilbake til Sandungskollen

Sandungskollen, 610 moh
 Det bærer bratt ned og opp et par ganger og plutselig står jeg stidelet ut til selve Kikuttoppen.

Stidele til Kikuttoppen

Skiltet forteller at det er 200 m ut dit, men det er noe knapt-vi må nok over 5-600 meter før vi nærmer oss. Brått åpner vegetasjonen seg litt og så er jeg fremme ved toppunktet. Her er det sjekkpunkt for NUC.

Kikuttoppen, 611 moh
Utsynet sørøstover er praktfullt. Vi ser Bjørnsjøen, Bjørnholt, Storhaug og endatil Oslo i det fjerne.

Utsyn fra Kikuttoppen mot sørøst
Det er på tide med litt mat igjen. Jeg rekker akkurat å rigge meg til og sette tennene i tortillaen så ankommer 5 dansker under stor ståhei. De har åpenbart tatt brattstien opp til Kikuttoppen. Vi hilser og jeg fortsetter måltidet. Oppturen har tydeligvis vært en krevende opplevelse og de forhører seg om alternativer ned igjen. Alternativet er løypa til NUC som ender opp ved Fyllingen. Her er stigningen jevnere fordelt, men likevel bratt. Min ferd fortsetter nedover først i lyng og siden på kjerreveg. Noen snarveier tar blåstien og på en av disse hører jeg lyden av et stort dyr som blir overrasket av meg og trekker seg unna. Det kan bare være en elg som har hatt det fredelig i sitt dagkvarter hvroved jeg har kommet svært nær. Vegetasjonen er tett så jeg ser intet, men lyden er tydelig. Likevel en stor opplevelse.

På vei ned fra Kikuttoppen
 Løypa fortsetter over veien ved Fyllingen og ut i terrenget igjen frem til stidele som gir retning mot neste sjekkpunkt-Damtangen. Terrenget langs Fyllingen er som alltid vakkert.

Østre Fyllingen, 349 moh
Det går i åpen og fin furuskog frem til Damtangen som er et skjønt sted som markerer inngangen til Osmarka.

Damtangen
Legg merke til bredden på damkrona. Baronen stilte som et krav at det skulle være mulig å ferdes over med hest og derfor ble den bygget slik. Damtangen er også sjekkpunkt for NUC.
Osmarka kan ha et litt fuktig underlag, men byr på åpen, fin furuskog og er godt løpbar. Det stiger jevnt på før det brekker litt ned til Deldalsveien

Osmarka med Kikutmassivet i bakgrunnen

Ved Deledalsveien forlater jeg løypa til NUC og følger vegen til jeg møter blåstien ned til Bjørnholt. Jeg passerer ved sørenden av Bjørnsjøen over damkrona.

Sørenden av Bjørnsjøen

Damkrona syd i Bjørnsjøen
En bratt stigning opp på motsatt side og så er jeg ved Bjørnholt. Resten av turen går ned til Hammeren langs Nordmarksveien. Jeg kjenner dagens anstrengelser i kroppen og legger inn gåpauser på vei nedover. Skaden i høyrefoten er tydeligvis historie. En så lang tur som dette uten noen antydninger gjør meg overbevist om det. Det har vært en fabelaktig dag å tilbringe ute. En dag jeg vil huske med glede lenge.





tirsdag 24. juli 2012

Øyungen rundt

Undertegnede ved idylliske Øyungen

Er det mulig å finne en mer perfekt terrengløype enn den som går rundt Øyungen? Det er det sikkert, men jeg vet ikke om noen på stående fot. Kravet til god teknikk er stort dersom du skal frem uten å bruke for mye energi og med greit tempo. En blanding av røtter, glatte svaberg, myr, fine stier og litt grus. Jin og jeg løp sammen igjen som vanlig på tirsdager. Det ble en fin tur på en varm, men fuktig kveld. Vi fikk begge stadig gode eksempler på at en egenskap er den viktigste av alle når det gjelder løpesko til terrenget-gripeevnen. Jin bruker Salomon og de er mildt sagt elendige. Der er vi begge enige. I dag var Jin uheldig igjen og fikk et fall. Skoene må ta noe av skylden for det. Heldigvis gikk det bra og det er det viktigste av alt. Selv bruker jeg Innovate. Lette med utmerket gripeevne.
Det skal svært mye til før jeg opplever problemer med festet.

Turen vår gikk opp fra Skar. Først bratt opp fra parkeringsplassen og deretter jevnt stigende frem mot stidelet ned fra Fagervann. På veien opp er det fint utsyn mot Maridalsalpene.

Maridalsalpene
Snart er vi ved stidelet og vi tar til høyre nedover mot Øyungsdammen. Det er lett å løpe nedover og vi er fremme ved stidelet til Gåslungen kort etter.

Stidele mot Gåslungen
Turen går videre langs vestbredden av Øyngen-vi løper mer eller mindre langs vannkanten på svabergene-nydelig. Vi passerere noen tålmodige sportsfiskere og jeg forhører meg om fiskelykken som dessverre har vært dårlig i dag. Humøret er imidlertid godt og det er det viktigste :-)
Det er nydelig langs vannbredden.

Vestbredden av Øyungen
Humør er det viktig å beholde når fotfestet glipper som Jin var utsatt for. Jin er like blid for det, men Salamon-skoene er definitivt på vei ut slik jeg forstår det :-)

Godt med tilgang på vann når beina skal rengjøres etter et fall
 Vi treffer på noen andre løpere som kanskje er ute og trener til Halvtraveren som går i denne traseen. Jeg finner et gammel retningsskilt for løpet som noen idioter har plassert med pilen ut i ingenmannsland. Skiltet får en ublid skjebne av oss før løpeturen fortsetter.
Vi er snart fremme på grusvegen og følger denne forbi idylliske Gåslungen og frem til Liggeren gård.
Det er to fornøyde løpere som kan ankomme Liggeren gård.

Jin ved Liggeren gård

Undertegnede ved Liggeren gård

Raudløkollen
Liggeren Gård er en perle og byr i tillegg på god utsikt sørover. Vi ser bl.a. Raudløkkollen i det fjerne.
Vi tar fatt på østsiden av Øyungen og denne delen er langt mer løpbar med fine stier. Det er herlig å kjenne et kroppen fungerer sånn noenlunde og etterhvert kjenne at teknikken sitter sånn der. Snart er vi fremme ved den uferdige damkronen ved Øyungen.

Øyungsdammen

Resten av løpeturen går på grus nedover på østsiden av Skarselva og frem til bilen ved Skar leir.
GPS-klokka ble hjemme idag, men løpeturen var ca 10 km og foregikk over et tidsrom på ca 1,5 med anslått antall høydemeter til 250.